Du må være glad i dyr og alt du gjør skal være perfekt. Det var kravene som ble stilt til Ingvild Kruge da hun begynte som doktorgradsstipendiat i Trondheim for over fem år siden.
Etter planen blir hun ferdig med avhandlingen til neste år. Da har hun brukt seks år, som de fleste andre på Kavli-instituttet ved NTNU. Normert tid er tre år.
Belønningen for år, dager, helger og netter med hardt arbeid er ikke fast jobb. Det er det ingen av forskerne som får.
Ingen faste forskere
I den andre enden av Høgskolebakken sitter NTNU-rektor Gunnar Bovim på kontoret sitt, smiler og sier at han helst ikke vil vite alle detaljer om hvordan de driver «der nede».
Der nede følger nemlig Ingvild Kruges sjefer sin egen metode, kompromissløst. De gir for eksempel blaffen i mange av punktene universitetet og Kunnskapsdepartementet vanligvis bruker for å måle hvor god forskningen er. Sjefene omfavner midlertidige ansettelser, trege doktorgradsstudenter og få publiserte forskningsartikler.
Onsdag mottar de nobelprisen i medisin i Stockholm.
Les også: Det unge forskerparet bak Moser og Moser
Ekteparet og hjerneforskerne Edvard og May-Britt Moser får prisen sammen med mentor John O'Keefe for å ha oppdaget «hjernens indre gps», blant annet gjennom forskning på mus og rotter. Moser har bygget opp Kavli-instituttet for nevrale nettverk ved NTNU til å bli et verdensledende forskningsmiljø med rundt 80 personer på lønningslisten.
Et verdensledende forskningsmiljø som ikke akkurat skinner på NTNUs vanlige forskningsstatistikk.
Heller treg enn middelmådig
– De ser i utgangspunktet litt dårlige ut, sier Bovim.
Rektoren sikter til at Mosers institutt slår dårlig ut på de omdiskuterte indikatorene i «tellekantsystemet» der forskere blant annet får poeng per vitenskapelige artikkel de får publisert. Et greit system for fange opp unnasluntrere, men:
– Det sier ikke noe om kvaliteten. Moser kan gjerne vente med publisering i noen år fordi de mangler tre desimaler etter komma i svaret. De er kompromissløse, sier Bovim.
Det har Ingvild Kruge lært. Grunnen til at doktorgradsstudentene bruker lang tid, er Mosers høye krav. De obligatoriske artiklene, ofte fire, man må publisere for å kunne disputere skal ikke sendes inn og trykkes av det første og beste tidsskriftet man blir akseptert av. Det skal være viktig forskning, publisert i et anerkjent tidsskrift.
Les også: NTNU gir mest til de beste
Kastet bort ett år
– Her er det high risk, high gain. Du må ha tålmodighet, og tåle at det du har jobbet med de siste to årene går i dass, sier stipendiat Kruge.
– Har det skjedd deg?
– Nesten. Jeg jobbet med noe som viste seg å ikke være interessant nok. Da var det året bortkastet, med tanke på doktorgraden min. Men vi tar vare på det, i tilfelle vi får bruk for det senere, sier hun.
Eva Grinde kommenterer: «May-Britt Moser ser ut til å behandle sine ansatte som rotter, det vil si med omhu, ros og belønninger»
– De gir meg frihet og trygghet. Arbeidsmiljøet er fantastisk, jeg elsker å være her, sier Kruge.
May-Britt Moser kaller det «eksellens i alle ledd».
Moser vil ha fremragende gulvvask
– Vi har alltid valgt kvalitet foran kvantitet. Vi skal ha eksellens på alle nivå. Vi skal ha eksellent vasking av gulv, sier Moser.
Likevel beholder hun nesten aldri forskerne hun bruker seks år på å utdanne.
I stedet gjør de plass til nye «rekrutter».
– Jeg bruker å si at vi er et klekkeri. Jeg blir mer lykkelig av at de klarer seg utenfor reiret. Drømmen er å sende folk ut til klinikker over hele verden, for å lære og lære bort, sier sunnmøringen.
– Jeg kommer fra bibelbeltet, vet du. Der er man vant til å spre det gode budskap.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.