De 55 millioner innbyggerne i Zhejiang provinsen, et kjerneområde for produksjon av verdens forbruksvarer, er blitt 200 ganger rikere siden 1978. Hele 600 millioner kinesere er brakt ut av fattigdom. Kina har brukt mer sement de siste tre årene enn USA gjorde i hele det 20. århundre.
Den enorme fremgangen har gjort Kina til verdens andre stormakt med verdenspolitisk rekkevidde. Historisk er forholdet mellom oppadstigende og regjerende makt noe av det farligste verden står overfor. Tysklands industrialisering og skipsflåtebygging utfordret Storbritannias verdensherredømme og bidro til første verdenskrig. Striden mellom USA og Sovjetunionen brakte oss nær total atomkrig.
Få spørsmål er viktigere enn at forholdet mellom Kina og Vesten håndteres riktig.
I 2015 kan lite skje uten partnerskap med Kina. Vi får ikke en global klimaavtale i Paris i år uten kinesisk ledelse. Kina er avgjørende partner i prosessen mot nye globale bærekraftsmål og for å avskaffe ekstrem fattigdom. Uten Kina blir ikke verdens regionale konflikter som i Syria eller Sør-Sudan løst.
For Norge blir det vanskelig å være en partner for klimasamarbeid, global utvikling og fred dersom vi som eneste land i verden ikke snakker med Kina. Regjeringen må få rom til å reparere forholdet til Kina. I praksis betalte regjeringen trolig samme politiske pris for å nekte å møte Dalai Lama som den vil måtte betale hvis den finner en varig løsning med Beijing.
Sett fra litt avstand er jeg redd Norge har en særnorsk samtale om Kina, dessverre ofte basert på begrenset kunnskap. Det er ikke vanskelig å se sentrale aktører i den offentlige debatten som ikke kan skille mellom for- og etternavn hos kinesere eller kan nevne navnet på en eneste kinesisk provins. Ville vi lyttet til folk som uttalte seg offentlig om USA, men ikke visste forskjellen på California og New York eller på George Washington og Abraham Lincoln?
Det kinesiske systemet er autoritært og må gradvis reformeres. Ledelsen er for lite ansvarlig overfor innbyggerne. Det foregår uakseptable overgrep. Samtidig må Vesten erkjenne at regimeendring har 90 prosent sjanse for a bringe inn noe verre og ti prosent sjanse for å bli til det bedre.
Stabilitet kan være kjedelig. Men for det overveldende flertall av kinesere – og for verden – er det ikke å forakte. Ved regimeendring på 1600-tallet døde kanskje en tredjedel av Kinas befolkning i krig og sult. På 1800-tallet drepte Taiping-opprøret 20 ganger flere mennesker enn den amerikanske borgerkrigen. Og nylig har Kina vært gjennom enorme katastrofer som det store spranget og kulturrevolusjonen. Dette bør spore oss til å bistå Kina med gradvis reform.
Kina har kolossale utfordringer. Men det er liten tvil om at det kinesiske systemet løser en del problemer svært effektivt. Kina er verdens største investor i grønn energi. Infrastruktur bygges i et tempo verden aldri har sett. Det er en begynnende velferdsstat. Forventet levealder nærmer seg 80 år.
Demokratiet har vunnet den moralske debatten om hvilket system som er best. Men mange mennesker spør seg om ikke Kina skaper raskere fremgang. For første gang siden den kalde krigen er det ikke helt opplagt i alle verdenshjørner hvilket system som er best. Den blinde troen på den frie markedsøkonomien har, takket være Kina, Brasil og kritikere i Vesten, blitt erstattet av en pragmatisk kombinasjon av stat og marked. Mer enn ti år med mislykkede vestlige kriger i Afghanistan, Irak og Libya har vist begrensningene ved militær makt.
Mange spør seg nå om ikke den mer forsiktige kinesiske linjen har noe for seg. Demokratisk valgte regjeringer i Europa klarer ikke skaffe jobber til folk og gjennomføre det grønne skiftet.
Det er ikke lenger nok å snakke om fordelene ved demokrati. Vesten må vise at demokratiet kan levere vekst, jobber og grønne resultater. Kampen for å forsvare og utdype demokratiet i verden starter her hjemme.
Det kan være nyttig for oss å holde opp Kina som speil for å se hva vi må gjøre bedre her i Europa. Vi må vise at demokratiet leverer. For Norges del betyr det blant annet å vise at vi kan gjennomføre det grønne skiftet og omstille økonomien til en fremtid uten fossile brensler.
Verdens teoretiske økonomiske og politiske midtpunkt har forskjøvet seg fra midt i Atlanterhavet til et sted i Midtøsten. Om ikke lang tid vil dette midtpunktet befinne seg et sted mellom India og Kina. Dette skiftet medfører enorme muligheter og noen problemer.
Vi bidrar best til løsninger om vi ser Kina som partner og som speil.
Erik Solheim, leder i OECDs utviklingskomité
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.