– Jeg kan ikke se for meg å jobbe så mye hele livet.

Aksjemegler Morten P. Halle beveger seg med raske skritt i DNBs lokaler i City, Londons finansdistrikt. Klokken er ni på morgenen, og han har allerede vært på kontoret i over to timer. Hverdagen i Europas finanshovedstad tilbringes som regel rundt 12 timer ved meglerbordet. Dagen starter klokken 06.45 for å være klar når markedet åpner hjemme i Oslo.

– Da jeg først flyttet hit var det mye verre. Da hadde jeg stort sett femten timers dager hele uken. Nå får jeg gjerne unna det meste mens markedene er åpne, sier han.

DØGNVILL

DN har vært i kontakt med et stort antall nordmenn med bakgrunn fra Londons finansdistrikt City. Mange gir seg etter noen få år på grunn av hardt arbeidspress. Halle har jobbet ved DNBs London-kontor i fem år.

De fleste av kollegene hans er britiske, og i starten av karrieren var det en hard kamp om å vise seg frem. Det handler om å vinne de beste og viktigste kundene.

– Jeg sover gjerne de første fire dagene jeg tar ferie, sier Halle.

Alle meglerhus og banker i City kan velge fra øverste hylle i jakten på talenter. Toppstudenter fra Universitetet i Oxford, Cambridge og London School of Economics søker seg til en sommerjobb, såkalte internships, eller megler og analytiker på juniornivå. De som kommer gjennom nåløyet kan få millionbonuser og et nettverk jevnaldrende kan drømme om. Pengesummene gjør også at kundene forventer oppfølging 24 timer i døgnet.

– Det er klart man blir litt fartsblind, sier Halle om arbeidspresset.

På nattevakt

Et annet gir

DNB-megler Halle begynte meglerkarrieren i Oslo da markedet kokte i årene frem mot finanskrisen i 2008, først innen analyse hos den islandske banken Kaupthing.

– Jeg var fascinert av livet på meglerbordet som jeg observerte fra sidelinjen på analyse. Det så ut som en Wall Street-film, der folk står og hyler til hverandre, sier han.

Han ble aksjemegler da markedet var nær toppen etter flere års vedvarende oppgang. Under finanskrisen gikk de islandske bankene Kaupthing og Glitnir overende. Sparebank 1-alliansen plukket opp restene av Kaupthing, og skulle bygge et nytt meglerhus.

– Finanskrisen var helt jævlig, og spesielt for en nyutdannet megler på 23 år. Da Kaupthing gikk under, var det et par spesielle måneder der man for det meste vandret rundt i tøfler og pysj-bukser. Jeg sverget at jeg aldri mer skulle veilede privatpersoner.

Fart og adrenalin

Han begynte å jobbe med institusjonelle kunder, men tempoet var ikke det samme. Da tilbudet kom fra DNB i London julen 2010, sa han straks ja.

– Valget var rimelig enkelt. Jeg har hatt fem fantastiske år i London.

Det har fått fart på arbeidslysten.

– For å overleve i denne bransjen må du være interessert i finans. Hvis du gjør det kun for pengene, er du helt kjørt, sier Halle.

Ifjor ble han rangert som den fjerde beste aksjeplukkeren i Europa av analyseselskapet TIM Group.

Svært mange ansatte innen finans ryker ut av internasjonale storbanker på juniornivå. Ole Helliesen (32) er en av få nordmenn som har rykket opp i hierarkiet. Han ble nylig utnevnt til «Vice President» på handel- og konsumområdet i den amerikanske storbanken J.P. Morgan, der han er rådgiver på øverste nivå, og jobber under en seniorpartner og direktør på rådgivningsteamet.

– Jeg ville starte et sted hvor det er mye action, sier han.

Helliesen går i et mylder av mørke dresser mellom skyskraperne i Canary Wharf i London. Nederst ved elven Thames har J.P. Morgan det største kontoret utenfor USA. Tusenvis av unge kvinner og menn har kjempet hardt for å komme innenfor dørene.

«Likhetstrekk med militæret»

Systemet i storbanker beskrives ofte like hierarkisk som militæret. Man må adlyde ordre, og ikke stille for mange kritiske spørsmål. Praktikanter og juniorer lager presentasjoner og er med ut hos kunder. Bare de aller dyktigste stiger i gradene.

– Finansbransjen i London har likhetstrekk med militæret, men det er en fantastisk erfaring å ha med seg. Disiplinen og ferdighetene man får av å jobbe i et faglig sterkt miljø kan åpne mange dører senere i karrieren, sier hodejeger Are K. Skeie i rekrutteringsfirmaet Backer Skeie.

Helliesen er blitt værende i snart syv år. Han jobber i J.P.Morgans hær av finansielle rådgivere innen fusjoner og oppkjøp og har spesialisert seg på selskaper som driver med handel og konsumvarer.

– Man blir tidlig eksponert for en fantastisk strøm av transaksjoner. Man lærer mye, og treffer interessante mennesker med stor tyngde i næringslivet.

Europa rundt

Det er mandag. Helliesen skal i møter med selskaper i flere land før uken er omme. Denne uken er han på reise fra London til Zagreb i Kroatia og Milano i Italia, så hjem igjen. Han er klar på hva som er mest inspirerende.

– Å være med i møter med toppledelsen i de store selskapene. Det er slik man lærer best, av de beste. Her er ingen dager like, og det passer meg utmerket, sier Helliesen.

Helliesen og teamet hans har vært rådgiver på noen av de største transaksjonene i Norden de senere årene: Børsnotering av netthandelselskapet Zalando i Tyskland og Scandinavian Tobacco Group, salget av it-selskapet Tandberg til Cisco, salg av Nokias mobildivisjon til Microsoft og Heinekens salg av det fiske bryggeriet Hartwall til danske Royal Unibrew.

Arbeidspresset i de store bankene er hardt. De mest ambisiøse klatrer til topps.

– De første årene jobber man mest, og det kan være en del sene kvelder. Det er mye som skal gjøres, og man går helst ikke hjem før man har kontroll over arbeidet, sier Helliesen.

«Må være tøffere»

Neste opprykk

Etter at Helliesen fikk mer lederansvar i J.P Morgan har han fått en mer fleksibel arbeidstid.

– Det kan være høyt tempo når store prosjekter står på. Men arbeidstiden er blitt mer fleksibel i dag. Når vi har levert et prosjekt, kan det bli litt roligere. Jeg kan styre og prioritere mer av min egen tid, sier han.

Hos J.P. Morgan i London jobber det 10.000 personer. I teamet til Helliesen er det 30. Man skal kjempe hardt for å komme gjennom nåløyet.

– I denne bransjen må man være ambisiøs for ikke å stagnere. Vi blir stadig evaluert av overordnede, og det betyr at man rykker frem om man gjør en god jobb og arbeider godt i team, sier Helliesen.

– Hvor lenge vil du bli i London?

– Jeg er spent på hvor fremtiden tar meg. Jeg har definitivt funnet meg til rette i London, sier han.

Også Bakke åpner for å bli lenge i London

– Jeg har en kontrakt i fem år. Om jeg får blir lenger, så vil jeg vurdere det, sier Hege Bakke.

«Astrup November November, Papa you are cleared to line up and take off runway two one, wind two six zero one eight, gusting two eight. After departure contact London control on one two eight point eight five!»

Klokken har passert to, og skydekket henger lavt over rullebane 21 på flyplassen Biggin Hill i sør-London. Morten Astrup sjekker kompasskursen opp mot rullebanen, aktiverer radaren, og sjekker motorinstrumentene før han fører gasshåndtaket på midtkonsollen helt frem i panelet. Når hastighetsmåleren viser 90 knop trekker han forsiktig stikken bakover. Hjulene slipper rullebanen. Mens millioner av briter klemmer seg sammen i trange t-banevogner i morgenrushet, pendler Astrup mellom boligen i Verbier i Sveits og kontoret i London i sitt eget privatfly.

– Jeg har alltid elsket å fly. Det er som et virus man aldri blir kvitt, sier Astrup.

Kontor i luksusstrøk

Astrup er sønn av mangemillionæren og forretningsmannen Eivind Astrup, og broren til stortingspolitikeren Nikolai Astrup (H). Det er bare en knapp time siden han forlot fasjonable New Bond Street, hvor han driver med investeringer innen transport, eiendom og energi gjennom forvaltningsselskapet Storm Capital Management. Selskapet, som han eier sammen med forretningspartneren Erik M. Mathiesen, forvalter verdier for nærmere 800 millioner kroner fordelt på to fond samt det børsnotert eiendomsselskapet Storm Real Estate. I tillegg forvalter selskapet verdiene til Astrup-familien som ifølge Morten Astrup er verdsatt til to milliarder kroner.

Det er bare en knapp time siden han forlot fasjonable New Bond Street, hvor han driver med investeringer innen transport, eiendom og energi gjennom forvaltningsselskapet Storm Capital Management. Selskapet, som han eier sammen med forretningspartneren Erik M. Mathiesen, forvalter verdier for drøyt tre milliarder fordelt på to fond samt det børsnotert eiendomsselskapet Storm Real Estate. Siden han tok flysertifikatet for seks år siden har han tilbragt 1150 timer i luften. Bare i fjor la han bak seg 250 flytimer.

– Selvom jeg ikke flyr hver eneste dag er det fantastisk å kunne fly rundt i Europa på egen hånd. Man sparer vanvittig mye tid. Forretningsmøter som tidligere innebar netter på hotell blir unnagjort på en dag, sier Astrup.

Det er gått 16 år siden Astrup flyttet fra Norge. Han har ikke angret.

– Det internasjonale finansmiljøet i London har alltid fascinert meg. Det faglige nivået er høyt, og man får mange spennende impulser. Det er en energi her som inspirerer meg til å jobbe hardt og tenke stort.

Tøffe tider

Storm Capital Management ble startet i 2006. Etter å ha gått på en smell under dotcom-krisen, bestemte Astrup seg for å satse på ting som han kunne ta på: transport, energi og eiendom, rigger og skip. Men satsingen har ikke vært uten problemer. Den siste tiden har oljenedturen og krisen i Russland rammet fondsporteføljen hans hardt. Storm, Capital Management forvalter to hedgefond. Storm Bond Fond har en markedsverdi på 54,2 millioner dollar, mens Storm Nordic Fund har en markedsverdi på 13, 9 millioner dollar. De siste tre årene er 3,3 prosent av verdiene i Bond Storm Fund gått tapt. Astrup er i ferd med å legge ned fondet Storm Nordic Fund, hvor han står igjen som eneste eier.

– Da beslutningen falt og kundene fikk tilbake pengene hadde vi levert en intern avkastning på 8 prosent de siste tre årene etter forvaltningskostnader ble trukket fra. Men fremover mener vi det er høyrenteobligasjoner som gjelder, en tro vi har formidlet til kundene. Vi merker betydelig større interesse nå, når det er lettere å se lyset i enden av tunnelen, sier Astrup.

Han hevder at de fleste kundene har flyttet størsteparten av midlene over i Storm Bond Fund som investerer i nettopp obligasjoner med høy risiko og høy rente, på fagspråket kalt «high yield». Hittil i år har fondet gått opp litt over en halv prosent.

– Nyttårsforsettet vårt er å gjøre færre ting bedre, og vi mener vi står foran muligheter vi ikke har sett siden 2009 i high yield, sier Astrup.

Det blinker i pilotbrillene. Etter å ha fløyet øst mot Dover og krysset kanalen sør for Paris, cruiser han på 30.000 fots høyde på UL 612, Luftens svar på E6.

Mye daukjøtt

Astrup ser positive effekter av krisen i oljesektoren. I fondsporteføljen har han blant annet obligasjoner utstedt av blant annet oljeserviceselskapene Petroleum Geo-Services og Polarcus – som har slitt tungt.

– Det er mye daukjøtt i hele oljeservicebransjen. Når flere selskaper innen oljeservice har klart å kutte kostnadene med 50 prosent, er det betimelig å spørre seg hva de drev med før. Et eksempel er oljeserviceselskapet Polarcus, der vi gjennom restruktureringen som nylig er gjennomført ender opp med syv prosent av aksjene i et selskap som nå er skodd for å klare seg på dagens lave oljepris i to år til. Vår filosofi er at vi i verste fall blir aksjonærer i bransje-enerne på bunnen av markedet, sier Astrup.

Finansmannen har også satset betydelig på fornybar energi-obligasjoner.

– Her ser vi den unike situasjonen at det finnes ingen krise overhodet, snarere en rekke pensjonsfond som leter etter sikker yield, og det finner de i sol og vindparker i stabile regimer. Dette har dannet en spennende kløft mellom obligasjonsprisingen som er preget av at fondskunder har trukket ut penger, og det fysiske markedet som nyter godt av høy etterspørsel etter sine sol og vindparker, i tillegg til lave renter. Når det snur vet man aldri, men vi vet i alle fall 100 prosent sikkert at vi ikke er på toppen av energimarkedet.

Nedtur i Russland

De siste årene har overskuddet til Astrups eiendomsselskap Storm Real Estate også krympet kraftig. Selskapet, som har en markedsverdi på Oslo Børs på 165 millioner kroner, har hatt en nedgang på 12,80 prosent hittil i år, og en nedgang på over 18 prosent siste år.

– Vi har kommet oss gjennom krisen, men har måttet tåle både juling og blåmerker. Innen eiendom har det gått bra i Norge, Danmark og Sverige det siste året, mens vi i Russland har hatt ganske sterk motvind med en lav oljepris, og en rubel som er blitt halvert kombinert med sanksjoner mot landet, sier Astrup.

I 2015 ble det foretatt nedjusteringer av balanseført verdi av investeringseiendom i Russland med over 19 millioner dollar.

-Selskapet er ikke lenger er en utbyttemaskin, sier Astrup.

Han legger til at fondet har solgt unna noen eiendommer med svak verdistigning det siste året, målt i dollar. Han gir æren til forretningspartner Erik Mathiesen for styringen av fondet, og at leietagere er blitt tatt vare på.

– De siste tre årene har hatt en negativ internrente (oppnådd avkastning, red.anm) på 11 prosent. Hell i uhell er at markedet aldri har verdsatt aksjekursen i Storm Real Estate etter verdiene som sto i bøkene, sier Astrup.

Han trøster seg med et rekordlavt rentenivå ellers i Europa.

– For de eiendommene vi er eksponert mot i Nord-Europa, ser vi at det nesten ikke er rentekostnader igjen, sier Astrup.

I Norge har han tjent godt på å tette ut eplehager gjennom sine investeringer i eiendomsselskapet Neptune Properties. Selskapet har spesialisert seg på boligbygging i eksklusive boligområder på Oslo Vest, kunne skilte med salgsinntekter av leiligheter og hus på 900 millioner kroner i 2014. Den andre hovedvirksomheten i Norge er investeringer på Svalbard for ca. 400 millioner i eiendom og Turisme sammen med investoren Tollef Svenkerud.

Dyr hobby

Det har blitt ettermiddag. Utenfor flyvinduet har himmelen fått farge som en blodappelsin. Morten Astrup har passert Genève i Sveits og har forhandlet seg frem til en snarvei hjem. Han er nybakt far og vil være med på leggingen av sønnen Ellioth. Etter å ha fritatt instrumentene har han lagt om kursen og passerer Mont Blanc og Verbier på vei til fjellbyen Sion.

-Vil det være aktuelt for deg å flytte hjem på et tidspunkt?

-Jeg hadde en strålende og trygg barndom i både Norge, England og Sveits, og det er klart man tenker når man får barn. Sveits har de fleste av kvalitetene til Norge i tillegg til bedre vær, god rødvin, minst like bra ski, og et finansmiljø som flommer over av spennende investorer og grundere. Dette igjen har også ført til at det bygges opp et stadig sterkere norsk nettverk innen finans i både Sveits og London, som igjen gjør det enda hyggeligere å bo disse stedene for emigrerte nordmenn. Jeg har vært halve livet utenlands, og det skal sterke krefter til å for å trekke meg opp med roten og flytte igjen, selv om det ikke er umulig.

– Hvor mye koster det å eie et eget fly?

– Det er ikke en billig hobby, sier han.

Et smil lurer i munnviken.

– Du kan skrive at timene i flyet motiverer meg til å jobbe hardt for gode resultater.

- Vi sliter med å finne aktuelle kandidater med erfaring fra London, sier Thorodd Bakken (43), leder for rente- og valutaområdet i Nordea Markets i Oslo.

Han mener finansbransjen i Norge lider under et alvorlig rekrutteringsproblem.

– Vi har forsøkt å kartlegge talenter som har vært i London, for Nordea vil gjerne være et sted de kan vende hjem til. For øyeblikket finner vi ingen, sier han.

London har tradisjonelt vært det mest vanlige karrieresteget i utlandet. Nå fortviler både hodejegere og meglerhus over mannefallet.

– Hos kolleger i Sverige, Danmark og Finland opplever vi at inntil halvparten av de ansatte har slik erfaring, sier Bakken.

Han jobbet en periode i London for amerikanske Citibank.

– Hvorfor burde folk reise utenlands?

– Man lærer arbeidsdisiplin og erfarer hva som er mulig å få til om en står på ekstra. Her hjemme vil vi gjerne jobbe mye, men også ha muligheten til å dra på hytta eller inn i skogen.

Liten fisk i stor dam

I Londons finansdistrikt City gir Truls Birkeland (42) dagens instrukser til kolleger på kontoret. Han leder Nordeas virksomhet i London City med rundt 100 ansatte.

Det er et mer brutalt arbeidsliv i London enn i Oslo.

– Du er en liten fisk i en mye større dam, sier Birkeland.

Kulturforskjellene mellom nordiske og internasjonale banker er tydelig når Birkeland søker etter lokalt ansatte. Mange har opplevd å bli sendt ut på gaten i tider da markedene har svingt kraftig.

– Noen internasjonale banker og meglerhus skifter ut 15 til 20 prosent av de ansatte årlig i City. Hos Nordea er det rundt fem prosent, sier Birkeland.

Hos Nordea i London er det bare et par nordmenn som har vært utplassert hos Birkeland i mer enn ett år, og fortsatt er på kontoret.

– Hvorfor så få?

– Det er vanskelig å si. Det er mer striglet her, og arbeidsdagen kan vare litt lenger. Kanskje er det mer trygt og forutsigbart hjemme. Det er for eksempel helt utenkelig for en leder å komme med fritidsklær på jobben før helgen, sier Birkeland.

Mens det har blitt færre nordmenn de siste årene, så er det fortsatt flere svensker og dansker hos Nordea i London. Flere har tilbragt hele karrieren i City.

Savner hytta

På Aker Brygge i Oslo er Knut Grotli bekymret over utviklingen. Han er daglig leder i rekrutteringsselskapet Ascender, og vet at kundene vil ha kandidater med finanserfaring fra London.

– Vi har inntrykk av at det er færre nordmenn i London nå, for eksempel når vi ser det opp mot antall kandidater fra Sverige og Danmark. Det er også et tydelig mønster hvor flere ønsker å flytte hjem etter noen års yrkeserfaring. Savnet etter norske forhold og familie er tydelige argumenter som nevnes for oss, sier Grotli.

Han har tror manglende tilstedeværelse i Norge av flere av de internasjonale bankene kan ha påvirkning.

Konkurrent og partner Are K. Skeie i rekrutteringsfirmaet Backer Skeie har merket seg at London-bankene prioriterer å markedsføre seg i Sverige kontra Norge.

-Det virker som om det rekrutteres noe færre nordmenn nå enn tidligere og at nordmennene reiser hjem tidligere enn før. De gode tidene vi har hatt i Norge må nok ta mye av skylden. Samtidig er det kanskje flere nå en tidligere som ikke ønsker å prioritere jobben så høyt som man må gjøre i London hvor over 100 timer pre uke ikke er uvanlig, sier Skeie

«Blir hjemmekjære»

Hos DNB Markets i Bjørvika i Oslo tenker meglersjef Alexander Opstad (34) over returen til Norge for tre år siden. Før det var han leder for meglerhusets London-kontor.

– Jeg hadde fire fine år i London. Byen er definitivt finanssentrum i Europa og verdien av industriklyngen der er en av mine viktigste erfaringer, sier Opstad.

De siste årene har store deler av det norske finansmiljøet han kjente fra London flyttet hjem.

– Skandinavere blir hjemmekjære når de stifter familie, og mange søker en annen balanse mellom jobb og privatliv. I tillegg har levekostnaden i London økt betraktelig, så det kan også være et økonomisk motiv for å flytte hjem, sier Opstad.

Aksjesjefen er utdannet siviløkonom og startet karrieren i DNB Markets i 2005, i en sommerjobb som utviklet seg til fulltid på meglerbordet. Under oppholdet i London brukte Opstad mye tid på å bygge opp og utvikle et internasjonalt kundenettverk.

– Gir London-erfaring et konkurransefortrinn?

– Det er i hvert fall åpenbart at man blir utfordret med krevende kunder og måles mot hardtarbeidende kolleger og konkurrenter. Det er jo tilfellet over alt, men dynamikken er enda sterkere i London, sier Opstad.

«En klar fordel»

Hodejegeren og Mont Everest-klatreren Knut Grotli har selv hatt ledende stillinger innen finansiell rådgivning. Han mener det norske finansmiljøet går glipp viktige impulser som følge av utviklingen:

– Det er en klar fordel å ha internasjonal erfaring. Noen års operativ erfaring fra finans i London eller et annet finanssentrum viser at du har anvendt kunnskapen og lyktes i et internasjonalt miljø med stor konkurranse og høyt tempo. Samtidig kan mange år ute gå på bekostning av lokalt nettverk og kunnskap om norsk næringsliv, sier Grotli.

Are K. Skeie mener det er konkurransefortrinn å ha bakgrunn fra finans i London når man søker seg hjem.

- Kandidater fra London har ofte fått samlet mer erfaring enn de som jobber i Norge, både fordi de jobber enda mer og fordi de ofte er blitt eksponert mot enda flere store transaksjoner. I tillegg har de nok blitt vant til et enda mer krevende arbeidsmiljø med enda høyere arbeidsbelastning, selv om norske investeringsbanker heller ikke ligger på latsiden!