Mange bekymrer seg for hvordan det skal gå med guttene i det sosiale kunnskaps- og informasjonssamfunnet. De ser ut til å tape i et skole- og utdannelsessystem som passer for flittige piker, og ikke for viltre gutter, hevdes det.
Dette kan det være noe i. Faktum er ihvertfall at jentene er bedre enn guttene på skolen, og at de er i flertall i høyere utdannelse over hele den vestlige verden.
En fersk amerikansk studie tyder på at det likevel er et stykke igjen til guttene må stille seg bakerst i køen med luen i hånden. Særlig gjelder dette hvite gutter.
Tre forskere fra Universitetene i Pennsylvania, Colombia og New York sendte en mandag morgen ut en epost til 6500 professorer ved 259 toppinstitusjoner over hele USA. Epostene var personlig stilet til professorene fra en oppdiktet student som ville søke på deres doktorgradsprogram og derfor ønsket å diskutere forskningsmuligheter med dem. Brevene var like i ordlyden, men undertegnet med ulike navn. I tillegg til kjønn markerte navnene tydelig etnisk tilhørighet i gruppene hvit (caucasian), afroamerikansk, latinsk (hispanic), indisk og kinesisk.
Responsen var ifølge forskerne overraskende høy. Selv om akademikerne ikke kjente epost-studentene fra før, responderte 67 prosent på epostene, og 57 prosent var til og med villige til å møte dem, skriver forskerne i en artikkel i New York Times 9. mai. Men det var et tydelig mønster i hvem som hadde størst sjanse for å få svar.
Også i USA er jentene i flertall i høyere utdannelse, og som her har asiater rykte på seg for å være spesielt arbeidsomme og akademisk dyktige. Ingen av delene hadde noen innvirkning på hvem professorene prioriterte å svare. De som fikk flest tilbakemeldinger var hvite gutter. Minoriteter og jenters forespørsler ble i høyere grad ignorert. Særlig var diskrimineringen uttalt ved private institusjoner og innen disipliner med høy lønn. Business-studier var aller verst. Der mottok 87 prosent av hvite gutter respons, mens det samme gjaldt 62 prosent av jenter og minoriteter kombinert.
Av alle gruppene fikk kinesiske studenter lavest respons.
Det hjalp ikke om institusjonen hadde høye innslag av kvinner eller minoriteter: professorene diskriminerte på samme måte uansett. Om professoren selv var kvinne eller afroamerikaner ga heller ingen økt sjanse for at de skulle svare på jenters eller afroamerikaneres eposter. Det eneste unntaket var at kinesiske universitetsansatte i litt større grad responderte på kinesiske studenters eposter.
Forskningsstiftelsen Fafo utførte en lignende øvelse da den sendte ut 1800 fiktive jobbsøknader til 900 reelle jobber, to til hver fra folk med identisk bakgrunn men med henholdsvis norsk og utenlandsk klingende navn. Alle var oppvokst i Norge, og behersket derfor språket perfekt. Resultatet var nedslående. Søkere med norske navn ble i betydelig grad foretrukket.
Den tankevekkende amerikanske studien antyder at diskriminering på grunnlag av både kjønn og etnisitet begynner lenge før det er tid for å søke jobb. Dessuten demonstrerer den hvilken betydning fordommer – bevisste eller ubevisste – har også i uformelle sammenhenger. Det holder ikke å ha en bevisst holdning til ikke-diskriminering ved ansettelser eller opptak til doktorgradsprogrammer. Den uformelle motstand man møter før den tid, kan gjøre at man ikke kommer så langt.
Hvite menn får fortsatt automatisk mer drahjelp fra samfunnet rundt seg. Det er noe å tenke neste gang du hører at det er nesten ikke damer som søker, eller vi har ikke mottatt en eneste søknad fra en innvandrer. Kanskje skyldes det en rekke ubesvarte eposter.
Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.