Lady Soul

Noen julegaver kommer litt etter tiden, gjenglemt i bilen eller under sofaen, eller fra en du treffer i romjulsselskap. I år var det derimot et nytt videoklipp som ble en viralhit rett før nyttårsaften som ga den mest takknemlige gåsehuden. Og for en gangs skyld var det ikke noe humoristisk eller skrekkelig som utløste slik en markant spredningsreaksjon.

Millioner av mennesker satt eller sto med åpen munn og hørte en sang de egentlig har hørt litt for mange ganger tidligere til at den burde kunne gjøre spesielt inntrykk. En låt alminneliggjort og bortimot ødelagt av bruk i reklamer, filmer og tusenvis av fantasiløse samleplater og coverversjoner. Men noe i Aretha Franklins fremføring av hennes gamle sekstitallshit «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman» tok bare ekstra tak i det globale nakkeskinnet denne gangen. Det var en del av en tv-overført prismarkeringskonsert fra Kennedy Center. I salen satt president Obama med frue, strategisk plassert ved siden av låtskriverlegenden Carole King, som var et av flere amerikanske mennesker som skulle prises for sitt bidrag til verden, på en type arrangement det tilsynelatende er hundrevis av. Men det er ikke alle slike arrangementer sjefen over den såkalt frie verden lar seg bevege til tårer, og må bruke all sin beherskelse på ikke å falle sammen som en sekk lykkelige poteter. I likhet med de fleste andre som bevitnet det.

Aretha Franklin har ikke på noen måte vært borte, hun hadde endog nylig et bejublet comeback med en i mine ører temmelig unødvendig og reduktiv plate kalt «Aretha Franklin Sings The Great Diva Classics». Men forrige uke føltes det som om vi hørte henne for første gang på mange, mange år. Sjelden har man opplevd noen sette seg ned bak et piano med slik en pondus, med kraft, glamour og verdighet i en 73 år gammel kvinnes kropp. Hun smelte clutch-vesken elegant oppå flygelet og satte i gang. Det å høre henne bak pianoet ga en ekstra sårbar musikerdimensjon til det hele, noe som tidvis kan være en savnet følelse i tv-overført populærmusikk. Og nå tenker jeg ikke bare på tangentarbeidet til Kygo og Magne Furuholmen på Nobelkonserten for noen uker siden, selv om det har vist seg vanskelig å fortrenge. Arrangementet var mer knudrete enn vanlig, på samme tid nattklubb- og kirkeaktig. Det så nesten ut som hun hadde en sigarett i munnviken, hun satt der som skulpturert ut av selve musikkhistorien.

Det er hun på sett og vis også, vokst opp i kirken med en berømt pastor som far, og allerede en stor gospelstjerne før plateselskapet Atlantic ville gjøre popstjerne av henne og styrke sitt globale eierskap til den fortsatt forholdsvis unge soulgenren i samme slengen. Ifølge Atlantic-mytologien traff platemannen/produsenten Jerry Wexler på låtskriveren Gerry Goffin, som var gift med og i et suksessfullt, profesjonelt samarbeid med Carole King, på gaten i nærheten av låtskriverkomplekset Brill Building på Manhattan, og sa kort at han trengte en låt til Aretha Franklins neste album, og at han ville ha noe med «natural woman» i tittelen. Den kom som bestilt, Aretha ble sendt ned til Muscle Shoals, Alabama, for å spille den sammen med en gjeng hvite studiomusikere som skulle komme til å sette sitt preg på så mye viktig amerikansk musikk. Låten ble sluppet som single i 1967, og havnet på albumet «Lady Soul» året etter. Dette var mens borgerrettighetskampen var på topp i USA, og det er derfor påtagelig å se hvilken betydning musikk fra denne perioden fortsatt har i amerikansk kultur. Obama vet også at alt ennå ikke er oppnådd.

Da Franklin mot slutten av låten reiste seg fra pianoet og virkelig lot det stå til, nuppet huden seg til på kråkebolleaktig vis. Vi er vant med overdådige vokalprestasjoner, også i vår egen tid, men mye soul og pop har vært noe plaget av oversynging. Men om noen kan la det velte utover publikum med god samvittighet, må det være Franklin, som sang mer avslappet og naturlig enn på lenge. Hun lot pelsen falle, og hevet noen solide overarmer mot himmelen i et crescendo det er vanskelig ikke å oppleve som noe mer enn bare en inspirert versjon av en kjent sang, men også som en opptreden der teksten antok en ny mening, ikke bare på vegne av en bejublet veteran, men på vegne av alle kvinner — og menn. Skjønnhetspress, ungdomstyrranni, rasisme, glasstakets singling, en følelse av at den verden man kjente, har forsvunnet – alle disse følelsene fordunstet for en stakket stund. Det var den beste låten om den kvinnelige orgasme, påsto den kjente musikkskribenten Dave Marsh. Men den kan selvfølglig like gjerne handle om sann kjærlighet og forståelse, om å møte Gud, om å få barn, eller om å få kunne være den man er.

&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Musikk bør kunne gi en slik opplevelse en gang i blant, i alle fall én gang i året. En sekulær ekstase der tid og sted opphører, og man ikke bare blir glad, men også rekker å tenke på verdens og ens egen historie, og meningen med det hele.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Carole King selv så helt vanvittig ut der oppe på ærestribunen, som en overentusiastisk musikklærer på barneskoletrinnet som opplevde klassen sin vinne en sangkonkurranse for første gang. Men takknemligheten og stoltheten hun må føle over å høre sine egne tonefølger og ord formidlet på denne måten, lot seg bare ikke holde igjen. Veldig mange har gjort låten opp gjennom årene, selv holder jeg en knapp på Laura Nyro sin, og ikke minst Carole Kings egen, mer nøkterne men hårreisende versjon på albumet «Tapestry» (1971), en plate som fikk låtskriverarbeideren ut av kontorskyggen og som også la grunnlaget for hele den ydmyke singer/songwriter-bølgen.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Nyttårsklippet ble sett av så mange at det bør kunne innebære et ekstra løft for Franklins katalog, ihvertfall til den hverdagslige, gustne virkelighetslivfølelsen igjen inntar kroppene våre. Og det er et bevis på at det fortsatt kan skapes store kollektive musikkopplevelser, også i strømmingens tidsalder.&lt;/p&gt;&lt;p &gt; &lt;/p&gt;&lt;/field&gt;&lt;field name="byline"/&gt;&lt;field name="paid"&gt;true&lt;/field&gt;&lt;field name="w8issuepage"&gt;46&lt;/field&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:Musikk"/&gt;&lt;/content&gt;&lt;/escenic&gt;</p></div>(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.