Ifølge henne selv eier hun ikke selvdisiplin. Likevel blir Sara Övinge regnet for å være en av Skandinavias mest talentfulle unge musikere.
Hun lærte å spille filolin med den såkalte Suzuki-metoden. Det vil si helt uten noter, men kun på gehør. Noter, det lærte hun da hun var 10 år.
CVen til Sara er for lang til å putte inn i en faktaboks. Hun har vunnet en rekke konkurranser og priser, vært solist med Kringkastingsorkesteret, Bergen filharmoniske orkester, Orkester Norden og Oslo symfoniorkester. For å nevne noe.
Og i april 2013 vant hun, i konkurranse med 57 andre søkere, prøvespillet til 2. konsertmester i Operaorkesteret. I prøvespillperioden var hun dessuten i mammapermisjon med en datter på 6 måneder.
Du konkurrerte med 57 andre om å bli 2. konsertmester. Hvordan fikk du jobben?
- Jeg hadde egentlig aldri tenkt til å sitte i et orkester, men så vikarierte jeg i operaen og likte det så godt at jeg søkte. Det er en veldig hyggelig og god atmosfære her.
På samme tid fikk jeg et lite barn. Hun var seks måneder da jeg vant denne jobben, så det var veldig hardt. Jeg øvde så mye for å få det til. Jeg gikk å la henne på kvelden, og øvde jeg fra ti til to på natten. Jeg var veldig stolt over at jeg fikk det til som nybakt mor, og vinne en jobb der man må komme gjennom et nåløye.
Sara Övinge er først ut av 30 i DNs sommerserie om unge talenter i bransjene Etterbørs følger. Du kan lese resten av serien her.
Hva er det som driver deg til å være god?
- Kicket av å stå på scenen. For meg har det aldri vært selve fiolinspillingen, men det å stå på en scene og gi slipp på alt. Det blir nesten som et dop å få den følelsen. Så jeg merker at hvis jeg ikke gjør det på lenge, savner jeg det veldig.
Er du født sånn, eller har du blitt sånn?
- Jeg tror virkelig at jeg er født sånn. Jeg har ikke trengt å øve kjempemasse eller veldig hardt. Noen ganger har det føltes som jeg har sklidd litt på et bananskall. Det har ført til at man i blant kan føle at man ikke helt har fortjent å vinne en konkurranse.
Men jeg tror at alle mennesker er født med forskjellige talenter, det gjelder bare å finne talentet sitt.
Ja, finnes det noe du er dårlig i?
- Geografi! Haha. Jeg hater for eksempel å spille trivial pursuit. Men jeg merker jeg har vanskelig for å lære meg ting jeg føler meg skikkelig dårlig i, så det prøver jeg å øve meg på.
Hva er det mest spennende som skjer i din bransje for tiden?
- Det virker som flere prøver å nå frem på nye måter innen klassisk musikk. Mange konsepter kan være ganske A4. Man går inn på en scene, bukker, spiller noe, bukker og går igjen. Som om det er en vegg mellom musikeren og publikum. Det er derfor jeg liker å snakke med publikum, få kontakt og kanskje få dem til å le litt eller se folk i øynene. Se på hva som når ut, slik at man kan bevare musikken samtidig som man gjør noe som er mer tilgjengelig.
Hvordan holder du deg oppdatert?
- Jeg prøver å skape settinger i konsertsammenheng som gjør at jeg kan være meg selv, selv om jeg spiller klassisk musikk. Det trenger ikke være så stivt. Når jeg ikke spiller i operaen er jeg mye på barneskoler gjennom Rikskonsertene.
Jeg føler at barn uttrykker det som voksne tenker, men ikke viser. Så man lærer seg veldig hva som fungerer og prøver å bruke det når jeg spiller for voksne.
Hvor mye tid bruker du på sosiale medier?
- Jeg bruker Facebook til å legge ut konsertbilder og lignende. På Instagram har jeg litt mer personlige ting, som bilder av datteren min. Hun heter Amelie. Som yndlingsfilmen min.
Du har fått til veldig mye på kort tid?
- Ja, men jeg har fortsatt et veldig driv til å prøve flere ting. Nå har jeg for eksempel søkt permisjon til høsten for å spille konserter. Også skal jeg på turné med et persisk band.
Hva er ditt personlige mål?
- Å aldri ha et mål. Aldri tenke at jeg skal et bestemt sted og på et bestemt tidspunkt, men å alltid klare å være helt åpen. Aldri få tunnelsyn, men føle at jeg har utfordringer for å utvikle meg som menneske og som musiker.
Hvordan gjør man det?
- Jeg tror det er å alltid spille med ulike mennesker som gir inspirasjon, det å lytte og alltid tørre å være levende og slipp. Ikke prøve å kontrollere alt man gjør. Være åpen. På svensk pleier vi å si at man har «myror i brallan». Jeg har maur i buksa, og trenger litt utfordringer.
Hva skal til for å bli god i din bransje?
- Jeg har veldig lyst til å si selvdisiplin, men jeg eier det ikke selv – så jeg aner ikke hvordan jeg har fått det til. Men man trenger litt selvdisiplin. Jeg har en slags anstrengt selvdisiplin. Jeg har ikke funnet helt ut av det ennå. Det er veldig ofte er det sånn «å, jeg MÅ lære meg det stykket. Jeg skal spille i morgen!», også står jeg i ti timer og øver. Men på en eller annen måte så liker jeg det.
Og kreativitet er veldig viktig, blant annet for å gjøre øvingen mer morsom.
Hva gleder du deg mest til i sommer?
- I sommer gleder jeg meg til å være hjemme på Nesodden, slappe av og leke masse sammen med datteren min. Ikke gjøre noe. Det passer fint for en ikke-disiplinert person.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.