Han pleier å være et høsttegn. Etter at Nobelkomiteens leder har fortalt hvem som skal få årets fredspris, dukker Fredrik S. Heffermehls leserbrev opp i avisene.
Ifølge Heffermehl er det nemlig svært få prismottagere som tilfredsstiller kriteriene i Alfred Nobels testament, at mottageren skal ha bidratt til «folkenes förbrödrande och afskaffande eller minskning av stående armeer samt bilbande och spridande av fredskongresser.»
Ofte får Heffermehl støtte fra våpendragere som jusprofessor Ståle Eskeland og den tidligere Venstre-politikeren Gunnar Garbo. Etterpå skriver Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad svar, der han fremholder at Heffermehl er på ville veier.
Heffermehl skriver ellers bøker og klager til offentlig myndigheter, som det svenske stiftelsestilsynet.
Han har hittil ikke nådd frem noe sted. Nå forsøker han Økokrim.
Nobelkomiteen har ned gjennom årene delt ut mange priser som vanskelig lar seg forsvare ut fra en stram lesning av teksten i Nobels testament. Heffermehl er jurist. Det er imidlertid noen enkle grunner til at han stadig får tommelen ned.
Nobels testament var et produkt av sin tid, det 19. århundret, og forutsetninger som ikke lenger eksisterer.
På Nobels tid var det mange internasjonale fredskongresser, faktisk et hopetall fra midten av 1800-tallet og fremover. Ideen fikk en varig knekk da de ikke klarte å hindre to verdenskriger.
Nobelkomiteen har tolket kriteriene i testamentet fritt omtrent fra dag én. Blant tidlige vinnere var grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant (1901) og den gamle krigeren Theodore Roosevelt (1906).
Det er også noe gammelt kaldkrigsgrums. Heffermehl mener åpenbart at den internasjonale fredsbevegelsen, der han selv er aktivist, er en naturlig prismottager. Men deler av denne bevegelsen ble i mange år anklaget for å være forkledde underbruk av Sovjetunionens kommunistiske parti. Den historiske motviljen er en understrøm, særlig i Ap og Høyre.
Endelig har Heffermehl selv en ganske kreativ tolkning av Nobels testament. Han mener for eksempel at den australske journalisten John Pilger ville være en verdig vinner, fordi Pilger er «en moderne parallell til fredskongressene». Hvis fredsprisen skulle forbeholdes raddiser som Heffermehl liker, ville selv Jaglands mer omstridte valg fremstå som fornuftige alternativ.
Heffermehl oppnår altså ingenting, men gir helt sikkert ikke opp. Han kommer nok til høsten også.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.