Forrige uke tenkte jeg på bandet Kjøtt, og tok dermed del i den stadig økende fascinasjonen for den kulturelle brytningstiden i Norge på begynnelsen av åttitallet, da tilsynelatende alt handlet om politisk teater, uavhengige publikasjoner og skarp musikk. Folk som var voksent tilstede da alt dette foregikk har i årevis kjempet over hvordan historien fra perioden skrives. Det har fått ekle konsekvenser, som postpunkhistoriker Trygve Mathiesens selvopptatte mas i om «den nihilistiske bevegelsen som ble kvalt av venstresidens rettroende soldater».
Heller ikke den andre siden har klart å riste av seg stoltheten.
Forfatter og gallionspunker Sverre Knudsen argumenterte i en tindrende og bejublet artikkel i Klassekampens musikkbilag 3. desember at 1979-generasjonen er den siste ordentlige generasjonen. Han levner sine døtres jevnaldrende liten ære. Alle som er kommet etterpå har vært ironiske ofre for markedsliberalismen, og skapt fattige kopier av det som ble skapt i hans egne glansdager. Han bruker musikk som bevisbyrde, og internasjonalt skjedde det helt riktig mye spennende i mange genrer på tampen av 1970-tallet.
Han var heldig som kunne oppleve akkurat det.
Samme hvor mye jeg respekterer Knudsen: Dét er et fryktelig selvgodt og historieløst verdenssyn. Han føyer seg inn i en ubrutt rekke av femtiåringer som ser seg rundt, og savner gamle dager da alt var enklere. Man skal passe seg for å dømme en generasjon man ikke er en del av. Kan hende ser man ikke politikken hos barna fordi den fortoner seg annerledes enn da en selv var ung.
I dag har vi ikke én generasjon. Vi har flere. Norge er større, mer mangfoldig. Man er ikke enten soss eller frik. Og de som er kommet etterpå, er ikke bare ofre for en tanketom ironisk livsholdning, som det stadig vekk blir påstått. Ungdom i årene etter har alle balet med sine bekymringer, sine håp, sine ønsker for en bedre verden. På nittitallet trodde mange av oss at det skulle gå bra. Nå vet vi at det ikke gjør det.
På en annen side: Politikk og posisjonering er igjen blitt et dominerende element i manges hverdag, i alle fall om man skal dømme etter ordgyterier som renner nedover Facebook-tråder dag ut og dag inn, enten man følger Eivind Trædal eller Eivind Berge. Europas utfordringer blir våre utfordringer. Og skuffelse er en gjengangerfølelse i møte med det virkelige livet.
Men det eksplisitt politiske manifesterer seg lite i musikken foreløpig. De største konfliktpunktene kommer når artister ikke vil motta store pengebeløp fra kommersielle aktører hvis aktiviteter byr dem imot, som Kråkesølv gjorde med Statoil-stipendet for to år siden. Det er en prisverdig holdning, men i verdens rikeste land mangler vi fortsatt en samlende musikalsk bevegelse.
Jeg skrev en kronikk på samme tid i fjor hvor jeg pekte på hvor tannløst og kirkekonsert-aktig mye av norsk pop og rock fremstod. Vi lager ikke politikk, vi lager musikk, og forsøker å leve av det, var refrenget i reaksjonene. Norsk rock er blitt profesjonalisert, respektert og en mulig næringsvei for mange. Det er ikke først og fremst en identitetsmarkør. Dette kan kanskje virke trist. Samtidig er det også veldig mye bedre norsk musikk i dag enn i 1979 og det tidlige åttitall. Det vi har vunnet er en betydelig bredde. Rock er en naturlig del av kulturhverdagen i Europas beste konsertby. Hver dag er en fest, enten man liker Susanne Sundfør, Okkultokrati eller Karpe Diem – eller gjerne alle tre samtidig. Og hvem vet hva slags posisjon dagens musikkgenerasjoner vil få etter over tredve års aktiv mytebygging.
Audun Vinger er redaktør i Vinduet og skriver om musikk i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.