Jeg har vært under straffeforfølgning fra mai 2007 og har i disse syv årene avholdt meg fra å kommentere Transocean-saken i mediene. Nå har jeg en rettskraftig frifinnende dom, og da er tiden inne for å ta bladet fra munnen.

Jeg kan forsikre om at det ikke har vært lett å tie. Til det har det vært så mange uriktige utspill fra aktoratet og de som går deres ærend. Og særlig overfor DNs lesere har det vært vanskelig å tie. Dere har fått en Økokrim- og myndighetsvennlig fremstilling og vinkling av saken. Eva Jolys misvisende utlegging av de forhold som gjelder selve straffesaken og førstestatsadvokat Morten Eriksens utspill i gårsdagens DN, må jeg av plasshensyn la ligge.

Innledningsvis understreker jeg at jeg er udelt tilhenger av vår samfunnsstruktur med et godt regulert nærings- og samfunnsliv, som holdes i ørene av en i hovedsak oppegående offentlig sektor. Like viktig som at vi som er næringslivsaktører, og alle samfunnsborgerne, etterlever de lovlig vedtatte spillereglene, er det at de som er satt til å forvalte lovverket følger de vedtatte retningslinjene for saksbehandling mv. Det siste har ikke funnet sted overfor meg i denne saken, og det er disse forholdene jeg ønsker å ta opp i dette innlegget.

Jeg må nøye meg med å trekke frem bare noen få av de nedslående raritetene som jeg har vært utsatt for i denne saken:

  • Da jeg i mai 2007 mottok brevet om at jeg var mistenkt i utbytteforholdet, var det jeg som måtte ta initiativet til å bli avhørt. Jeg har i en årrekke av strafferettsadvokater fått vite at når Økokrim er aktor, så skyter de med hagle i håp om at et par av dem treffer blinken. Det er i realiteten opp til tiltalte og forsvarer å bevise uskyld. Stikk i strid med EMK og Riksadvokatens retningslinjer. En spissformulering? Javel, men i min sak var det slik. Min «forbrytelse» var i et brev å argumentere for klientens synspunkter etter at skattekontoret hadde full innsikt i faktum. I den sivile skattesaken der staten fikk medhold i skattejusen, betegnet dommeren det likevel som forfeilet å mene at jeg hadde gjort noe galt. «Forfeilet» er fra dommerens side en meget presis beskrivelse av det Eriksen har holdt på med fra 2007 overfor meg.
     
  • Da jeg to år senere ble mistenkt i den såkalte konsernbidragssaken i 2009, oppsummerte jeg ved avhørets slutt at: «Her er det noe som mangler, jeg skjønner ikke hva jeg er mistenkt for». Jeg tok dette skriftlig opp med førstestats­advokat Morten Eriksen neste dag, men fikk et god-dag-mann-økseskaft-svar.
     
  • Ytterligere etterforskning ble ikke gjort overfor meg. Da tiltalene ble tatt ut mot de andre i saken i juni 2011, fikk jeg opplyst at Økokrim uttalte at det ikke ville bli tatt ut tiltale mot flere. Jeg skrev brev til Økokrim et par dager senere og ba om status for mitt vedkommende, uten å få svar. Først da Transoceans advokater tre måneder senere tok opp med skattekontoret at de ikke kunne bruke «mine e-poster mv.» i utbyttesaken, fordi jeg var sjekket ut av straffesaken, kom Eriksen med en hjelpende hånd og tok ut tiltalen mot meg. I retten og nå til mediene har Eriksen opplyst at skattekontoret ikke ville ha fått tilgang til en rekke interne dokumenter uten Økokrims aksjon. Når dette er begrunnelsen for en uberettiget tiltale, er det myndighetsmisbruk. Da jeg leste tiltalebeslutningen første gang, var det så mange faktiske feil og derfor fortsatt umulig å forstå hva den straffbare handlingen besto i. Sånn blir det når man løper andres ærend og har forhåndskonkludert og derfor ikke gjør et minimum av relevant etterforskning.
     
  • Økokrim fikk minst ti millioner kroner i ekstrabevilgning fra daværende justisminister Knut Storberget for å etterforske denne saken. En anselig del av beløpet synes å ha gått til et tosifret antall «seminarer» på hoteller spredt ut over hele Sør-Norge. De burde vært benyttet til etterforskning og ikke til poster som «kreative innspill» og så videre. Er det virkelig slik i Norge at påtalemyndigheten vil fengsle borgerne basert på «kreative innspill»?
     
  • Som DNs lesere vil være kjent med, forfekter Morten Eriksen at det er straffbart å unnlate å gi opplysninger om forhold som ikke kan medføre skattetap for staten fordi skattyteren har rett i sin tolkning av skatteloven. Dette tok forsvarerne opp i forkant av rettssaken med riksadvokat Tor-Aksel Busch, men han syntes vel at det er OK at aktorer fremholder den slags juridisk visvas i retten. Standpunktet er grundig parkert av tingretten.
     
  • Opprinnelig hadde Økokrim avtalt at to av Regjeringsadvokatens advokater skulle være medaktorer. Forsvarerne tok opp at disse var inhabile. Staten er den «fornærmede» i saken, og da kan ikke fornærmedes egen advokat være aktor. Dette synet var regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs enig i, men han valgte å meddele Økokrim dette i et brev «unntatt offentligheten». De kunne ikke delta i selve straffesaken. Regjeringsadvokaten ble likevel en aktør i saken da de prosederte erstatningskravet på drøye 1,8 milliarder kroner i konsernbidragssaken mot meg og de andre tiltalte. Da det kom et nødrop fra Økokrim om kapasitetsmangel til å skrive sluttinnlegget i straffesaken om dette forholdet, så gjorde Regjeringsadvokaten dette strafferettslige arbeidet. Forsettlig brudd på inhabilitetsreglene er ikke så nøye der i gården? Det var nok derfor at aktoratet og Regjeringsadvokaten kjempet med nebb og klør for at vi ikke skulle få innsyn i denne korrespondansen.

Disse forholdene er toppen av isberget av hva jeg ser som myndighetsmisbruk. Er jeg bitter? Nei, det ligger ikke for meg. Er jeg desillusjonert? Egentlig ikke. Jeg har fra midten av 1990-tallet skrevet avisinnlegg og i foredrag påtalt flere av disse underliggende forholdene, men registrert at myndighetene turer frem. Jeg følger dessuten såpass med at jeg vet at Økokrim ikke lever opp til Riksadvokatens utmerkede retningslinjer for saksbehandling og EMK-reglene.

Tiltalen mot meg skyldes vikarierende motiver for urettmessig å sikre skattekontoret innsyn i interne saksdokumenter. Skattekontoret, har som Eriksen, trukket sentrale feilslutninger av innholdet i disse dokumentene på grunn av manglende etterforskning. Disse sidene ved min sak har viktige prinsipielle sider. Jeg har derfor nå besluttet å ta en sommeruke på kontoret for å anmelde Eriksen for «grov uforstand i tjenesten».

Denne saken kommer til å koste Norge flere hundre millioner kroner innen sluttstrek settes. Når de andre tiltalte også er frifunnet etter ankesaken, må justisministeren nedsette en «havarikommisjon». Ingen er tjent med at påtalemyndigheten og andre offentlige etater ikke følger samfunnets spilleregler.

PS: Noe godt er det kommet ut av saken for meg. Jeg har to ganger i løpet av disse årene repetert Kafkas «Prosessen» om Josef K, som etterforskes uten å skjønne hva han har gjort galt. Det anbefales at deltagerne til neste seminar som Eriksen trommer sammen til, leser denne klassikeren langsomt – og at en kort runde om «Prosessen» erstatter posten om «kreative innspill».

Sverre E. Koch, advokat(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.