Marte Gerhardsen, leder for venstresidens tankesmie Agenda, advarte i et intervju med DN nylig om konsekvensene av økte forskjeller i samfunnet.
Inspirert av den franske rockestjerne-økonomen Thomas Piketty spår hun at Norges rikeste i fremtiden ikke vil bestå av dem som har skapt noe selv, som John Fredriksen, Kjell Inge Røkke eller Øystein Stray Spetalen, men av deres barn og barnebarn.
Det har hun like lite sans for som at unge arvinger møtes på Mille-Marie Treschows gods Fritzøehus for å «forme fremtidens Norge».
«Vi kan ikke la samfunnet styres av arv», sier hun.
Det spørs om vi har noe valg.
Hans metode for å måle sosial mobilitet består i å ta utgangspunkt i etternavn som både er sjeldne og karakteristiske for en sosial gruppe. Deretter følger han deres etterkommere og ser hvordan de scorer på tradisjonelle mål på sosial status som utdannelse, yrke, inntekt og levealder.
En gruppe han bruker er slektninger av amerikanere som hadde mye penger på 1920-tallet og relativt uvanlige navn som Vanderbilt, Guggenheim og Bloomingdale. I registeret over amerikanske leger, et yrke med både høy status og svært høy lønn, finner Clark at disse navnene tre generasjoner etter er overrepresenterte med en faktor på 2,88. Det vil si at de forekommer nesten tre ganger så hyppig som i befolkningen generelt.
I motsatt ende av skalaen finner han etterkommere av amerikanske urinnvånere.
Men vil muligens Gerhardsen innvende, dette er nettopp det vi advarer mot. I et samfunn med høy ulikhet, vil det også bli vanskeligere for mindre heldigstilte å nå toppen.
Clark har imidlertid også forsket på Sverige, et land der gode offentlige skoler og offentlig finansiert høyere utdannelse skulle gjøre det lett å foreta klassereiser. Det er samme historie der. Folk med adelsnavn som Leijonhufvud eller Gyllenstjerna, dukker langt hyppigere opp i legestanden og har også høyere inntekt enn tradisjonelle arbeidernavn som Andersson eller Svensson.
Faktisk er mobiliteten, slik Clark måler den, marginalt lavere i Sverige enn den er i USA og Storbritannia. Og den er omtrent like lav i Kina, Sør-Korea, Chile og Taiwan. Hverken industrisamfunnet, den moderne velferdsstaten eller progressiv beskatning har hatt noen synlig effekt på muligheten til å avansere sosialt, konkluderer den amerikanske professoren.
Lyspunktet?
Den sosiale eliten har et langt liv, men den lever ikke evig. Etter ti-femten generasjoner er dens etterkommere tilbake på gjennomsnittet. Det samme er tilfelle med dem som befinner seg nederst. Bare det går lang nok tid, ender alle opp som medlemmer av middelklassen.
Interessant nok finner Clark ingen sammenheng mellom ulikheten i et samfunn og den sosiale mobiliteten.
«Medfødt talent, ikke nedarvede privilegier er den viktigste forklaringen på økonomisk suksess», skriver han i boken «The Son also Rises».
Clark har fortalt i intervjuer at hans egen forskning har sendt ham ut på en politisk reise fra frimarkedsliberalist til noe i nærheten av en nordisk sosialdemokrat.
Verdien av gratis utdannelse og et sosialt sikkerhetsnett blir åpenbar dersom familiebakgrunn er så dominerende for individets sjanser som Clark antyder.
Men resultatene gjør også økonomisk og sosial ulikhet, ihvertfall innenfor visse grenser, lettere å leve med. De som er på toppen i et samfunn er i hovedsak ikke dumrianer med startkapital fra mor og far. Å konfiskere kapitalen, slik franske Piketty foreslår, vil neppe hjelpe de mindre privilegerte å komme seg opp og frem.
Den viktigste arven er fordelt lenge før dødsboet gjøres opp.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.