-Vi er de raskeste oljearbeiderne i USA! hoier Louis Randall.

Afroamerikaneren fyker rundt på oljeriggen i utkanten av Mertzon, et veikryss med 781 innbyggere vest i Texas. Under bakken pirker borestrengen hull i Permian-reservoaret.

Før jul produserte dette feltet for første gang mer olje enn hele norsk sokkel til sammen. Det gjør USA til oljenasjon på størrelse med Saudi-Arabia.

Men oljefloden gjør også at prisene kollapser, folk mister jobben og barneskoler må skru av lyset for å spare penger.

Etter å ha holdt stand i månedsvis, faller oljeproduksjonen i USA nå kraftig. Selskaper går over ende. Neste år vil landet pumpe 15 prosent mindre olje enn i 2015, spår det statlige energibyrået EIA.

DN har fulgt den amerikanske oljerevolusjonen langs sølete veier i Texas og Oklahoma. Fra den første skiferbrønnen ved Dallas via oljebeltene Permian og Eagle Ford, tankbyen Cushing og helt ned til Mexicogulfen, hvor skip venter på å frakte oljen til Europa og Asia.

Mange oljeselskaper langs ruten slåss for å overleve. Arbeidsløse oljefolk leter etter noe å leve av. Nede i gulfen har andre skapt nytt levebrød.

-Vi er meget optimistisk med tanke på fremtiden. Vi mener det er et fantastisk potensial for eksport av olje fra USA, sier konserndirektør Jarl Pedersen ved Port Corpus Christi.

Han står ved kaiplass 16. Herfra seilte nyttårsaften det første skipet lastet med amerikansk råolje etter at et 40 år gammelt forbud ble opphevet.

I årevis gikk strømmen motsatt vei. Tungolje fra Venezuela ble tatt imot her og så sendt videre til amerikanske raffinerier.

Nå sendes oljen fra de amerikanske skiferfeltene til Frankrike og Kina mens vindmøller importeres fra Danmark og Tyskland.

Havnefolkene tror vi bare har sett starten.

De vil investere over én milliard dollar, over 8,2 milliarder kroner, slik at enda større tankskip kan legge til kai. Byggingen av en ny bro - den tredje største i verden - starter neste år.

NuStar Energy eier terminalen hvor oljen eksporteres fra. Tankene deres rommer to millioner fat olje. Selskapet har sikret seg areal til å utvide.

-Det er her det skjer, sier driftsdirektør Chris Vratil fra toppen av en gigantisk oljetank.

Det skyldes flere forhold. Etter eksportforbudet ble opphevet, kan oljen sendes dit hvor prisene er høyest. Det betyr Europa. Men fordi dagens priser er så lave, kan det lønne seg å lagre oljen i påvente av høyere priser. Samtidig mener mange i USA at europeiske land bør gjøre seg mindre avhengig av energi fra Russland.

-Jeg tror ikke man skal undervurdere betydningen av at man kan eksportere olje fra USA. Det er viktig for Europa, det er viktig for verden, det er viktig for forsyningssikkerheten, sier Pedersen.

En parkeringsplass i utkanten av Big Lake, knapt seks timer kjøring nordvest, forteller en annen historie.

- Se her. Jeg har fått meg ny seng.

Seks år gamle Rebecca er stolt over den nye Ikea-sengen. Moren, Kjersti Aske Kersbergen (39), smiler til datteren. For et år siden var ikke et sengekjøp noe Kersbergen tenkte over. Nå er det andre tider for den lille familien på Tjelta i Sola kommune utenfor Stavanger.

– Vi har vært bortskjemte. Vi er lammet av det forbruket vi har hatt. Vi har ikke behøvd å tenke på hva vi skal bruke pengene på. Når vi nå må revurdere, er det en omstilling, sier Kersbergen.

I 20 år jobbet hun i oljeindustrien. Hun gikk rett fra videregående til en godt betalt konsulenttilværelse. Men i 2015 smalt det. Oljeprisen falt fra 115 dollar sommeren 2014 til 40 dollar på et år. Da var det slutt i oljebransjen for Kersbergen.

Noen ferjeleier og timer lenger nord i oljefylket Rogaland, setter en syrisk stjernespiss ballen knallhardt i mål nede til venstre ved stolpen, og jubelen farer over kunstgresset. Her er spillere fra nasjoner over hele Midtøsten. Bak dem ruver tre gigantiske oljerigger som en påminnelse om at stedet ikke er Damaskus, men Ølensvåg.

Brakkebyen ved riggverftet er blitt midlertidig flyktningmottak.

– Maten er god, sier syreren Mahmoud Halwane på sidelinjen.

– Men det er kjedelig her. Vi gjør ikke annet enn å sove, spise og spille fotball, sier han.

Det er definitivt kjedelige tider i Ølen. Oljeboomen er over. Men oljebygden ser nye muligheter.

Riggverft rigger ned

Få bedrifter i Norge merker oljenedturen bedre enn riggverftet Westcon i Ølensvåg. I de siste årene har verftsgruppen levd høyt på den store leteaktiviteten i Nordsjøen. Nye og gamle borerigger har kommet til norsk sokkel i hopetall, alle med behov for jevnlige reparasjoner, oppgraderinger og myndighetspålagt kontroll, såkalt klassing. Nå, etter at oljeprisen har rast til en tredjedel av det gamle nivået, er det stillere på verftsområdet. Oljeselskapene kutter i letebudsjettene, og rigger legges i opplag.

– Vi må ta lykkepiller her hver gang vi leser avisen, sier Westcon-sjef Arne Birkeland med et smil mens han skjenker i kaffe inne på møterommet.

Han innrømmer likevel at verftet forbereder seg på betydelig lavere aktivitet. I administrasjonen og teknisk avdeling er 30 prosent av stillingene borte. Antall innleide verftsarbeidere er tatt ned til et minimum.

– Det er selvfølgelig folk jeg kjenner, som har mistet jobben. Vi er nå 750 fast ansatte igjen, sier Birkeland.

Verftsgruppen Westcon eier fem båter, seismikkfartøyer som har gått i oppdrag for eksterne kunder. Det er ikke akkurat et gunstig segment å være i for tiden. En av båtene gikk på oppdrag for Dolphin, som er konkurs.

Samtidig satt Westcon med lange rekker med grå brakkerigger i skråningen bak verftet. I årevis har bedriften basert seg på innleide verftsarbeidere fra utlandet. Plutselig var det nær tomt i brakkeriggene med 800 enkeltrom. Løsningen kom fra uventet hold. Da flyktningstrømmen veltet inn over Storskog-grensen mot Russland, trengte UDI akuttmottak for asylsøkerne.

– Det er ikke en kjernevirksomhet for oss. Jeg kan ikke kalle det en bro gjennom usikre tider heller, for det er veldig kort horisont på den type utleie. Utleieprisen til UDI er helt grei, men heller ikke mer, sier Birkeland.

Asylsøkerne har likevel gitt økt aktivitet i Ølen.

– Asylsøkerne har gitt litt høyere aktivitet for Cateringpartner, som leverer mat og service til anleggshotellet. Vi kuttet 50 prosent i avtalen med Cateringpartner ifjor, men har måttet øke dette i år, sier Birkeland.

Endringene

I Rogaland i dag er arbeidsledigheten på 4,6 prosent. På Tjelta har Kjersti Aske Kersbergen vært heldig - tross alt. Hun har fått seg ny jobb i bilbransjen. Men lønningene er på et helt annet nivå.

– Jeg har netto 20.000 mindre i måneden nå. Men jeg hadde en høy lønn da jeg var konsulent. Jeg skal ikke legge skjul på det, sier Kersbergen.

I fylkets største bank, Sparebank 1 SR-Bank, merkes den økte arbeidsledigheten og at selv de som har beholdt jobbene sine, blir mer forsiktige.

I oktober 2014 hadde banken 479 søknader om utvidelse av lånerammer til oppussing av hus og dyrere forbruksgoder. I oktober 2015 421 søknader og i desember 255 søknader. Det samme mønsteret ser banken når det gjelder såkalte fleksible lån der kunden selv bestemmer utnyttelsesgraden innenfor en gitt låneramme. Utnyttelsesgraden faller.

«Fryktelig vanskelig»

-Mannen min jobber fortsatt i oljeindustrien. Vi vet ikke hvordan fremtiden blir med denne oljeprisen. Regionen er preget, sier Kersbergen.

-Det er fryktelig vanskelig når vi har vært vant med en annen økonomi og så plutselig snur bildet seg. Vi har sett nøye på hva vi klarer og hva vi ikke klarer, sier Kersbergen.

Ber om utsettelse

I en kort periode ifjor var Kjersti Aske Kersbergen arbeidsledig. Da måtte hun gå til banken og be om avdragsfrihet. Antallet lånekunder med avdragsfrihet er doblet fra desember 2014 til desember 2015 i Sparebank 1 SR-Bank. Asserson og Rettedal legger på bordet et konkret eksempel på et ektepar der mannen hadde 1,2 millioner kroner i årsinntekt og kona 450.000 kroner.

- Selv om mannen mistet jobben og har eneste inntekt fra Nav, klarer de å betjene lånet på fem millioner kroner, sier Rettedal.

Banken gir i første omgang avdragsfrihet på et halvt år. Siden kan perioden med avdragsfrihet utvides med ytterligere et halvt år.

-Etter et år setter vi oss ned med kunden for å ta en større gjennomgåelse, sier Rettedal.

Spenningen er stor i banken når det gjelder hvor mange nye kunder som vil be om avdragsfrihet fremover.

-Vi venter en økning, men er usikre på hvor mye. Vi er svært usikre på hvor mange som er dekket av sluttpakker og som hittil ikke er kommet til oss, sier Asserson.

Optimist, tross alt

I Ølensvåg på Westcon-verftet tar Arne Birkeland på seg verneutstyret og går ut på verftsområdet i kaldt, klart vær. Over ham reiser boreriggen «Henry Goodrich» seg, en gigantisk rigg som klargjøres for oppdrag i Canada. Birkeland tror hans eget verft er så stort og spesialisert at det vil klare seg bedre enn mange av de mindre konkurrentene som poppet opp for å drive riggvedlikehold i oljeboomen.

– Krise er det jo, det er ikke noe å si på det, men det er marked nok likevel. Det er fortsatt 23 rigger på kontrakt på norsk sokkel. Vi har klart å leve med det før, selv om det var 45–50 aktive rigger på et tidspunkt, sier han.

Verftets kontraktsdekning er riktignok blitt kortere og kortere. Birkeland innrømmer at Westcon trenger «endel ny mat» utover året. Uansett tror han omsetningen vil falle til halvannen milliard kroner i år, mot 3,5 milliarder kroner i 2015.

– Vi har padlet ned elven og hørt fossebruset en stund. Men vi vet ikke helt om det er Victoriafallene eller noen småstryk som står foran oss, sier han.

Lavere fart i bilsalget

Tilbake i Stavanger, på Forus, hos en av oljefylkets største bilforhandlere, Bavaria, merkes det oljekrisen har endret folks kjøpemønster

-Vi ser en forskjell i kjøpemønsteret hos folk her i distriktet. Det går mer av elektriske biler og bruktbiler. Jeg tror nok ikke veksten i salget av elektriske biler hovedsakelig skyldes at kundene er blitt mer miljøbevisste. Det handler mer om at det er gunstig økonomisk å kjøpe elektriske biler, sier Helge Ellingsen, som er administrerende direktør for Bavaria i Norge.

På Østlandet er det en jevnere takt i salget av biler enn i Stavanger-området.

-Vi hadde en svak omsetningsnedgang i 2015 på nybiler. Men det er på ingen måte snakk om en bråstopp. Men folk tenker seg kanskje mer om nå. De handler med hodet og ikke bare med hjertet. Vi ser for eksempel at en leder i en oljeservicebedrift som kutter staben med ti prosent, kanskje ikke kjøper seg en flunkende ny BMW til en million, sier Ellingsen.

Noen krisestemning vil han ikke rapportere om.

– Nei, 95 prosent av arbeidsstyrken har fortsatt jobb. Det minner vi oss om. I år venter vi en omsetning på samme nivå som ifjor, sier Ellingsen.

Ikke mer olje

Hjemme i stuen på Tjelta håper Kjersti Aske Kersbergen i det lengste på oljeprisoppgang.

– Tror du de gode tidene kommer tilbake?

– De vil komme tilbake, men ikke i den skala som tidligere.

– Ønsker du deg tilbake til oljebransjen?

-Nei, jeg tror ikke det.

Store nedbemanninger som følge av lav oljepris finnes ikke i Hedmark. I april falt ledigheten i fylket til 2,4 prosent, ned fra 2,7 prosent i samme måned i 2015.

– Ja, vi er i en heldigere situasjon enn andre, sier Bjørn Lien, fylkesdirektør både i Nav Hedmark og Nav Akershus.

Han understreker at i Hedmark er kun én prosent av arbeidsstyrken oljerelatert.

– Det er jo helt marginalt. Vi ligger bokstavelig talt i skyggen og får ikke merke nedgangen i oljesektoren, sier Lien.

Ved utgangen av mars var det registrert 2358 helt ledige arbeidssøkere i Hedmark. Det er 287 færre enn ved samme tid ifjor.

Trenger flere ansatte

Hjørnestensbedriften Mapei i skogskommunen Nord-Odal i Hedmark er blant de mange eksportbedriftene som nyter godt av en svakere norsk valuta som følge av oljeprisfallet.

Byggevareprodusenten tjener på lav kronekurs, i form av økt eksport av produkter som betong, lim, industribelegg og materialer til vanntetting av våtrom.

Fra Sagstua i Nord-Odal, som ligger en 30 minutters kjøretur fra Kongsvinger, har det multinasjonale italienske konsernet plassert hovedkontoret for Norden og Baltikum. Her produseres og leveres det produkter til Norge, Island, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Litauen og Latvia.

Mens titusenvis av nordmenn har mistet jobbene i oljenæringen, øker Mapeis bedrift i Hedmark bemanningen. Selskapet har økt antall ansatte hvert år siden 2010.

– Da var vi 164 ansatte. Ved årsskiftet var vi 220. Bare ifjor økte vi bemanningen med 14. Også i år trenger vi flere ansatte, sier Hagerud.

Heller ikke i fiskeværet Sommarøy i Tromsø kommune er det spor av oljekrise. Tromsø er en av mange kommuner i nord som tjener på oljesmell og lav kronekurs.

På Sommarøy ytterst bygges nytt hotell, nytt fiskebruk og nye oppdrettsanlegg. Kommunen lokker nye innbyggere og turister til øya med fisk, hvalsafari og nordlys. For ikke å glemme dugnadsvilje og gründerånd.

Torsk og turister er to viktige årsaker til at fiskerifylket Troms har halvparten så lav ledighet som oljefylket Rogaland. Troms er den regionen i Norden som klatrer mest på rangeringen over regioner med størst vekstpotensial, ifølge den nordiske forskningsinstitusjonen Nordregio.

– Skulle jeg satse, måtte jeg gjøre det nå, sier fisker Per Norum (52) og ber oss komme ombord i sjarken «Solskjær». Den røde båten er splitter ny, dobbelt så bred og tar dobbelt så mye fisk som de tradisjonelle sjarkene ved kaien i naturhavnen på Sommarøy.

– De fleste fiskerne her ute har kjøpt større kvoter. Han der borte kjøpte nylig kvote for åtte millioner kroner. Og det er mange fiskere som vurderer å kjøpe nye båter nå, sier Norum og fester blikket på den største fiskebåten på Sommarøy, 28 meter lange «Skulbaren».

– Prisene er bra på torsk. På en bra dag tjener jeg 50.000. Noen dager får du tre tonn, andre dager 300 kilo. Ingen dag er lik. Det er det som er så fantastisk med å være fisker, sier Norum.

«Solskjær» er Norums fjerde båt. Han er fjerde generasjon fisker, farens sjark ligger fortøyd rett ved. Født og oppvokst på Sommarøy ble han fisker 14 år gammel, med en fem meter åpen Silver Viking. Siden har han vært på havet.

– Inntektene kommer ikke av å ligge på sofaen hjemme, sier Norum, og viser frem tommelen som han kuttet av (og fikk sydd på igjen) da han tok to tyske turister med ut i skjærgården.

– Det er artig at øya begynner å leve igjen. En stund var jo alle tre fiskebrukene lagt ned.

Det sier Rigmor Engen (70) mens hun sorterer blodfersk torsk i det nye fiskebruket på øya. I 40 år har Engen filetert fisk, og er hyret inn for å lære opp nye arbeidere i kunsten å «vrake fisk»: å kjapt sortere torsk etter kvalitet.

– Rigmor er kjempeviktig for oss, sier Mathias Hansen (27) mens de to velger ut torsk på torsk som sløyes, hodekappes og legges på is i isoporkasser som ruller bortover samlebåndet.

– Vi er nødt til å satse. Med denne nye produksjonslinjen kan vi produsere fisken fortere enn før med færre ansatte, sier Hansen.

– Mathias er super. Ypperlig. Han er folkelig og kan behandle arbeidsfolk, sier Rigmor Engen mens Mathias Hansen skyver på plass et tomt kar til avkappede torskehoder.

Engen speider etter to av barnebarna sine som skal komme etter skoletid og skjære torsketunger. En av guttene fra barneskolen er allerede på plass.

– Det er flott for ungene å tjene penger, sier Engen.

Havgull, oppdrett og skreimølje

– Det artigste er dager som denne – masse fisk som venter på å bli filetert, renskåret og hengt opp i tørkeskapet. Mannen min har nettopp kjørt til byen med masse varer. Det koker. Det er artig.

Det sier Kristin Hafsteinsdottir og viser rundt i de flislagte produksjonslokalene.

Islendingene kom til Sommarøy for ti år siden og startet sin egen bedrift, Havgull, som lager tynne chips av tørrfisk. De kjøper hyse lokalt og tørker den i fiskebruket i etasjen over Hansens Eftf. Nå har de skaffet seg avtale med alle dagligvarekjedene og selger Havgull i over 1000 butikker langs kysten fra Ålesund og nordover.

Nord-Odal er Elena Dal Martello siste nyankomne

– Jeg begynte i selskapet 1. februar, som produktspesialist, og er veldig fornøyd. Jeg har fått gode kolleger og liker selskapets struktur og kultur. Her er det jo ansatte fra flere land, sier Martello, som er født i Nord-Italia.

Hun er ingeniør med utdannelse fra Italia og NTNU i Trondheim.

Selv om Mapei er italiensk-eid, var det tilfeldigheter som førte til at Martello i dag jobber i bedriften.

– Jeg tok doktorgrad i Trondheim etter å ha blitt anbefalt å søke NTNU mens jeg studerte i Italia. På den måten kom jeg til Norge. Etter doktorgraden begynte jeg i en oppstartsbedrift innenfor solenergi i Tyskland. Men jeg lengtet tilbake til Norge og fikk jobb i 2014 i entreprenørselskapet Bundebygg i Oslo som blant annet benyttet produkter fra Mapei. For en stund siden så jeg en annonse fra Mapei hvor bedriften søkte etter en person med ingeniørbakgrunn og erfaring fra byggeindustrien. Den jobben passet meg, så nå er jeg her, sier Martello.

Milliardmål

Martello har begynt i en vekstbedrift – et selskap som ble startet på kjøkkenet av to gründere for 40 år siden. En aktiv ordfører la til rette for produksjon av herdeplast, tilsetningsstoff til betong og spesialmørtler i Nord-Odal.

– Dette er et industrieventyr. Jeg har vært med siden gründerne eide selskapet. Jeg trives kjempegodt her, sier Roy Amundsen.

Avdelingslederen på verkstedet begynte i bedriften for 20 år siden.

Da gründerne solgte selskapet til Mapei ved tusenårsskiftet, hadde det en omsetning på 171 millioner kroner. Ifjor omsatte selskapet i Nord-Odal for 760 millioner – en økning på 16 prosent fra året før.

– Målet vårt er en omsetning på en milliard i 2018, sier administrerende direktør Trond Olav Hagerud.

De italienske eierne satser stort på bedriften i Nord-Odal, blant annet med etablering av et forskning- og utviklingssenter.

– Det er investert 35 millioner kroner i forskningssentret her, sier Hagerud.

Midt imot markedet

Med en oljepris som er på en tredjedel av gammelt nivå, og struping av oljeselskapenes investeringsbudsjetter, skulle man tro det var armod og elendighet her langt inne i Hardanger, som i andre vestlandsbygder. Oljeavhengigheten har vært stor her i strandkanten under Folgefonna. Her sysselsetter livbåtprodusenten Harding rundt 900 personer. I tillegg har konkurrenten Norsafe også produksjonsanlegg i Kvinnherad kommune. De to selskapene har vært livbåtgigantene i Nordsjøen og delt oljeplattformmarkedet seg imellom.

Det er ekstreme farkoster de har utviklet. De største livbåtene er såkalte fritt-fall-livbåter for 70 mann, designet for å kunne stupe ut fra innretningen 50 meter over havflaten og skyte opp igjen fra sjøen langt fra evakueringsstedet.

Men hvem trenger sånt når oljeutbygginger legges på is og riggbyggingen stanser?

«Stygg skilsmisse»

Oppe i administrasjonsbygget skjenker Harding-sjef Styrk Bekkenes kaffe mens sekretæren kommer med påsmurte brødskiver. Omgivelsene er spektakulære. Utenfor vinduene pumper Seimsfossen ut brevann. Det er lenge siden utsiktene var like fine.

Selv overtok Bekkenes ledelsen i 2013, etter at oppkjøpsfondet Herkules kjøpte daværende Umoe Schat-Harding og slo virksomheten sammen med Noreq, en mindre livbåtprodusent Bekkenes hadde bygget opp siden 2006.

Snuoperasjonen fortoner seg som et skoleeksempel i omstilling.

– Vi skal ikke sitte her og være besserwissere, men vi så da vi kom inn, at offshore nybygging var på en topp. Med alle plattformer som var bestilt, så vi at her var det en topp, sier Bekkenes.

80 prosent av omsetningen var knyttet til offshore. Ett alternativ var nærliggende. Han forklarer at Umoe Schat Harding tidligere hadde vært veldig store i cruisemarkedet, men hadde trukket seg ut tidlig på 2000-tallet på grunn av store tap på et par cruisekontrakter i Finland. Allerede i 2013 la Harding en plan for et cruise-comeback. Markedet var forlokkende. Syklusene er typiske: Når oljemarkedet går ned, går cruise opp.

– Da vi så på det igjen, ønsket vi å komme tilbake til cruise. Men det er klart, når en har ignorert et marked, tar det en stund å komme tilbake igjen, sier Bekkenes.

– Vi var usikre på om vi var for sene. Når du går ut av et marked, er det ikke bare å komme og banke på døren og si at nå vil vi inn igjen. Kundene husker at et selskap forlater markedet. Det var en litt stygg skilsmisse også, vi stengte døren veldig igjen for kundene, sier han.

Harding forsøkte seg på en ydmyk stil. Ledelsen reiste rundt til alle cruiserederiene og fikk kjeft. Kritikk og konstruktive forslag ble notert. Selskapet kastet seg rundt og designet nye livbåter og tilbringerbåter, og reiste rundt på nye besøksrunder og fikk nye innspill fra rederiene.

– Det gjorde at vi fikk litt goodwill – at de fikk være med på designet og produktutviklingen.

Ordrebokrekord

Bekkenes reiser seg opp og går gjennom lokalene og peker på gamle bilder. Livbåtbyggingen her startet allerede på 1940-tallet. Det har vært opp- og nedturer. På 80-tallet gikk hele selskapet konkurs før investor Jens Ulltveit-Moe og hans Umoe kom inn. Nedturen merkes nå også. Selv om selskapet omsatte for 1,3 milliarder kroner ifjor og hadde ti prosent i driftsmargin før avskrivninger, er 40 mann sagt opp og 30 mann permittert. Men Bekkenes mener bunnen er nådd.

– Vi gikk inn i 2016 med rekordordrebok. Siden 1920 har vi aldri hatt større ordrebok enn nå. Cruise er en stor bit av det, sier Bekkene

I nord settes det også rekorder

– Det er ikke nedgang, det er oppgang, og det har vært oppgang over flere år. Det går nesten litt for bra med Sommarøy. Vi lurer på, om dette utvikler seg like fort som nå, hvor er vi da om noen år, sier Jeanette Hustad (29), andre generasjon hotellvert.

Hotellselskapet investerer nå 100 millioner kroner i ny konferanseavdeling, og får etter utvidelsen 70 nye rom.

Cruiseskipene som legger til kai i Tromsø, sender busslaster med turister til hotellet. Tromsø er nest størst på anløp av cruiseskip i Nord-Norge med over 100 anløp ifjor.

Mens arbeidsledigheten øker ellers i landet, har den i Tromsø gått ned og stabilisert seg på et lavt nivå. I januar 2011 og 2012 hadde Tromsø en arbeidsledighet på 2,6 prosent, den gikk i 2013 ned til 2,3 prosent og i mars var den på 2,2 prosent.

Troms er regionen i Norden som klatrer mest på Nordregios rangering over potensial blant de 74 regionene i Norden. De siste fem årene har Troms klatret fra 32. til 14. plass på listen, takket være positiv utvikling for arbeidsmarked, befolkning, investeringer og utdanningsnivå. Østfold og Aust-Agder er blant de fem regionene i Norden som har falt mest de siste fem årene.

Assisterende direktør Bente Ødegaard i Nav Troms mener den lave arbeidsledigheten i Troms og Tromsø skyldes vekst i fiskeri og reiseliv, liten oljesektor og mange offentlige arbeidsplasser. Halvparten av arbeidstagerne i Troms og Tromsø jobber i offentlig sektor.

– Vi har økt turisttilstrømningen, både når det gjelder cruiseskip og vinterturisme, i tillegg til at fiskeeksporten går meget godt for tiden. Vi har også fått økt tilstrømning av innvandrere og flyktninger, noe som gir økt sysselsetting og behov for boligbygging, sier Ødegaard.

«Føler med dem»

Det er ikke bare Mapei som er på opptur i Hedmark. Også turistnæringen går så det suser grunnet den lave kronekursen.

Samtidig har Ikea og sportskjeden XXL etablert seg i fylket, noe som har gitt mange nye arbeidsplasser.

Også fylkets største industriselskap, byggevareprodusenten Moelven, tjener bedre på driften, og tømmereksporten øker.

– Innlandsindustrien går ikke så mye i bølger. Det er viktig at virksomhetene nå griper mulighetene med lav kronekurs, sier regiondirektør Åge Skinstad i NHO Innlandet.

Han er bekymret over konsekvensene oljeprisfallet har fått på Vestlandet.

– Vi føler med dem, sier Skinstad.

«Tydelig overfor arbeidssøkerne»

Nav-sjefen i Hedmark mener fylkets beliggenhet og krav etaten stiller til jobbsøkerne, bidrar til den lave ledigheten.

– En del av forklaringen påtil den lave ledigheten er mobilitetskravet vårt. Vi forventer at arbeidsledige i Hedmark ser etter jobber også i Oppland, Oslo og Akershus. Vi er tydelige overfor arbeidssøkerne. De har rett til bidrag, men også plikt til å være aktive jobbsøkere. Og vi forventer at de bruker 37,5 timer i uken på den jobben. Dersom de ikke følger opp avtalen, kan de miste dagpengene, sier Lien, som selv pendler til og fra Hamar tre dager i uken som Nav-sjef i Akershus.

– Oljeprisen har kanskje snudd, men det vil ta tid før norsk økonomi snur oppover igjen, sier professor Hilde C. Bjørnland ved Handelshøyskolen BI.

De siste ukene har oljeprisen hatt stødig kurs opp. Etter at et fat nordsjøolje i midten av januar kostet under 30 dollar, ligger prisen nå over 45 dollar.

Selv om oljeprisen er på stigende kurs, vil Bjørnland advare mot å tro at problemene i norsk økonomi nå er over.

Hun påpeker for det første at norsk økonomi allerede er hardt rammet, etter at oljeprisen har falt fra rundt 110 dollar for to år siden.

At den har steget litt igjen de siste ukene, endrer ikke på det, mener hun.

– Lave oljepriser har allerede slått hardt inn i oljesektoren og nå ser vi ringvirkningene inn i andre næringer, sier Bjørnland og lister opp:

• Arbeidsledigheten er på sitt høyeste nivå på over 20 år og har økt mer enn under finanskrisen.
• Siden oljeprisen for alvor stupte nedover i desember 2014 har sysselsettingen i olje og gass falt med nesten ti prosent, sysselsettingen i industrien har falt med fire prosent, sysselsettingen i varehandel har falt med én prosent og sysselsettingen i forretningsmessige tjenesteytende næringer har falt med 0,5 prosent.
• I mange andre næringer har sysselsettingen vært omtrent uendret siste år, mot tidligere vekst. Siden befolkningen har økt i samme periode, har andelen sysselsatte gått ned.
• Veksten i Fastlands-Norge falt i siste kvartal i 2015 og var nær null i siste halvår.

For det andre vil det komme mer, mener hun, fordi det tar tid før effektene slår inn i fastlandet.

– Ringvirkningene er ikke over. Fortsatt er det varslet kutt i oljenæringen, noe som gradvis påvirker andre næringer, som varehandel og hotell, sier hun.

Den store risikoen

Samtidig ser professoren en risiko. Så langt er det økt tilbud av olje som har sendt oljeprisen nedover, noe hun karakteriserer som hell i uhell for Norge, fordi lavere oljepris virker positivt på mange av våre handelspartnere. Dersom oljeprisen igjen svinger nedover, men nå på grunn av avtagende etterspørsel, kan konsekvensene bli enda hardere. Da vil oljeprisfallet gå sammen med svakere konjunkturer hos våre handelspartnere. Og da har myndighetene lite de kan gjøre for å motvirke de negative konsekvensene, mener hun.

– Da har vi brukt opp skytset, sier Bjørnland og viser til at regjeringen allerede bruker rekordmye penger over statsbudsjettet og at styringsrenten er på rekordlave 0,5 prosent.

– Da har vi låst oss litt inn i et hjørne. Vi kan ikke fortsette å øke offentlige utgifter for å komme gjennom krisen og renten kan ikke settes mye mer ned. En enda lavere rente vil i hvert fall ikke ha noe særlig effekt på realøkonomien, det vil mest stimulere boligmarkedet, sier hun.

Hun tror riktig nok mest på at oljeprisen skal opp fra de aller laveste nivåene. På den annen side mener hun det er mange ubalanser i verdensøkonomien og påpeker at IMF nylig nedjusterte sine anslag for den globale veksten. Det kan bety lavere etterspørsel etter olje og nytt press nedover på prisen.

Stresstest

Ifølge Bjørnland er norsk økonomi langt mer oljeavhengig enn det de fleste økonomer og politikere baserte seg på mens Norge inntil for få år siden fortsatt var inne i tidenes opptur. Dermed vil nedturen også bli langt tøffere enn mange har sett for seg, mener hun.

For få år siden, mens oljeprisen fortsatt lå i overkant av 100 dollar fatet, lønnsveksten var rundt fire prosent og oljeinvesteringene vokste med tosifrede prosenter, holdt Bjørnland et foredrag om hva som ville skje hvis oljeprisen halverte seg.

– Det var mange som mente at det ikke ville bli noe problem for Norge etter oljen, fordi vi levde nesten ikke av olje i det hele tatt. Jeg mente det siste var en feil konklusjon, for mye av den oppgangen vi hadde bak oss var klart oljedrevet, sier Bjørnland.

Siden har oljeprisen mer enn halvert seg, oljeinvesteringene stuper og i frontfaget har de avtalt negativ reallønnsvekst.

– Vi burde ha stresstestet norsk økonomi for å forstå hvor mye oljesektoren påvirket norsk økonomi. Det var det aldri noe fokus på. Man tok det bare for gitt at vi var i en særstilling. Kanskje hadde politikerne da gjort mer for å legge til rette for et diversifisert næringsliv, gjennom for eksempel skattereduksjoner fremfor utgiftsøkninger, sier Bjørnland.

Ringvirkninger

Sammen med tidligere kollega Leif Anders Thorsrud, som nå jobber i Norges Bank har hun utviklet en modell som fanger opp ringvirkningene oljevirksomheten har inn i norsk økonomi. Via leverandørindustrien, via tjenestesektoren, via teknologioverføringer og via lønnsveksten.

Forskningen, som publiseres i det internasjonale tidsskriftet Economic journal om kort tid, tar utgangspunkt i oppturen som oljen skapte i Norge frem til 2013.

– Prosessen med å utvinne olje og gass krever kunnskap og teknologi, noe som har gitt positive ringvirkninger i andre næringer. Dette var med på å drive norsk økonomi oppover og skapte høy reallønnsvekst i hele økonomien. Uten denne stimulansen vil mange av pilene gå i revers, sier hun.

Basert på forskningen har hun og Thorsrud analysert hvilke konsekvenser det vil få dersom oljeprisen blir liggende på 36 dollar per fat i snitt i 2016.

– Da får vi nær nullvekst i norsk økonomi, sier Bjørnland.

Anslaget ble gitt i desember ifjor, men er helt i tråd med hva snittprisen har vært så langt i år.

Ifølge beregningene vil fastlandsøkonomien vokse med beskjedne 0,5 prosent i år og veksten i sysselsetting vil stoppe opp. Industriproduksjonen faller med en prosent, og industrisysselsettingen med nær 2,5 prosent. Det betyr omkring 6000 færre industriarbeidsplasser.

– Det er ikke et doktor doom-scenario, men folk tar nok ikke helt inn over seg at vi har hatt en ekstrem stimulans som nå er kraftig redusert, sier Bjørnland.

Håpet

Hun peker på at nye næringer vil vokse frem etterhvert som oljerelatert virksomhet bygges ned, men at det vil ta tid.

Samtidig ser hun ett klart lyspunkt. Ringvirkningene fra oljen har nemlig én viktig konsekvens når norsk økonomi nå skal omstilles.

– Vi ser ringvirkninger i form av at teknologi flyttes fra olje og gass over i andre næringer, sier hun og peker på at oljeteknologi er tatt i bruk i for eksempel overvåkning av hjertepasienter, til utvikling av havvindmøller, i finansiell overvåkning.

– Vi var ikke bare arbeidere som ble fløyet ut av internasjonale selskap for å hente opp olje. Vi utviklet selv både kunnskap og teknologi. Det blir ikke lett å omstille oss, men på grunn av denne høykompetansen er det håp.

Advarer mot renteblindhet

Tidligere Nordea-direktør Gunn Wærsted mener den viktigste lærdommen fra bankkrisen for snart 30 år siden er at boliglånsrentene kan stige raskt og uventet.

Gunn Wærsted (61) minnes da hun og samboer Knut Balchen kjøpte et hus på Oslo vest tidlig på 80-tallet. De var unge foreldre, og de hadde strukket seg langt for å få tak i drømmeboligen.

– Det var endel netter med dårlig søvn. Vi kalkulerte mye over hvordan det skulle gå, sier hun.

I årene som fulgte, steg rentenivået kraftig grunnet høy inflasjon og et vaklende bankvesen.

Aldri før eller siden har boliglån vært dyrere.

– Den høyeste renten vi hadde, var oppunder 18 prosent, sier Wærsted.

Den økonomiske veksten i Norge bremset kraftig mot slutten av 80-tallet, mens rentene holdt seg høye. Den såkalte realrenten på boliglån – fratrukket inflasjon og skatt – nådde toppen under bankkrisen tidlig på 90-tallet.

Renten til bunns

I dag er situasjonen helt annerledes. Kollapsen i oljeprisen har gitt lav økonomisk vekst i Norge. Kombinert med rekordlave renter i utlandet har dette sendt det norske rentenivået til et historisk bunnivå. I banken får de beste kundene med høy inntekt og lang utdannelse ned mot to prosent flytende rente på boliglån. I Norge er boligkjøp blitt folkesport.

Wærsted advarer mot å ta lave renter for gitt.

– Det som bekymrer meg mest, er at mange har forventninger om at et unormalt lavt rentenivå er blitt normalt, sier hun.

Høye boligpriser og økte krav til egenkapital har tvunget mange foreldre til å hjelpe barna med å etablere seg i boligmarkedet. Wærsted har hjulpet sine sønner med boligkjøp, i form av topplån og å stille som kausjonist. Hun har brukt det lave rentenivået som advarsel overfor barna.

– Jeg har i flere år sagt til dem at de må være forberedt på minst fire prosentpoeng høyere rente. Selv om de er godt forberedt, opplever jeg at de ikke tror like mye på det lenger. Jeg tror det er veldig vanlig, sier hun.

Gjelden til værs

For 30 år siden bidro kraftig gjeldsvekst til å sende boligmarkedet utforbakke. Både da og under finanskrisen for åtte år siden gjorde uro i bankvesenet at rentenivået gikk til værs.

I dag er husholdningenes gjeld rekordhøy – mer enn 230 prosent av disponibel inntekt.

Wærsted frykter likevel ikke en lånefinansiert boligprisboble.

– Med fare for å bli sett på som ukuelig optimist, tror jeg et bratt og langvarig prisfall er usannsynlig, sier hun.

Årene 2016 og 1986 preges av fallende oljepris og lavere økonomisk vekst. Wærsted peker på tre forhold som var annerledes da:

l På midten av 80-tallet var det enda kraftigere boligprisvekst enn i dag, og den var drevet av unormalt høy inflasjon.

l Rentenivået steg til et rekordnivå. I 1988, da boligprisene nådde toppen, fortsatte realrentene å stige.

l Bankene var mindre solide, og det kulminerte med bankkrisen tidlig på 90-tallet.

Tror ikke på null

På Norges Banks rentemøte før påske ble styringsrenten satt til 0,50 prosent. Makroøkonomene har varslet at styringsrenten kan falle mot null i løpet av året.

– I så fall tror jeg bankene sender rundt halvparten av rentekuttet til kundene i form av billigere lån, sa analysesjef Pål Ringholm i Swedbank til DN tidligere i vinter.

I Sverige og Danmark er styringsrenten blitt negativ det siste året.

Wærsted tror rentenivået i Norge blir enda lavere før det snur, men:

– Vi har et godt stykke å gå på før renten er null. Jeg heller mot å tro at det ikke vil skje, sier hun.

«Dønn urettferdig»

Huset Wærsted og samboeren kjøpte på Oslo vest tidlig på 1980-tallet er solgt , og i familiens nye nabolag på Frogner i Oslo selges noen av landets dyreste leiligheter.

– Hvilket råd ga du da barna skulle etablere seg?

– Jeg rådet dem til å kjøpe bolig så fort som mulig. De kjøpte da de var studenter og har pusset opp. Dagens krav til egenkapital synes jeg er usosialt. Jeg synes det er dønn urettferdig at de som har foreldre som kan stille opp, har en fordel.

– Ville du gitt samme råd i dag?

– I dag er det usikkerhet rundt utforming av skattesystemet, og prisveksten ser ikke ut til å fortsette i samme tempo. Jeg ville ha vært mer usikker, men hadde nok endt med samme råd, sier Gunn Wærsted.