Dan (34) kjører hjem etter en lang dag på tv-settet. Det er stille i Porschen. På utsiden henger annonser og i løpet av bilturen har minst tre av dem handlet om dating og bryllup. Hjemme venter katten Cindy.

For mange lever Dan et drømmeliv, men selv er hun lei. Nå er den største drømmen å bli husmor og bo på landet med masse hunder. Hvis den fremtidige mannen hennes hadde tjent nok til å forsørge familien, hadde det vært et enkelt valg. Hun ville ikke savnet livet foran kameraet.

– Den siste jeg datet var en veldig tradisjonell kinesisk mann. Vi var veldig forskjellige, men jeg var besatt av tanken på å finne noen familien min ville akseptere.

Hun elsket ham ikke, men han var kinesisk. Etter tre år ga foreldrene beskjed om at de ikke likte ham. I dag bor foreldrene i en leilighet i Shanghai som Dan ga dem i gave.

– Jeg bryr meg mye om familien min. Da jeg var liten, ga foreldrene mine alt de hadde for meg, jeg må gi noe tilbake. Jeg stresser ikke lenger med å gifte meg. Jeg er økonomisk selvstendig og har regnet ut at jeg har nok penger til å forsørge foreldrene mine. Det gir meg fred. En gang gjorde hun det slutt men en amerikaner, fordi han ikke aksepterte foreldrenes innflytelse på livet hennes. Jakten på å finne en passende mann har vist seg å være vanskelig.

– En jeg datet ble veldig overrasket da han fikk vite at jeg var på tv. Mange tror ikke at de har penger til å kunne gifte seg med meg. De tror jeg har mange krav og at jeg må leve det gode liv i sus og dus.

Hun mener det er problematisk for en mann å være kjæresten hennes hvis han tjener mindre enn henne.

– En fyr jeg datet fikk dårlig selvtillit av det. Det var ubehagelig når vi gikk ut for å spise. Jeg valgte billigere steder hvis jeg visste han skulle betale, ikke de stedene jeg egentlig ville gå, for han ville ikke hatt råd til det.

Hun synes ikke det er en skam å være «Sheng nu»: ugift og over 30 år.

– Hvis vi klarer å kultivere oss til å bli så guddommelige og fantastiske kvinner, hvorfor skal vi være med en fyr som er mindre suksessfull enn oss selv?

JENTENE SOM BLE BORTE

I Kina kalles kvinner som Dan for «Sheng nu». Restekvinne. Kvinnene som faller inn under betegnelsen er for det meste yrkeskvinner i urbane strøk som forblir single mot slutten av 20-årene og starten av 30-årene. Begrepet «Sheng nu» ble først tatt i bruk av det statlige «All China’s Women’s Federation», som ironisk nok ble opprettet for å fremme og beskytte kvinnerettigheter. Organisasjonen har lenge bidratt til stigmatisering av ugifte kvinner gjennom å «presse» karrierekvinner til å gifte seg. I dag er begrepet mye brukt, og mediene fått mye av skylden for spredningen og populariseringen av ordet. I mai i år kom det også ut en bok ved navn «Leftover Women» skrevet av Leta Hong-Fincher. I boken forteller forfatteren om hvordan kinesiske tabloider bidrar til stigmatisering gjennom artikler med navn som «Eight simple moves to escape the Leftover Women Trap».

MODERNE KVINNER

Designkonsulenten Vivi ble 37 år i vår, men på timeplanen står alt annet en familieliv. Kanskje blir det yoga eller en tur på en utstillingsåpning før hun drar for å spise middag med venninnene. Med en årslønn på nærmere 300.000 kroner og en nedbetalt leilighet kan hun gjøre som hun vil. Som da hun for et år siden sluttet som pr-rådgiver for å satse for seg selv. Hun lar seg ikke stresse over at hun har vært singel i flere år.

– Jeg kan bare fryse eggcellene mine. På den måten kan kvinner ta større kontroll over livene våre.

Vivis holdning til samfunnets forventninger er avslappet. Hun kunne sikkert spilt en av hovedrollene i den kinesiske versjonen av «Sex og singelliv». Men bak selvsikkerheten ligger det mange år med en tøff kamp.

– Hvis du ikke er gift, er du et sosialt utskudd. Hvis du gifter deg etter at du er 24, er du sent ute, sier Vivi.

Å være singel i 30-årene, betyr stigmatisering i det kinesiske samfunnet. Særlig fra den eldre generasjonen, som vokste opp i en tid da ekteskapet ble ansett som en samfunnsplikt.

– Alle kommer hjem til deg for å drive med «matchmaking».

Før pleide moren hennes å ringe ofte, og hun startet alltid samtalen med en utspørring om når datteren hadde tenkt å gifte seg. Noen ganger gråt hun.

– Hun sa at hun ikke kunne bli værende i hjembyen vår, med alle naboene som stadig minnet henne om hvor stor skuffelse jeg var som ennå ikke hadde giftet seg. Jeg følte meg egoistisk. Det tok meg mange år å overbevise henne om at jeg kunne være lykkelig som ugift. Jeg tror hun fremdeles ikke helt forstår, forteller Vivi.

Hun ler når hun forteller at mange i Kina ville sett på henne som en hore fordi hun er sammen med menn for nytelsens skyld.

– Om noen år er jeg ikke lenger fruktbar, så hva har jeg å vente på. Jeg har fremdeles høye krav, men det betyr ikke at jeg ikke prøver om jeg ser noen jeg liker.

Vivi mener kvinnene i Kina er mer moderne enn mennene:

– Vi er selvstendige og uredde, så mange kinesiske menn kan ikke tilfredsstille våre behov. De er ikke åpne nok. Jeg tror ikke de frykter min suksess, men min indre styrke. Menn vil ikke ha en kvinne som er smartere enn dem, forteller hun.

DATING

På innsiden av Shanghais skyskrapere er over 100 håpefulle mennesker samlet rundt spredte bord. Ved et av dem sitter tre forventningsfulle jenter og tre tomme stoler som snart fylles av menn. Tre om gangen, åtte minutter hver. Foran seg har de et bordkort med alder, yrke, inntekt, og tre ord som de har skrevet om seg selv. Første runde annonseres på en megafon og tre menn setter seg ned. Blikkene vendes ned mot de små bordkortene. Noen kommer i snakk. Noen utveksler nummer. Hvis ingen er interessert, kan det gå åtte minutter med total stillhet, før neste runde med tre nye menn, tre nye bordlapper.

– Kjærlighet er blitt en business, forteller en av mennene. Han deltar på sin fjerde speeddating.

Et annet sted i byen, ved et annet bord, er det middagstid og vennegjengen til Vivi har samlet seg på en restaurant. Selskapet som består av fire menn og to kvinner, alle single, diskuterer kjærlighet.

– Jeg ser etter en rolig kvinne, en kvinne med kjennskap til kinesiske tradisjoner. Kanskje en som spiller et tradisjonelt instrument, lager kinesisk mat og som kan skrive dikt. Og så må hun være veldig feminin. En kvinne som vender tilbake til de tradisjonelle verdiene, sier mannen.

Vivi bryter inn: – Du vil ha en reservert kvinne. En som kan sitte stille ved siden av deg og le forsiktig av deg når du sier noe.

En annen kvinne bryter inn i samtalen:

– Jeg er den kvinnen, jeg kan alle de tingene, hvorfor ser du ikke på meg som en bra kvinne for deg?

Diskusjonen fortsetter, mens Vivi oversetter:

– Han ser etter den perfekte kvinnen, ikke kjærlighet. Det er fantasi og tullball. For ham er vi altfor brautende, vi ler høyt og sier vår mening.

STORBYDAMER

I Shanghai er det nå flere single kvinner over 30 enn single menn i samme alder. Fra 2000 til 2010 økte antall single kvinner med 3,2 prosent, mens single menn i samme aldersgruppe falt med 2,2 prosent, skrev The Guardian i 2011.

Landet som har over 1,3 milliarder innbyggere opplever en enorm kjønnsubalanse. Kina har hatt en streng ettbarnspolitikk siden 1979. Det har ført til selektive aborter og bidratt til at mange familier har kvittet seg med jentebabyer, enten ved å adoptere bort dem, levere dem til barnehjem eller simpelthen forlate dem for å dø. Selv om forbudet nå gradvis myknes opp, blant annet er det nå mulig for par i storbyer å få to barn, har Kinas «lost girls» hatt en stor effekt på befolkningen. Ifølge BBC News viser statistikken at det i dag er rundt 20 millioner flere menn enn kvinner under 30 år.

Tallene er klare. Mens resten av Kina speider etter kvinner, er det i storbyene konkurranse om mennene. Grunnen er at storbykvinnene valgte karrieren foran giftermålet. De brukte 20-årene på utdannelse, få seg gode jobber og egen leilighet. I et land hvor menn helst ikke skal gifte seg før de kan tilby hus og bil, blir det vanskelig. I 2010 rapporterte det kinesiske «National Marriage Survey» at 9 av 10 kinesiske menn mener en kvinne bør gifte seg før hun blir 27. Derfor blir de såkalte restekvinnene sett på som falmede perler.

FORELDRE PÅ FRIERFERD

Det har begynt å styrtregne, men i Shanghais største park, People’s square, har hundrevis av foreldre trosset været. På meterlange stativ henger kontaktannonser, og under paraplyene diskuteres det høylytt om barnas fremtid.

– Min sønn er 30 år gammel. Han er veldig opptatt, og jobber i et miljø hvor det er vanskelig å finne seg en kvinne. Han har ikke så mange sjanser til å møte noen, så jeg må hjelpe ham, sier Yang Shiying.

Den middelaldrende kvinnen har nettopp fylt ut et skjema med informasjon om sin sønn som hun gir til en «matchmaker», en pensjonert kvinne som jobber frivillig med å spleise andre. For knappe 3000 kroner hjelper hun Yang med å finne en partner. Sønnen vet det ikke selv, men snart er en liten del av livet hans oppslått på en plakat, blant hundrevis av andre single. Kravene fra moren til potensielle partnere er klare: Du må være fra Shanghai, og familien din bør ha god utdannelse.

En eldre mann forteller at han er bekymret for sin datter, og sier at hun jobber for mye og har så høye krav.

Han snakker mye med de andre foreldrene som er ute i samme ærend på People’s square.

– Jeg spør om de generelle tingene, som hvilken utdannelse og jobb sønnen deres har. Det er også viktig at han har en leilighet eller at han er økonomisk kapabel til å skaffe en i nær fremtid, sier han.

Han håper, under havet av paraplyer, å finne en far eller en mor med en passende sønn.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.