Et tyvetall småfugl kvitrer om kapp i den gjengrodde alleen. Et sovende barn bæres ut til sin mors favn. Ute ved de grønnkledde klippene som stuper ned i havet, sirkler noen måker - hvite som melketenner mot det mørke­blå og irrgrønne. En gamling trilles ut av pleiehjemmet, danderes i solen med en entusiasme som kun tilkommer omsorgsyrkenes ferskinger. Ved moloen bestiller noen bøkling, tekoppene skvulper over, og tåkeluren tuter langt der ute - der morgendisen ennå ikke har gitt seg, men sender små kulde­gufs inn mot øyen.

SE D2S BILDESERIE:

Og så. Midt oppi alle disse lyder av stillhet kommer det: et luggende, hvinende, truende, insektaktig og larmende «whizzz». Kubikcentimetre, høyfrekvente motorhyl, et menneske som flyr forbi. Gisp og spredt applaus. Det trenger gjennom juniformiddagen som et iltert vepsebitt, er like overveldende som det er forbigående, kortvarig. Hvor ble det av? Hvor ble det av mannen? Overlever han? Kom det egentlig noen i det hele tatt? Var det en vannspeiling?

Mannen bak lyden, skikkelsen oppå motoren, haster videre, full pinne. Vertshuset, tilskuerne, steingjerdet gis for ham et nytt meningsinnhold: den nesten visse død. De føyer seg til listen av andre trusler: de hvite strekene i veibanen, melkesyre, lumsk teknikk, rekkehusene i mur, humper, hull, oljesøl, tåke og fukt.

Sist men ikke minst kan hans eget hode svikte ham. Ett tiendedels sekunds tankevandring, en kjapp digresjon om hun han holder kjær, kan gi ham samme skjebne som så mange av hans forgjengere. En ulykke her vil nesten alltid ha grusomme konsekvenser. Solen i øynene, hodet på oppgaven. Do finish.

 

Antiautoritær idyll. - Det er på grunn av damene og dopet. Øyen har noe helt fantastisk crack! spøker det 21 år gamle, lokale hengslete stjerneskuddet Connor Cummins om hva som gjør at han stiller til start på Isle of Man TT.

Jenta hans skuler i bakgrunnen. Men han summer seg:

- Det er et helt unikt motorsykkelløp. Det finnes ikke noe som ligner i hele verden.

Og nettopp dét er ingen overdrivelse. Med sin 101 år lange historie, og sine rundt 50.000 besøkende er Isle of Man Tourist Trophy en ins­titusjon innen øvelsen «real road racing» - motorsykkelløp på alminnelig veinett. Og dette er det mest spektakulære av dem alle, fullastet med historie, døde legender og kameratslig, antiautoritær idyll.

Hastigheter man vanligvis kun ser på sikrede baner med brede sikkerhetssoner, oppnås på den selvstendige øystatens smale, mangelfulle veier omgitt av landsbyer, stup, kjøkkeninnganger, eldgamle bøketrær, ­lyktestolper og menneskemengder. I årets løpstrening forvillet en ku seg ut i veien, hysterisk. En del av løypen går over fjellområdet Snaefaell, hvilket innebærer endrede temperaturer, lavt skydekke og bratte bakker. Syklene når svimlende fart, tett oppunder 300 kilometer i timen. Man kjører i nærmere to timer hvert løp, og må runde tilsammen cirka 2700 kurver. Seks runder i helspenn, dirrende, nesten uten å klemme inn bremsen. Noen deltar alle de fem løpsdagene.

- Det er det farligste du kan gjøre på en motor­sykkel, sier kjørelærer Per Ivar Breland fra Kristiansand, en av svært få nordmenn som har deltatt.

Han oppnådde greie plasseringer i 2002 og 2003, og understreker at dette ikke er noe man kan «trene» til på alminnelig norsk vei. I 2003 opplevde han stillheten i depotet etter at superstjerne David Jeffries dundret inn i en el-mast i pittoreske Crosby rett bak ham, under trening.

- Hvis du satser på en karriere i road racing lever du litt på lånt tid. Alle disse gutta har jo vært nedi, og før eller siden treffer man noe man ikke burde, sier Breland, og forteller om pårørende som plutselig snakket om livsforsikringer og testamente.

Og Jeffries var hverken den første eller siste. Evenementet har krevd rundt 230 menneskeliv. Hvert år møter dessuten et antall tilreisende motorsyklister, inspirert av rytternes prestasjoner, sitt endelikt i de naturskjønne vikingomgivelsene. I skrivende stund har nettopp en dansk stålverksarbeider fra Hillerød kjørt seg ihjel. Hans Honda Fireblade møtte en blå Ford Transit ved inngangen til Ballaugh Bridge.

 

Anarchy in the UK. - Vil dere ha en kjeks eller to?

Skotten Mark Buckley serverer pulverkaffe i husvognen sin. Bak ham står faren og steker opp kjøttfarse. Mekanikeren Scott tar en røyk i døren.

Buckley kan trenge kaffe. Han skal delta i nesten alle klasser i år, har lave budsjetter og lange dager. Noe går stadig galt. Arbeidsdagene starter rundt åtte, ender gjerne i ellevetiden på kvelden.

- Det er ikke akkurat noen fordel å være stuptrøtt når man driver med dette, innrømmer han.

På speakeranlegget i depotet skraper den crispy lyden av Sex Pistols' «Anarcy in the UK», men i husvognen spiller lokalsenderen discoklassikere og voksenrock. Vi er tross alt på Bee Gees' oppvekststed.

- Akkurat nå sliter vi med en bensintank som viser seg for liten for runden. Vi prøver å utvide den, å sprenge den ut, forteller skotske Sean, egentlig flymekaniker.

Han er ekspert på å lage til aluminiumsdeler, mangler en fortann, snakker nærmere ti språk, kan svenske barneregler, byr på sigaretter og prater entusiastisk om alt fra spansk tradisjonell folkemusikk og Whitesnake-konserter i barndommen, til risikonivået i Libya og ureglementert nakenflyging blant skotske flykapteiner. Umiddelbart vennskap.

- Å stå her og slite er den eneste ferien min i år, men jeg har ingen interesse av å ligge på en strand. Det kan andre drive med.

Tross enormt arbeidspress har Buckley og mekanikeren lyst til å ta oss en runde rundt løypen i D2s japanske økonomibil. Kveldens trening er avlyst på grunn av massiv tåke, og veiene er åpne for bermen. Kan ikke redningshelikoptrene lande, velger man i 2008 å utsette kjøringen.

«Her er det flat out.» «Her slipper man ikke gassen.» «Her bremser man ikke.» «Her døde han japaneren.» «Her er det så humpete at man må stå svakt oppreist, i full fart.» «Her stryker man nærme langs veggen og buskene, høyre, venstre, høyre, høyre, hodet ned. Slipper ikke gassen.» «Her kommer vinden.» «Her døde han nykommeren ifjor.»

Over fjellstrekket er det for anledningen enveiskjørt, tåkehav og få meters sikt. Med én hånd på rattet presser Buckley den nøysomme Nissanen opp i 160 km/t, svinger, forklarer og gestikulerer rolig. Den fotografiske hukommelsen er en viktig egenskap i road racing, og han kan hver kurve på den lange løypen i søvne. Silkemykt beveger motorvognen seg gjennom tåken, som en ørret i blikkstille nattbadervann. Det har aldri føltes sikrere å svi i filler en leiebil.

 

SE D2S BILDESERIE:

Familieskjebne. «R. Dunlop» står det i enkel svart skrift på en hvit, liten kassebil forlatt på gressplenen i startområdet.

Den brukes altså ennå.

For tolv dager siden omkom innehaveren, Robert Dunlop, i en treningsulykke på Nort West 200 - det irske motsvaret til Isle of Man TT.

Nå har antagelig sønnen tatt bilen i bruk. Døgnet etter faren døde, kjørte Michael Dunlop inn til seier i selvsamme løp. «This is 4 U Dad» proklamerte en sticker på vinnersykkelen. Nå stiller han på TT.

Og Dunlop-familien er ikke akkurat ukjent med racingulykker. Avdøde Robert holdt på å forlate verden på Isle of Man allerede i 1994, og var mange år utenfor motorsykkelsporten, hardt skadet.

I 2000 mistet Robert dessuten sin storebror, motorsykkelikonet Joey Dunlop. Joey er med sine 26 seire fremdeles den ubestridt mestvinnende på øyen. Nevner du økenavnet «King of the Mountain» til alt fra lokale bingovertinner til tilreisende mellomeuropeere, blir blikket gjerne blankt, drømmende. De har alle sin historie om den lille uslåelige tælpen fra Nord-Irland, og hele 50.000 mennesker møtte opp i begravelsen.

Mai måned krevde dessuten livet til røslige, håpefulle Martin Finnegan. Fra de ferdigtrykte TT-programmenes artikkel om «The Young Guns» skuler 28-åringen sørgmodig, som om han allerede vet om sin egen ananke.

Og som om det ikke var nok: I de innledende treningsrundene på Isle of Man holdt det på å gå galt igjen. James McBride smadret inn i steingjerdet ved Kirk Michael, pådro seg flere reddsomme brudd, men overlevde, som ved et mirakel.

John McGuiness, vår egen tids TT-konge med 13 seire, så ulykken, tumlet seg etterpå inn i depotet, steg sørgmodig av sin sykkel og gjorde resignert det internasjonale dødstegnet: to fingre dratt vannrett over strupehodet.

 

Slapstick og bamseklem. På et fjernsyn vises den klassiske TT-komedien «No Limits» med George Formby. Klassisk slapstick fra 1935 om en kløne som mister bremsene og ingen har tro på.

Vi er i et øltelt med hele teamet til Mark Buckley. «Som å se oss», hevdes det om filmen.

Buckley senior er lettere rødflammet, vitser i vei, spiller lufttrommer og hjelper en bedugget eldre dame som har deiset inn i teltduken, rallende.

- Det koster ingenting å være snill, sier en annenmekaniker fra Irland. Han blir tankefull:

- Det er nettopp det road racing handler om. Å hjelpe hverandre. Å få venner. Konkurrenter låner hverandres verktøy, toppkjørerne mekker gjerne litt på småteamenes sykler, kommer med tips og innspill. Katolikker og protestanter står her lent over samme sykkel. Du ser ikke det samme i fotball.

Han tar en skummende slurk av det kaffebrune ølet, ser ut som han skal tilby en bamse­klem over plastglassene.

- Du og jeg er blitt venner gjennom kjærligheten til motorsykkelsport.

Det italienske teamet entrer forsiktig ølteltet med sine designbriller, kjeledresser og lakksko. The Who fungerer som musikalsk bakteppe.

På siste ferge fra fastlandet triller i kveld over trehundre motorsykler forventningsfullt og lysende over bryggekanten.

18 fryktelige minutter. - For meg? Absolutt ingenting! svarer teamsjef Clive Padgett på spørsmål om hva som er så stas med Isle of Man TT.

I sin stall har han nevnte storvinner John McGuiness, den svenske kometen Mats Nilsson og to generasjoners erf#229 innen ulike MC-løp.

- Jeg bare uroer meg for rytterne mine. Jeg er vant til å se dem kjøre runder på bane, eventuelt å få dem forbi pit-stoppen med noenlunde jevne mellomrom. Her står jeg i 18 fryktelige minutter uten å vite noe! Men det må du ikke sitere meg på. Vi må være positive.

Han skotter bort på D2s notatblokk.

- Disse gutta ville startet uansett, det er bedre at vi er her for dem, og prøver å sikre dem så mye som mulig. Dette er jo enhver ordentlig motorsyklists drøm. Som en av kjørerne mine ropte da han kom inn fra trening i dag: «Det er det morsomste man kan gjøre med klær på!» Noen vil alltid forsøke. Det er som å fly til månen! Disse gutta flyr jo til månen!

Padgett ser seg rundt i teltet sitt, betrakter en karbonplate, noen muttere, deretter sin svenske rytter Mats Nilsson:

- Og så har du lidenskapen dette løpet vekker. Han fyren der kom til Isle of Man for to år siden, mukk alene, nesten uten erf#229, med en skrutrekker i hånden. Han ville hedre sin svenske venn som omkom her året før. Så sterk er lidenskapen!

 

SE D2S BILDESERIE:

Mount Everest. Mats «Troubleman» Nilsson ville hedre Joakim Karlsson, en TT-debutant som mistet livet i 2005 og ble liggende lenge i en privat hage, uten at treningen ble stoppet. Selv har Nilsson hovedsakelig motocrosserf#229, driver stort innen business og kjører rundt i depotet i sin AMG-trimmede Mercedes. Han henger seg på samtalen med Padgett.

- Det er som å bestige Mount Everest. Noen vil omkomme av og til. Men fjellbestigning får aldri samme negative oppmerksomhet. Deltagerne vet hva de er med på, og det er frivillig. Og man kan jo spørre seg: Hadde folk deltatt hvis ikke dette var livsfarlig? Jeg er sannelig ikke sikker.

Nilsson har trøbbel med støtdemperne, med fingrer som blir stive. Til D2 har han også innrømmet at han er misfornøyd med motoren sin, med innsatsen Team Padgett har lagt i ham. Satsingen har kostet ham «ihvertfall to norske årslønner», likevel kan det virke som han blir holdt igjen av den erfarne teamsjefen: Sykkelen gjør hele 10-15 kilometer i timen mindre på flatmark enn den til lagkamerat McGuinnes.

- Når jeg er passasjer i bil rundt løypa i 80 kilometer i timen er jeg livredd, men når jeg selv gjør 280 på sykkel vil jeg bare kjøre fortere! forteller han, og trekker på skuldrene av sin begrensede øvelse med veiløp.

Hans argeste konkurrenter har motorsykkel som en fulltidssyssel, han har knapt 16 løp på samvittigheten. Han tar det ikke så tungt. På kveldene griller han gjerne utenfor husvognen sin med moren og tilreisende kamerater fra Småland, tar en tur på Hilton-hotellets diskotek, passer på at vennene ikke driter seg ut.

- Først skal jeg vinne TT, deretter Nürnbergring, gliser han og overlater noe tomgods til en kompis.

Jetmotor. Strandpromenaden i hovedstaden Douglas kan minne om Cannes. En gang sydet det da vitterlig også av besøkende her, men nå preges de hvite, solkyssede murhusene mest av forfall, provisoriske puber og hot dog-utsalg. Det som en gang var luksushoteller brukes nå til absurde øvelser som opptrening av politistyrkens tjenestehunder. Vinduene er gjenspikret, adgang forbudt.

En publikummer gjennom tredve år oppsummerte det hele under løpstrening i idylliske Sulby dagen før:

- Øyen var en gang Storbritannias feriested. Nå pakker EasyJet hele England inn i fly. Folk drar til Spania for halvparten av hva en fergebillett ut hit koster! Det er forbanna synd.

Deretter brølte den middelaldrende mannen etter toppkjører Guy Martin, hoppet av glede idet briten passerte skinnleggene våre.

I kveld er det imidlertid liv i den forlatte feriebyen. Tungmotorsykler fra Kawasaki kappes om å dra på hjulet, svi gummi, slå gnistfulle piruetter, skrike ut sine tusentall omdreininger. Det er oppvisning. Folk har stimlet sammen i gatene, og gjennom larmen kan man høre lydene av tivolimaskinenes oppfordringer, melodisnutter: «Come, ride, theeee . FREAK OUT!» I nesen lugger en blanding av sigaretter, stekt løk, svinekjøtt, og skyer av ihjelbrent dekkgummi. Politiet bryr seg øyensynlig ikke om offentlig drikking, lener seg heller over barnevogner med sine hvite bobby-hjelmer.

Og så dukker selve hovedattraksjonen opp. En korpulent skotte har satt jetmotor på sin firehjuls motorsykkel, sklir ustyrlig rundt på tverrstilte forhjul med en enorm stikkflamme. Mot menneskemassen står et varmt lufttrykk, en monumental røyksky og støv. Plastglass, solbriller, skyggeluer og trykksaker flyr som prosjektiler mot publikum, mange flykter unna.

Det kan igjen bli fest i Douglas.

 

Dobbeltliv. På Bushy's, en gedigen ølhall langs strandpromenaden, står tyske Konni og nyter situasjonen. Her finnes både gamle og nye venner, grøtete punkrock, påspandert øl og mobilkameraer som blitzer iltert. Konni går under økenavnene «Wheelie» - for sin evne til å dra sin Suzuki 1100 opp på bakhjulet, og «Badgeman» - for sin imponerende motorsykkeldress, full av merker, pins og navnetrekk fra samtlige TT-profiler de siste tyve årene.

Han er litt av et syn, et sted i krysningspunktet mellom vandrende museum, mentalpasient og maskot. Dressen har hengt på ham i 25 år, og innerlommen er fylt av minner. På et falmet, gulaktig bilde ruver han ved siden av avdøde Joey Dunlop, de flirer mot fotografen. På kneet av beskyttelses­dressen er det slått hull etter en stygg påkjørsel i 2005. Fem uker på sykehus. Kroppen krangler ennå. Men han skal likevel delta på «Mad Sunday», frislippet - dagen med løpsfri der flere hundre sivilister skal overvurdere egne evner i fjelløypa. Tidligere dro Konni på bakhjulet nesten hver kveld i Douglas. Det er det slutt på.

- Plutselig et år tok politiet nøklene mine! Da satt jeg der på sykkelen min og så dum ut. Nå må jeg ut på landeveien for å leke meg.

Han snakker et dannet tyskengelsk, mener noe av det lovløse preget på Isle of Man er borte.

- Da to publikummere ble drept, helt på tampen ifjor, ble enda flere steder stengt for tilskuere. Alt dette snakket om sikkerhet blir jo helt lammende. Det er synd. Dette er jo per definisjon farlig, det er klart, men man kan ikke ta vekk hele sjelen til arrangementet.

Til daglig trekker Konni på seg mørk dress som banksjef i Tyskland, og han teller fremdeles euroen i mark. Han ber om at det ikke oppgis fullt navn. For som han sier: «I think my board of directors will find these things very strange.»

Han lever to liv: Konrad og Wheelie man. Og han har noe å flykte fra.

- Det er en grufull, idiotisk klisjé selvfølgelig, men kona mi stakk faktisk av med postmannen. Det hente meg!

Skilsmissen har kostet dyrt, ekteskapslovgivningen i Tyskland er noe herk, det hele er et strev:

- Femti uker i året har jeg et grått, trist liv. To uker lever jeg, og er meg selv fullt ut. Allerede på fergen, når jeg ser øyen åpenbare seg i horisonten, er alt det vonde glemt.

"Konni!", roper nok en forbipasserende, omfavner hjertelig den høyreiste, kneggende mannen.

 

SE D2S BILDESERIE:

Sliten slakter. Ikke alle har et like kjærlig forhold til evenementet. I landsbyen Kirk Michael gjør Pat Woods sitt beste for å selge pølser og lokale lammesadler, men bor og jobber regelrett i selve løpsrunden, nesten på dens smaleste punkt. Under trening og løp er hun innesperret, og mens racinguken skriker utenfor dørbjellen, er Woods Family Butchers nødt til å holde stengt. Økonomisk tap kombinert med hjemmesoning skaper ikke bare velvilje:

- Nei, det er klart det blir delte meninger. En del stiller jo spørsmålstegn ved om dette er noe som bør fortsette, om dette har noen plass på et moderne Isle of Man. Mange lokale velger å legge ferien sin til de to ukene, velger å komme seg unna hele ståket. Det er et evig mas, også med alle de tilreisende motor­s­­­yklene.

Paul Kermode på 65 er overhodet ikke enig. Han har fire sett oldeforeldre fra Isle of Man, har jobbet som «marshall» - frivillig løypevakt, siden 1960 og ble i år tildelt det ærefulle oppdrag å overta som starter. Han er den siste som berører hver enkelt rytter, sender de ut fra startlinjen, og den som flagger hver enkelt inn, lettet.

- Øyen vår har lav skatteprosent. Derfor pensjonerer en del folk seg her, og millionærer kommer hit med pengene sine. Det er de som klager, og det er de som skriker høyest. For all lokalbefolkning er TT noe de har levd med hele livet, en kjensgjerning, en helt alminnelig del av vår historie, og dessuten en ikke ubetydelig inntektskilde. Vanlig folk her trenger rett og slett løpet.

Og motviljen stikker kanskje ikke så dypt. Etter noen få sekunders skepsis går slakter Pat Woods umerkelig over til å fortelle elskelige anekdoter om lokale legender.

- Har du hørt om George, forresten? Han bodde rett borti her og vant en gang et TT i tåken bare ved å telle lyktestolpene!

Grå kraftpakker. Lite motstand er det også spore hos Rose Hanks fra Birmingham. Hun står og hutrer over en kopp te ved hovedtribunen, selger souvenirer og driver TT

Supporters Club. For familien Hanks nærmer motorsykkelløpet seg et familieforetagende. Selv har hun deltatt flere ganger, som bukslave på sin manns sidevogn. Svigerfaren drev i sin tid festivalavisen, og i år står dessuten en datter på startstreken med sidevogn. En annen datter er del av det medisinske teamet, tar imot de forslåtte, utslitte og støle kjørerne, selger en paraply i ny og ne.

Ektemannen Fred Hanks, deltar for 44. året på rad. Han og makkeren er tilsammen i overkant av 120 år gamle. Kortvokste, grå, tilårskomne kraftpakker.

- Jeg får hverken lov til å drikke noe særlig eller jage damer. Noe må jeg da drive med! Når jeg sitter på sykkelen føler jeg meg som jeg er 21 igjen ... Vel, helt til jeg prøver reise meg. Da sitter jeg som regel fast!

Akkurat nå står han og skrur på en sidecar-sykkel med den mer stillfarne broren, Norman.

- Den gamle sykkelen min satt jeg en glassplate oppå, prøvde å lansere hjemme som stue­bord, men dengang ei. Nå elsker riktignok kjerringa meg, men ikke så høyt.

Han mimrer tilbake til tiden da han kunne dra fordeler av sin enorme erf#229:

- Før i tiden kunne du risikere å støte på en flokk sauer oppå fjellet. Man kjørte i allslags vær. Nå er det bare en masse advarsler og stadig «smooth»-ere veier. Før var det hull og spor nesten overalt. Jeg kjente hver bidige svakhet i veibanen, hadde en kjempefordel. Og solen skinte alltid!

 

Blodig alvor. Som ved en bestilling kommer nettopp solen på første ordentlige løpsdag, svir vekk skydekket og sender det midthavs.

- Det er gode forhold, men litt blending noen steder, fastslår teamsjef Clive Padgett.

Solen og varmen bidrar dessuten til å skape en litt dirrende, fortettet, stillestående og ulmende stemning i depotet. Som om noe uhyrlig og nesten pestsvangert ligger i bånn, ikke ulikt den innledende stemningen i en David Lynch-film.

Det hjelper ikke engang at John McGuiness har skrevet autografer sammenhengende i halvannen time. At en liten jente har sagt til ham «She loves you. My mom loves you,» mens moren i forlegenhet har sparket små­sten. Stemningen er preget av alvor.

«Sea mist at Waterworks», opplyser tavlen om kjøreforholdene. En tilhenger får øye på rytter Kevin Amor, roper «How are you?». «Nervous», svarer Amor og setter på seg hjelmen.

En oppfordring. Unge Rebecca fra Leicester ser ut som hun heller hører hjemme på en kunstbokhandel, gnukker ømt på hjelmen til en deltagende kjæreste, klargjør bensinkannene til pit stop. Det har kun vært de to hele uken, men i dag kommer to kompiser for å hjelpe til. En kontrast til de profesjonelle storteamene. En annen, eldre ektefelle tripper nervøst rundt med stoppeklokke og kaffe­kopp.

Rytternes livspartnere er et rørende skue, kan gi enhver desillusjonert kyniker blod til hjertet: det bekymrede blikket. Verktøykassen i lanken. Minuttene alene, sammen før løpet. Den barnlige hoppingen når vedkommende passerer eller en løyperunde er god. Den malplasserte kjeledressen. De alvorlige, av og til keitete forsøkene på å hjelpe til i pit stop. Lettelsen når det hele er over.

Ved startlinjen har debuterende løpsstarter Paul Kermode tatt oppstilling. Etter at speiderne høytidelig har funnet sin formasjon, ordføreren er ankommet, nasjonalsangen er sunget, og førerne har ruset motorene sine, skal han holde hver enkelt av dem fast, vente på signalet på øret, og sende én og én ut rundt den svale øyen, skrikende i japanske sylindre.

Men før han slipper taket rundt skuldrene, før han klapper rytteren på ryggen som et vennlig lite startsignal, skal han si ordene, de kanskje viktigste ordene som kan bli sagt på Isle of Man denne uken:

- Do finish.

***

Mark Buckley skal senere i uken dundre inn til en imponerende 14. plass i Senior 1000-klassen.

Vis alle stillinger

Mats «Troubleman» Nilsson skal oppnå 9. plass i Superbike 600-klassen, en prestasjon som beskrives som «ekstraordinær».

John McGuiness blir med sin seier i Senior 1000-klassen historisk: Han er nå den andre mestvinnende i TT noensinne, bak Joey Dunlop, en ære han deler med Mike Hailwood.

I skrivende stund har årets TT-uke krevd fire menneskeliv, 18 er alvorlig skadet, og 17 er lettere skadet. Ingen av de omkomne var påmeldte racedeltagere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.