Terje Stykket står ved vinduet i huset sitt på Høvik i Bærum. Det høres hyl og skrik fra nabotomten.
– Det er en del trafikk her om morgenen for nærmeste nabo er en barnehage. Å se små unger som har livet foran seg spurte inn porten, det synes jeg bare er trivelig, sier Stykket.
Selv har Stykket passert 60 år og tanken har begynt å melde seg. For hver dag som går at han har én dag mindre å leve. Hele livet har han jobbet med å starte og utvikle selskaper: Mix-kiosker, kosmetikkjeder som Vita og Parfymelle, frisørsalonger, landsdekkende grossistvirksomheter og taxfreehandel. Han har blitt milliardær, men det har hatt sin pris. Han bor alene.
– Jeg er skilt. Det er baksiden av medaljen. Det kan fort bli sånn når en er så fokusert på jobb at en har lett for å utvikle seg i veldig forskjellige retninger, sier Stykket.
– Plutselig har det gått så mange år at det som skulle være et samspill har blitt et sololøp. Det er baksiden av suksessen og det er klart det blir vanskelig. Man må stille seg spørsmålet om det er verd det, legger han til.
Også de tre barna hans som i dag er 36, 24 og 22 år har sett lite til faren. Da de var små ”hendte det” at han hadde tid til å lese litt for dem før de la seg om kvelden.
– Halvparten av huet mitt hadde fokus på det jeg skulle lese, men den andre halvparten var opptatt av en forretningsmessig utfordring eller noe annet jeg måtte finne en løsning på, forteller Stykket.
Som 35-åring måtte Stykket pantsette huset sitt for å få forlenget en midlertidig kassakreditt til en virksomhet han hadde overtatt og som ikke gikk så godt som han trodde.
– Det er alvor når eneste mulighet til å komme seg over kneika er å pantsette huset. Det spørsmålet bør enhver som skal starte egen virksomhet stille seg. Er jeg villig til å gjøre det?, sier Stykket.
– Må gründere ofre familien for å lykkes?
– Jeg tror faktisk du må ofre familien. Noen er selvfølgelig så flinke at de ikke behøver det. Men jeg vet ikke om jeg kjenner noen av dem. Og jeg kjenner en del, sier Stykket og ler sin rungende latter.
– 99 prosent av oss må jobbe steinhardt og forsake ganske mye for å få det til og for å bygge opp egen virksomhet. Og mange lykkes ikke allikevel for du er avhengig av stang inn. Det at jeg hadde et hus å sette i pant når kassa var tom, det reddet meg. Det er ikke alle som har det. Da går det gærent. Det er det du risikerer, advarer han.
Stykket mener også at de som vil starte egen bedrift ikke kan regne med foreldrepermisjon ved barnas fødsel.
– Jeg kunne i hvert fall ikke ta pappaperm,sier han.
– Altså når din operative produksjon blir mindre betydningsfull sett i forhold til hva du kan få ut av resten av staben din. Da kan en ta pappaperm. Før det kan en bare glemme det, sier Stykket og ser ut av vinduet.
Stykket er fra Mjøndalen utenfor Drammen. Som barn hjalp Stykket faren med å rydde fryselagre, laste isbiler, ta ordre og levere iskrem. Faren distribuerte Diplom-is. Jo finere vær i sommerferien, jo hardere måtte Stykket og hans tre søstre jobbe.
– De andre gutta spilte fotball på løkka og jeg måtte jobbe.
Han misunner ikke de ungdommene som går med en gründer i magen i dag.
– En må ha tenkte veldig nøye gjennom om en er villig til alle de forsakelsene som er nødvendig. Jeg tror det blir verre og verre. Jeg liker ikke å si at ungdommen er latere enn det vi var, men som ung i dag så har du så utrolig mange andre muligheter, sier Stykket.
Han husker da familien fikk TV og han og søsknene satt og så på pausefiskene når prøvesendingene kom på fjernsynet. Han husker den første mobiltelefonen han kjøpte tidlig på 80-tallet, som kostet nesten like mye som bilen hans.
– I dag med nettbrett og PC’er og spill og alt det vi ikke hadde, blir det vanskeligere å se grunnen til å jobbe. Vi vokste opp i en annen tid med andre krav. For meg var det ikke noen forsakelse å jobbe. I dag ville folk ha stusset hvis en unge hadde måttet bidra like mye. I min tid og min oppvekst så var det vanlig, sier Stykket.
Han begynner å bli bekymret på Norges vegne.
– Det gjør meg litt skremt hvor lite villige vi er til å prøve å jobbe hardt for å sikre at vi skal ha noe å leve av i morgen. Å utvikle ny virksomhet, ny business, sier Stykket.
Stykket solgte deler av livsverket for litt over ett år siden og innkasserte over 600 millioner kroner.
Han forteller at han ser etter tre ting når han velger bedrifter å investere pengene i:
Kultur: Hva slags mennesker treffer en. Kultur er mye viktigere enn strategi.
Gjennomføringsevne: Det som skiller klinten fra hveten er hvordan en greier å gjennomføre planene sine. Klarer en å gjøre det en har sagt en skal gjøre.
Ansvar: Tar en ansvar for det en har gjort.
Hver høst river milliardæren DNs gaselle-lister ut av avisen og analyserer selskapene og tallene.
– Skal jeg virkelig vurdere et selskap må det ha vært gasellevinner mer enn én gang. Jeg begynner å kikke når de har vært på listen tre til fem ganger. Under to kan være flaks, sier Stykket.
Deretter ser han på hvordan gründerne og oppstartsbedriftene bruker penger:
Greier de ikke å ta vare på pengene de tjener, mister han interessen. Forsvarer de høyt forbruk med løfter om fremtidig inntjening blir han skeptisk.
Bruker en pengene på dyr representasjon eller er en forsiktig, nøysom og jobber med å utvikle forretningsideer.
Velger en 30 år gammelt kontor til 1000 kroner kvadratmeteren eller velger en kontor på Tjuvholmen til 4000 kroner kvadratmeteren.
– Leaser en en BMW istedenfor en golf, spør Stykket.
Han mener det er én ting som gjelder når man skal bygge virksomhet: Respekt for penger. Faren min sa en gang: Terje, husk på det: Når dus kal bygge virksomhet må du jobbe dobbelt så hardt som alle andre og bruke halvparten. Du må spare, for når du trenger penger er det ingen som står der til å hjelpe deg. De som skjønner det, de lykkes.
Stykket er ikke opptatt av hvilken bransje han investerer i. Menneskene er det eneste som betyr noe. Han har liten tro på powerpoint-presentasjoner og fremtidige estimater.
– Strategiene til de alle fleste er like. Alle kan kjøpe konsulenttjenester. Alle kan kjøpe seg hjelp til å lage powerpoint og en troverdig presentasjon av en forretningsidé som i første omgang kan se god ut, sier Stykket. Alle kan være store i kjeften. Hvis jeg treffer mennesker som stort sett er veldig flinke til å prate og jeg får en magefølelse av at det verbale er sterkere enn gjennomføringsevnen, så investerer jeg ikke, legger han til.
Utenfra høres ungeskrik fra nabobarnehagen.
– Det er fascinerende å høre unger og hvordan de beskriver sine drømmer og hva de vil bli. Om de vil bli som meg? Ja, jo, jeg har lykkes. Men innimellom stiller jeg meg spørsmålet: Har det vært verd det? Å stort sett kun ha fokus på jobb. Å jobbe og sove i 40 år. For det er faktisk det jeg har gjort, sier Terje Stykket.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.