Idéhistoriker Espen Schaanning med bok om speiderbevegelsen

Idéhistoriker Espen Schaanning, en gang ulvunge, speider og rover i 8. Skien speidergruppe, er beredt. Neste uke gir han ut en murstein av en bok om speidertankens opprinnelse i brutal britisk militarisme. Blant annet. Etter et par prøveballonger i avisen Klassekampen fikk Schaanning høre fra høyt speiderhold at han slår inn åpne dører og har «mistet kompasset».  Han fortsatte å skrive, og holdt kursen.

– Speiderbevegelsen har laget seg en solskinnsfortelling, og den har de selv fortalt i jubileumsbøker. Andre historikere har overtatt historien ukritisk. Jeg har forsøkt å korrigere den, sier Schaanning.

Et unødvendig råtass-angrep på en ideell massebevegelse? Slett ikke, ifølge forfatteren.

– Jeg er ikke ute etter å «ta» speiderbevegelsen. Når jeg startet med dette, var det fordi jeg begynte å undre meg over hva var det jeg var med på den gangen – uniformene, oppstillingen, disse leirene. Alt dette … militære.

Uniformer

Speiderbevegelsen er verdens største ungdomsbevegelse. World Organization of the Scout Movement hadde i 2013 mer enn 30 millioner medlemmer i 161 land. Trolig har mer enn en halv milliard gutter og jenter vært speidere siden starten i 1907. Ideen om oppdragelse av barn på en uniformert, militærinspirert og helsebringende måte ute i naturen spredte seg lynraskt over grensene og fikk en forbløffende tilslutning – som også må ha forbløffet opphavsmannen selv.

Robert Baden-Powell var langt på vei et produkt av kostskolen Charterhouse i grevskapet Surrey. Han ble formet av skolens verdier – selvhjulpenhet, selvkontroll, ansvar og lojalitet og andre dyder som han skulle komme til å ta med seg inn i speiderbevegelsen. Etter endt skolegang ble han det britiske imperiets tjener gjennom militærtjeneste i India og Afghanistan, senere også i Afrika. Han var sjelden i strid, men utviklet seg til spesialist i speidingens kunst - å ta seg ubemerket frem i krevende terreng, og oppspore og spionere på fienden.

Som imperiebygger i India fikk han dilla på villsvinjakt, en «sport» som krevde utholdenhet, styrke og våpenferdigheter. Alt dette fikk han også bruk for under tjeneste i Sør-Afrika, hvor han var med på brutalt å knuse opprørske zuluer i Natal-provinsen. For denne bragden høstet han heder og forfremmelse. Senere, i Rhodesia (dagens Zimbabwe), gjorde han seg ufordelaktig bemerket ved å henrette en matabele-høvding, til tross for at han hadde ordre om ikke å skyte fanger.

Under boerkrigen i Sør-Afrika ble Baden-Powell en navngjeten krigshelt. Omtrent samtidig kom han ut med en håndbok i «scouting». Den ble en braksuksess. Senere kom han til militærpolitiet, der han skaffet sine menn spesielle uniformer og utviklet mottoet «Be prepared».

Slappfisker

Men Baden-Powell mente å se at det gikk nedover med kvaliteten på britiske soldater, noe som i hans øyne truet imperiets fremtid. Som generalinspektør for kavaleriet ble han for alvor interessert i oppdragelse av gutter, og utviklet gradvis sin kongstanke om at det militære speiderliv kunne produsere gode samfunnsborgere. I 1907 begynte han å prøve ut denne ideen i form av sommerleir for gutter fra ulike samfunnsklasser. Dette fant sted på en øy, og guttene fikk gjennomgå hele rutinen med revelje, morgengymnastikk, morgenbønn, flaggheising, kroppsøving, teltliv, overlevelseskunst, krigsleker og mye mer.

– Å utdanne disse barna var et imperialistisk prosjekt. Baden-Powell ville bevare og styrke det britiske imperiet, ved å utdanne gutter som kunne avlaste soldater i felt. I tillegg mente han at å være speider var den beste utdannelse en borger kunne få, uansett om vedkommende skulle krige eller ikke, sier Espen Schaanning.

– Skapte han speiderbevegelsen som et slags monument over alt han hadde stått for i militærtjenesten?

– Han innså i hvert fall at han hadde ferdigheter som kunne være spennende for gutter. Han var selv en fyr som var full av skøy og moro. Baden-Powell bevarte mye av gutten i seg og så at dette kunne appellere til barn og unge. Livet han hadde levd, brakte han inn i barneoppdragelsen.

Små riddere

– Baden-Powell ville oppdra barna til å bli små soldater, og for å oppnå dette tok han i bruk militære organisasjonsformer – patruljer og tropper med førere, og militær praksis. Så skulle disse guttene og jentene ha samme idealer som soldatene. De måtte være villige til å ofre seg for fedrelandet, og tenke og oppføre seg som soldater. Det Baden-Powell gjorde var å gripe tilbake til ridderne i middelalderen, som var kongens hær, sier Espen Schaanning.

I 1908 utga Baden-Powell sitt nøkkelverk «Scouting for boys». Den var bygget på håndbøker i oppdragelse, leirliv og førstehjelp, opplæringsbøker for politi og soldater, bruksanvisninger og manualer, regelverk for idrett og leker, samt mye annet. Speiderbevegelsen fikk en pangstart på de britiske øyer, og vokste lynraskt. Foreningen Boy Scouts Association ble etablert med ham som sjef, og fikk avleggere i mange land, inkludert Norge. Det skadet ikke at bevegelsen fikk støtte av Rudyard Kipling, Arthur Conan Doyle og andre forfattere, samt hilsener og hederlig omtale fra konger og presidenter.

Året etter kom en tilsvarende organisasjon for jenter, ledet av hans søster Agnes. Dagbladet, som trolig var første norske avis som skrev om speiderfenomenet, observerte at det ble «mer og mer vanskelig for Baden-Powell at holde sig smaapikerne fra livet».

Alt dette hadde et klart britisk utgangspunkt, motivert av Baden-Powells ønske om å stramme opp det britiske imperiets soldater. Men speidingen viste seg enkel å eksportere.

– Utgangspunktet med det britiske imperiet kunne nok fortone seg fremmed, men det kunne enkelt omdefineres og knyttes til nasjonal identitet i andre land. For Norges del kunne speiderprosjektet kobles til nasjonalromantikk og norske tradisjoner - skog og fjell og daler, norsk språk og historie, vikingtiden og så videre, sier Schaanning.

En vanskelig verden

Likevel fikk speiderbevegelsen og dens grunnlegger raskt problemer. Baden-Powell måtte sluke kameler, og noen av dem var ganske dryge. Da fascismen vokste frem i Italia og Tyskland på 1920- og 30-tallet, var både Mussolini og Hitler raskt ute med å forby speiderbevegelsen, som de så som en konkurrent til deres egne ungdomsorganisasjoner. Baden-Powell la stor vekt på at speiderbevegelsen aldri måtte ta politiske standpunkter, og protesterte ikke. Ved ulike anledninger uttrykte han seg tvert imot positivt om både Mussolini og Hitler, ifølge Schaanning.

– Hvorfor var Baden-Powell så tolerant overfor Mussolini og Hitler?

– Det var to sett av grunner. Den ene var oppdragelsesidealene. Det Baden-Powell likte med Hitler var hans ideal om at folket skulle oppdras som soldater. Hitler var tilhenger av en militær oppdragelse, akkurat som speiderbevegelsen. Begge la mye mer vekt på det fysiske og praktiske enn på det teoretiske, sier Schaanning.

Og selv om Baden-Powell hevdet å være apolitisk, var han sterkt imot to leire som også fascistene var sterke motstandere av – kommunistene og liberalistene. Kommunistene snakket om klasser og klassekamp, mens Baden-Powell foretrakk harmoni. Et tilsvarende ideal ble fremholdt av fascistene. Og han foraktet liberalistene, som dyrket individet, jaget penger og fremmet kapitalismen. Både speiderbevegelsen og den fascistiske leir satte fellesskapets og nasjonens interesser først.

– Speiderbevegelsen hadde en slagside i retning av fascismen. Uten at jeg vil kalle speiderbevegelsen fascistisk – det tror jeg ville være helt feil – så finnes det en felles basis, sier Schaanning.

Lydighetskultur

I Norge fulgte ledelsen i Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) nøye med i den politiske utviklingen internasjonalt. Schaanning har funnet to fremtredende trekk ved måten de norske lederne håndterte nazismen og verdenskrigen på.

– Speiderne skulle ikke ta stilling til politiske spørsmål. Det holdt Norsk Speidergutt-Forbund seg strengt til. De omfavnet ikke nazismen, fremmet ingen antisemittisme, og fremførte ingen antidemokratiske synspunkter om at landet skulle styres av en fører. Men forbundet uttrykte heller ingen motstand mot nazismen, ifølge Schaanning.

I Norge ble speiderbevegelsen forbudt høsten 1941, på samme tid som nazi-regimet strammet grepet på en rekke andre områder. Den offisielle begrunnelsen var at nazistene så på NSF som en politisk organisasjon.  Men speiderbevegelsen var også en klar konkurrent til det nazistiske Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF). Det er uklart om noe konkret utløste forbudet, men det hadde forekommet episoder. Blant annet hadde en gruppe speidere blitt grepet i å sunget kongesangen, noe som var forbudt. Det fikk den norske speiderlederen Hans Møller Gasmann til å innskjerpe at speiderne måtte følge ordre fra myndighetene.

– Han ga dermed uttrykk for en lydighetskultur, der ordre skal følges blindt uten tanke på hva ordren går ut på. Hadde den norske speiderledelsen fortsatt på den kursen, kunne det blitt vanskelig for dem etter krigen. Når speiderbevegelsen ble forbudt i 1941, kan vi nesten si «heldigvis», sier Schaanning.

Felles tankegods

Da krigen kom til Norge utgjorde folk med speiderbakgrunn en vesentlig del av motstandsbevegelsen kjent som «gutta på skauen». De hadde nettopp de ferdighetene som skulle til. Men Schaanning påpeker at personer med speiderbakgrunn også var sterkt representert på den motsatte siden – i ledelsen av det nazistiske NSUF.

– Det var åpenbart en sammenheng mellom å ha vært speider og å være toppleder i ungdomsfylkingen. Dette lar seg påvise statistisk, selv om man naturligvis må tolke slike tall med forsiktighet, sier Schaanning.

Men han viser også til uttalelser fra toppfolk i Nasjonal Samling som fortalte at de var kommet inn i partiet nettopp fordi de hadde speiderbakgrunn. Og partiprogrammene fra 1930-årene viser et betydelig ideologisk sammenfall: I vesentlig større grad enn andre partier var Nasjonal Samling interessert i de samme tingene som speiderbevegelsen - fysisk fostring, disiplin, praktiske ferdigheter, kristne grunnverdier.

– Det er mye felles tankegods å finne, sier Schaanning.

– Veldig mange elementer fra speiderbevegelsen ble løftet frem av NS og gjort til politikk. Men det er ikke grunnlag for å kalle speiderbevegelsen fascistisk. Den hadde ingen synspunkter på hvordan samfunnet skal organiseres.

Speidernes selvforståelse endret seg for øvrig sterkt. I 1930-årene profilerte de seg som en apolitisk fredsbevegelse. Etter krigen ble det vanlig å fremheve speidernes innsats i kampen mot de tyske okkupantene.

– Etter krigen var jo alle opptatt av å vise at de hadde stått på riktig side, og speiderbevegelsen var intet unntak. Når man driver med ungdomsarbeid er det for så vidt forståelig at man helst ikke vil snakke om tankegodset man hadde felles med fascismen. Men for meg som historiker hører det med.

Les også:
Gryteguide: Hitchhiker, Oslo.

Vin: Hvitburgunder til overkommelig pris.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.