- Når jeg tenker på det nå, ser jeg jo at det var galskap. Men jeg normaliserte galskapen. Jeg var sikker på at mange jobbet like mye som meg, siden jeg ofte kunne sende e-poster ved midnatt og få svar med det samme, sier Tine Randen (39) fra Stavanger.
I dag er hun friskmeldt, og i februar startet hun som seniorkonsulent i Evry, avdeling Business Consulting. Tine kan fortsatt jobbe lange dager, men nå har hun tatt full kontroll over situasjonen. Hun spinner ikke lenger avgårde i fullt tempo uten pauser - og passer på å få åtte timer søvn hver natt. Å gå tur i skog og mark var et råd fra legen. Hun har også skaffet seg hund, som har vært gull verdt for å komme ut av den onde sirkelen.
- Jeg kan ikke lenger være 14 timer hjemmefra, og blir "tvunget" til å gå lange turer med henne. Jobben kommer ikke først lenger, sier Tine Randen til DN.no.
Dårlig samvittighet av å ha fri
En ny studie fra Florida State University har sett på hva som skal til for å hjelpe arbeidsnarkomane til å takle en normal jobbhverdag. De fant ut at mange fikk dårlig samvittighet av å ha fri og at de gjerne hjalp andre, men at de sjelden ba om hjelp selv. Dét betyr imidlertid ikke at de ikke trenger hjelp.
- Vi oppdaget at arbeidsnarkomane virkelig sliter når de føler at de er alene eller svømmer motstrøms uten årer, sier professor Wayne Hochwarter til management-issues.com.
Arbeidsnarkomane som hadde tilgang til ressurser rapporterte at de hadde 40 prosent større jobbtilfredshet, var 33 prosent mindre tilbøyelige til bli utbrent og følte 20 prosent mindre jobbfrustrasjon enn andre arbeidsnarkomane.
Hochwarter sier at de fleste sjefer tror at arbeidsnarkomane rett og slett vil klare seg selv, men i realiteten er målet deres å bidra til å gi arbeidsgiveren suksess og oppnå personlig suksess - og da må de få de ressursene som trengs.
Sorte hull
Tine Randen har mange sorte hull fra de mest hektiske periodene på jobb i 2006-2009. Men det var ikke selve jobben som kommunikasjonsrådgiver som var skyld i at hun utviklet en form for arbeidsavhengighet. Hun hadde stor arbeidskapasitet og initierte en haug med oppgaver på egenhånd.
- Jeg har alltid vært selvgående på jobb og har alltid fått frie tøyler. I tillegg er jeg sta, sikkert litt "hyper" og ikke så lett å stoppe når jeg holder på med noe. Jeg bare durte på, det var jo så gøy på jobb!
Sov fire timer hver natt
Ansvarsområdene vokste. Tine sjonglerte en haug med forskjellige oppgaver samtidig. Multitasking ble en kunst. Hun skiftet jobb ofte fordi hun var ivrig på å lære mer og få bredere erf#229. Jobbskiftene innebar ofte at hun "slapp" å ta ut noe særlig ferie. Det toppet seg i perioden 2007-2008. Da bodde hun i én by og jobbet i prosjekter i tre-fire andre byer. Hun fløy hit og dit, jobbet underveis og var konstant på farten.
I gjennomsnitt sov hun fire timer hver natt.
- Hver eneste gang jeg kom inn i leiligheten min svarte jeg på e-poster før jeg tok av meg yttertøyet. Jeg hadde et stort whiteboard i stuen hvor alle oppgavene og ideene ble notert ned. Kunne stå opp midt på natten for å tegne skisser eller løsninger. Det var som en rus, forteller Tine Randen.
I motsetning til mange arbeidsnarkomane som kun oppslukes av selve jobben, tok hun seg også tid til venner og trening. Hun måtte jo være sosial, måtte jo holde seg i fysisk aktivitet. Tine så ingen begrensninger. Hun satte seg ikke ned i sofaen et sekund og syntes det var plagsomt å sitte stille og spise middag. Tv-en var aldri på, slikt hadde hun ikke tid til.
Én timeout tok hun seg imidlertid tid til. Den foregikk slik: Et bad som ble definert med tidsbegrensning så lang tid det tok før vannet var gått ut. Badeproppen trakk hun ut idet hun satte seg i badekaret...
Kroppen sa stopp
Så begynte imidlertid kroppen å protestere mot hardkjøret. Hun ble stadig oftere forkjølet og fikk influensa, men holdt det i sjakk med paracet og ibux. Gikk aldri til sengs for å bli frisk. Men så fikk hun en kraftig betennelse i kroppen og måtte til slutt gå til lege, etter mye mas fra familien. Tablettene kastet hun og gikk tilbake på jobb. Noen uker senere kollapset hun i bilen.
- Hele kroppen låste seg, det var som om noen snørte sammen et tau rundt brystkassen min. På legevakten konkluderte de med at jeg hadde avansert betennelse rundt lungene og ga meg betennelsesdempende tabletter. Men jeg fortsatte å jobbe.
Faren hennes "tvang" henne igjen til legen. Da legen spurte hvordan hun følte seg denne gangen, svarte hun: "Alt jeg tenker nå er at jeg lurer på om det er greit at jeg legger meg på gulvet, for det er veldig slitsomt å sitte på stolen".
Dét ble vendepunktet. Hun fikk streng beskjed om at hun var sykmeldt. Oppdraget var å gå turer i skog og mark, stå stille og se at ting rundt henne kunne stå stille - og at det var helt greit.
- Jeg kjempet utrolig mye mot min egen stahet, det var et kjempenederlag at jeg ikke lenger taklet hverdagen og jobben min. Det tøffeste sjokket var å måtte stoppe opp, men jeg var nødt til å endre livsstil og holdning. Kroppen min orket ikke mer av hardkjøret, forteller Tine Randen.
- Det var som å bli slept av en karusell i full fart - og bare se at alle andre enn meg fikk fortsette å ha det gøy.
Sykmeldt i ett år
Tine hadde fått svekket immunforsvar. I ett år var hun sykmeldt. I dag er hun tilbake i full jobb - og fungerer fint.
- Nå er kroppen blitt sterk igjen, men denne gangen er jeg veldig bevisst på at hjernen og kroppen må jobbe sammen. Jeg passer på å få nok søvn, hvile og er opptatt av et sunt kosthold, sier hun til DN.no.
Må unngå kultur for arbeidsnarkomani
Sjefene ha mer realistiske forventninger og holde igjen innimellom, påpeker professor Wayne Hochwarter overfor management-issues.com.
- Siden arbeidsnarkomane ofte er firmaets mest produktive medarbeidere, blir de neddynget i oppgaver som haster. Sjefer har en tendens til å kjøre arbeidsnarkomane knallhardt, mens de lover høyere lønn og forfremmelse - uten at dette skjer. Da kan det lett ende i utbrenthet, sier Hochwarter.
Selv om en person kan være disponert eller ikke disponert for å bli arbeidsnarkoman, er god ledelse vaksine mot arbeidsavhengighet og utbrenthet, understreker klinisk psykologspesialist Cecilie Schou Andreassen, som har tatt doktorgraden sin på arbeidsnarkomani.
- Sjefen kan skape kultur for arbeidsnarkomani på jobben, og dette skjer på ulike måter: Er det slik at "Winners take all"? Får de som jobber mest og hardest all rosen, det største kontoret og den høyeste lønnen? Legges det opp til tøff konkurranse på arbeidsplassen? Og stilles det så høye krav ovenfra at arbeidspresset blir uholdbart? Ledere må være bevisst sin rolle, har hun tidligere sagt til DN.no.
Les mer her: - Sjefen kan skape kultur for arbeidsnarkomani
Arbeidspress er sunt. - Det blir først et problem hvis du mister kontrollen over arbeidsmengden. Da kommer stresset dundrende, har psykolog Erik Næss i Right Management tidligere forklart.
Les også: - 8 til 4-jobben er "ut"! (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.