Opp Austerdalen, forbi predikanten Aril Edvardsens Sarons dal og videre en mils vei ligger Øvre Haugland. Gården har vært i Haugland-slektens eie siden 1500-tallet og var drevet som et tradisjonelt sauebruk helt til Mona (39) og Stein Arve (45) Haugland tok over like etter årtusenskiftet.
– Vi ønsket å gjøre noe annet og startet med å hente inn gamle norske husdyrraser. Men det tok ikke så lang tid før vi begynte å konsentrere oss om gris. Vi kom helt tilfeldig over noe som ble kalt gammeltypisk gris på Maihaugen ved Lillehammer. Og så hadde også Jærmuseet i Rogaland slike griser og vi krysset grisen fra Maihaugen med en svart gris fra Jæren. Siden har vi avlet frem den svarte grisen som vi kaller Svart Dalagris, sier Nina Haugland.
Girer opp
I 2006 etablerte de selskapet Bekkereinan, oppkalt etter et sted like ved gården der åkeren ender ved bekken. Siden har både Fylkesmannen, Innovasjon Norge og slakteren Jens Eide i Lillesand bidratt til at paret har utviklet salgbare produkter. Å si at spekeskinken fra Bekkereinan har fått ben å gå på gir muligens en litt underlig assosiasjon, men det er et faktum at de ikke er i nærheten av å produsere nok til å tilfredsstille etterspørselen. Og det til tross for en kilopris på 1150 kroner. Ventelisten er lang. Derfor utvider de nå virksomheten fra 100 til 300 griser oppe på heia der grisene må klare seg utendørs uansett vær og vind.Også produksjonslokaler nede i sentrum er i boks.
– Det har egentlig alltid irritert meg at det ikke har vært mulig å få tak i gode norskproduserte skinker. Det har vært noe av drivkraften vår. Og nå har vi et luksusproblem med et marked som vil ha mye mer enn vi kan produsere, sier Nina Haugland.
– Og ingen stiller spørsmål ved prisen på 1150 kroner kiloen?
– Nei, faktisk ikke. Det er stor betalingsvilje, men vi bønder er generelt altfor redde for å ta oss betalt for unike produkter, sier hun.
– 1150 kroner kan høres mye ut, men det ligger et enormt arbeid bak hver kilo. Minimum lagringstid er 18 måneder. De skinkene vi har i kjelleren nå har hengt i snart fire år. Jeg har overhodet ikke dårlig samvittighet for å ta den prisen, legger Stein Arve Haugland til.
Mer fett
Det er langtfra bare lang lagringstid som skal til for å lage gode skinker. Først og fremst må råvaren være god. Og det vil si godt med fettmarmorering i kjøttet.
– Det er jo helt ut å produsere feit gris i Norge. Nå skal den være så mager som mulig. Dessuten er det viktig at ikke grisen får feil fôr. Og så må den bli skikkelig voksen, det vil si minst halvannet år, før den slaktes. I praksis tar det dermed rundt fem år fra den blir født til vi kan selge skinken, sier Nina Haugland, som ikke legger skjul på at det i starten var få som trodde paret ville få dette til.
Nå blir de overøst av superlativer, blant annet av verdensmester Bent Stiansen på Statholdergaarden i Oslo.
– Jeg har hatt et stykke liggende i kjøleskapet og har unnet meg en skive hver dag i to måneder nå. Jeg virkelig koser meg med den skiven, altså. Her har vi en småskalaprodusent som lager et fantastisk produkt. Den er ikke for salt, med fin fettmarmorering og med en enorm ettersmak, sier Stiansen.
Hvor svinekjøttet fra paret på Haugland gård er å få kjøpt? Hos noen utvalgte delikatesseforeninger, på firmaets nettside, på enkelte gourmetrestauranter og også på festivaler og julemarkeder, som i Spikersuppa i Oslo, der produksjonskjøttet blir brukt i fleskepannekaker eller hjemmelagde hamburgere.
Les også:
– Det er mulig å tjene penger på gode historier
Fylkesprofilen:
John G. Bernander: – Preget av kystkulturen
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.