Lillesøsteren Turi (82) kom tidlig for å sikre dem en plass ved vinduet. Nå speider Gerd Arnesen (93) dypt konsentert utover det vestsvenske kystlandskapet. Fjellene. De langstrakte, regnvåte myrene. Raske kullstreker fyller det hvite arket. Et steg tilbake fra vinduet. Hun holder tegningen opp mot lyset, stirrer noen sekunder.
– Det er ikke bra.
Gerd Arnesen kikker seg stjålent til siden, tar impregneringssprayen (ment for utendørsbruk) og sender noen raske dusjer over tegningen. Blar om til en ny, blank side. Den gamle damen kikker ut mot havet. Et skarpt lys bryter gjennom skyene.
– Døden må vente litt. Jeg har noen bilder jeg skal lage først.
Sen debut
Bussen går fra Galleri Oslo mandag morgen klokken syv. De siste 15 årene har Gerd Arnesen tilbragt den første uken i mars med kunstnervennene på Gerlesborgsskolan utenfor Uddevalla. Hun er den eldste i flokken – og den mest meritterte. Nylig holdt Arnesen separatutstilling på Svalbard. Hun har fått flere stipender, men Gerd Arnesen begynte ikke å male før hun var pensjonist. Etter at ektemannen gikk bort for snart 30 år siden, har hun levd for kunsten.
Lyset. Hver morgen står opp de opp før frokost og går tur langs havet. Etterpå arbeider de. Gerd vil bruke uken på å perfeksjonere kulltegning.
Konsentrert. Gerd Arnesen (93) begynte å male den dagen mannen døde. Da var hun 65 år gammel. I fjor falt hun i trappen og brakk nakken. Dagen etter utskrivelsen fra sykehuset var hun tilbake på atelieret med nakkestøtte.
– Han døde i armene mine. Klokken var ni om morgenen, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Datteren min sendte meg ned til Samtidsmuseet, der har de akttegning. «Bare sett deg ned og tegn, mamma,» sa hun. Så det gjorde jeg. Det var ingen som sa noe.
Hun ble opptatt ved Oslo Tegne og Maleskole. De andre elevene var 40 år yngre, opptatt av hverandre, forelskelser og sladder. Hun hadde bare kunsten.
– Hele livet har jeg oppdratt barn, gått på jobb og stilt opp for familien. Nå er jeg blitt mye mer egoistisk.
– Skulle du ikke ønske du hadde begynt å male tidligere?
– Jeg tror ikke det hadde blitt så bra da. Når jeg maler, må jeg være helt alene. Jeg kunne latt være å gifte meg og få barn, men jeg ville gjerne hatt med det også, da. Nei, jeg er fornøyd, jeg, og jeg tror det er en fordel at jeg er så gammel. Jeg bryr meg ikke om hva andre synes. Jeg maler det jeg har lyst til.
Hun har sikret seg det fremste setet på bussen. De andre passasjerene småslumrer seg gjennom det morgentrette landskapet. Gerd Arnesen stråler.
– Jeg er ikke trett, jeg er så spent. Det skal skje så mye gøy i dag.
Forfattersken
Hun fikk en reaksjon da boken var ferdig.
– Jeg ble ganske nedfor. Det var veldig uventet.
Gitte Haug er blitt 85 år gammel. Siden utgivelsen av debutboken «Kvinner i krig» ifjor har hun hatt et lite drypp. Ryggen verker. Kjæresten er død. Og byggearbeiderne bråker på utsiden av den lille leiligheten øverst i Grefsenkollen. Derfor har det gått litt tregt med skrivingen.
– Det er viktig at det er lystbetont. Ellers vil man jo ikke holde på med det. Skrivingen er ikke som en jobb eller som andre utfordringer i livet. Når man møter vanskeligheter, må man stå i det og gjøre det beste ut av situasjonen. Men med skrivingen er det annerledes. Når jeg skriver, har jeg det godt.
«Kvinner i krig» var en øyenvitneskildring av krigens siste dager, sett gjennom 15 år gamle Gittes øyne. Hun og moren levde en risikabel tilværelse blant russiske soldater i et utbombet Tyskland. Unge, vakre Gitte var et lett bytte for unge menn i en lovløs tid, og morens kløkt var det eneste som kunne beskytte henne. De tok moren i stedet. Da krigen var over og Gitte dro til Norge som papirløs flyktning, ville ikke hennes norske far vite av henne. Et fryktelig antiklimaks, som hun sier. Moren, fikk Gitte senere vite, tok livet sitt julaften 1945.
– Hele livet mitt har vært en lang reparasjonsprosess. Jeg har skjønt det nå. Jeg har hatt familie og barn og tatt utdannelse og vært i full jobb. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned og tenke over alt som skjedde.
Oslofjorden ligger speilblank langt der nede. Hun sitter på sengen og kikker ut.
– Når du skriver om noe du har opplevd, kommer det veldig nært. Jeg hadde skjøvet det unna i mange år.
Forfatter. Gitte Haug (85) debuterte med boken «Kvinner i krig» på Forlaget Oktober i fjor. Nå er hun i gang med sin andre bok.
Dramatisk liv
Kritikerne tok varmt i mot boken. De likte hennes knappe skrivestil og nøkterne erindringer. Så har Gitte Haug også alltid skrevet. Små epistler for Arbeiderbladet, Fredriksstad Blad. Men hun hadde aldri før skrevet om krigen. Hun har heller ikke fortalt om alt som skjedde etterpå. Om et dramatisk liv, to skilsmisser, en mann som dro til Amerika og en sønn som døde bare 16 år gammel i en ulykke. Gitte Haug tok utdannelse som sykepleier, og senere innen psykiatrien, da hun ble alenemor for to sønner. Ikke bare for å stå på egne ben, men også for å forstå seg selv bedre.
– Jeg kunne kanskje blitt forfatter, om jeg hadde begynt tidligere. Men jeg har ikke så store forhåpninger om en karriere. Det er så stor konkurranse nå. Alle skriver jo, selv om det er mye som aldri burde vært utgitt, sier hun.
På veggen henger tegninger og akvareller hun har laget selv.
– Jeg tror jeg har et talent innenfor det kreative, men jeg har opplevd mye spennende som sykepleier. Og jeg trengte et yrke der jeg kunne gjøre noe veldig konkret. Jeg angrer ikke på det.
På Oktobers forlagsfest ble hun kjent med Kjell Askildsen. Bøkene hans står i bokhyllen sammen Ibsen, Hamsun og Undset. Bildet av de to sammen henger på veggen.
– Det var ganske overveldende å gi ut boken. Alle ville snakke med meg. Journalistene ringte. Jeg måtte dra ut på opplesninger. Men jeg ble kjent med mange fine mennesker.
Et maskinskrevet manus ligger på arbeidspulten ved siden av den gamle skrivemaskinen. «Svanen» heter det, en skildring av småbarnslivet på Hvaler med to små sønner og en stor seilbåt. Det er en solskinnshistorie.
– Jeg trengte å skrive den. Den er en slags oppreisning. Jeg ville vise at det har gått bra med meg, selv om jeg har opplevd så mye grusomt. Jeg vil ikke være noe offer.
Skuespiller. Gitte Rio Jørgensen (80) debuterte som skuespiller med filmen «Himmelfall» i 2002. For den ble hun Amandanominert til beste kvinnelig hovedrolle.
Skuespilleren
– Jeg får ikke plass i et A4-format, sier Gitte Rio Jørgensen (80) når det skal fotograferes.
Hun var 67 år og pensjonert datalærer ved Handelshøyskolen i Bergen. For rollen som moren til Kristoffer Joner i «Himmelfall» ble hun nominert til Amanda.
– Jeg var like overrasket som dere, sier hun.
Det begynte med at barnebarnet Lisbeth, som studerte film og fjernsynsproduksjon, spurte om hun kunne hjelpe til med en skoleoppgave. Gitte Rio Jørgensen hadde aldri stått foran kamera før.
– Jeg spilte en eldre dame som var kjæreste med en ung mann. For den filmen vant Lisbeth hele konkurransen på Det akademiske kvarter. Etterpå ringte klassekameratene og spurte om jeg ville spille i deres filmer også.
En av skolefilmene havnet på Youtube. Da regissør Gunnar Vikene så den, var fire års leting etter en hovedrolle over. Siden debuten i «Himmelfall» har hun spilt i Varg Veum-filmen «Din til døden» (2008) og «Kalde føtter» (2010). Hun har vært med i 12 musikkvideoer, blant annet for Datarock. Da hun lå på sykehuset med store smerter etter en tarmoperasjon, ringte en av de tidligere studentene til henne. Han hadde fått jobb ved Den Nasjonale Scene i Bergen og trengte en statist til «Hedda Gabler».
– Overlegen sa: «Gitte, man sier ikke nei Den Nasjonale Scene. Nå går du ned og prøver. Hvis du kollapser, kommer vi ned og henter deg.»
Hun smiler.
– Jeg var der seks dager i uken i fire samfulle måneder. Jeg feiret 75-årsdagen min på scenen. Det må jeg ha lov til å være kry av.
God nok
Hun er kjent i Bergen som en humørspreder og blir stadig gjenkjent på gaten. Folk ler bare de ser henne. Det har tatt tid å komme dit hun er i dag.
– Jeg hadde aldri tort å bli skuespiller da jeg var 40. Det handler om å gi seg selv lov til å gjøre det du har lyst til, ikke det andre vil du skal gjøre. Så kommer selvtilliten underveis. Så enkelt, og så vanskelig, er det.
Hun forteller om da hun kom flyttende til Bergen på 60-tallet for kjærligheten. Gitte Rio Jørgensen var en ung og vakker konkurransedanser fra København.
– De første 20 årene i Bergen var jeg veldig ulykkelig. Jeg hadde røde negler og stroppeløse kjoler, røkte sigaretter og fikk helt sjokk over bedehuskulturen. Jeg har alltid vært litt rund, men på et tidspunkt veide jeg 48 kilo. Det forteller egentlig ganske mye, sier hun.
En formiddag passet hun barnebarna, de brukte formiddagen på å tegne. Da mannen hennes kom på slutten av dagen og de skulle pakke sammen, fant han tegningene hennes. «Hvem har laget disse? De er altfor fine til å kastes,» sa han. I løpet av de neste åtte dagene raste det 32 akvarelltegninger ut av henne. Gitte bestemte seg for å ta bilen og kjøre over fjellet for å delta på et malekurs på Nansenskolen på Lillehammer. Mann og barn skjønte ingenting.
– Da jeg kom på toppen av Hardangervidden, stoppet jeg bilen og sa: Yes, nå er det nok!
Hun ler.
– Jeg hadde gått til psykolog i 14 år for å prøve å finne tilbake til meg selv. Da jeg kom hjem fra det malekurset, var jeg blitt et nytt menneske. Ikke at tegningene mine var så fantastiske, men jeg fortsatte bare. Senere har jeg dratt på skrivekurs og tegnekurs. Du er god nok, Gitte, sa jeg til meg selv. Og det har jeg fortsatt med.
Glede. Like viktig som å skape kunst, er det å treffe de andre kunstnerne. Bertil Mark er eneste hane i flokken. Han og Gerd kjenner hverandre godt.
Døden
– Jeg vil ikke bo på eldresenter. Der er det bare gamle mennesker, sier Gerd Arnesen.
Tilbake på Gerlesborgsskolan har de arbeidet noen timer i stillhet. Nå stiger latteren høyt over lunsjbordet der unge, svartkledde kunststudenter spiser side om side med hvithårede gamle damer.
– Da mannen min døde og jeg solgte huset, passet jeg på å finne en leilighet i første etasje, i tilfelle jeg ble dårlig i bena. Nå har jeg bodd der i 30 år.
De siste årene har den ti år yngre søsteren Turi også blitt med på samlingene.
– Vi er en sterk slekt, sa far alltid. Mor var på trimmen om formiddagen og døde om ettermiddagen. Hun ble 86 år. Jeg vet ikke hva hun døde av. Men hadde hun ikke dødd, hadde hun nok levd til hun var 100!
Hvert år er det noen i gruppen som ikke lenger orker å komme. Flere av kunstvennene er gått bort. Søstrene snakker aldri om døden. Turi forteller om et unntak da de var på Østre gravlund for å stelle foreldrenes grav.
– De ligger i en firemannsgrav. Vi er jo tre søsken. Da vi var der sist, sa Gerd: «Du vil kanskje ha den ene plassen? Det gjør ikke noe for meg, jeg går jo her og steller uansett, jeg.»
De ler hjertelig. Gerd ser på klokken.
– Tror du vi rekker en tur på Systembolaget? Hvis ikke, får det bli i morgen.
Lyset
Skumringen senker seg over Gerlesborgsskolan. Gerd følger oss nedover veien mot bussen. Steget er lett og raskt.
– Jeg er jo helt frisk, jeg har ikke vondt noe sted. Jeg kan leve noen år til. Men det begynner å bli nok nå. Herregud, det synes jeg.
Hun smiler.
– Men når jeg står og maler, glemmer jeg det.
«Er vi med i en episode av Fawlty Towers?» God mat, men klønete service på Brasserie Blanche.
Polets marsnyheter: Ved Etnas fot dyrkes noen av de mest forførende rødvinene på kloden.
Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.