Advokatfeminismen

Jeg har klart å provosere en rekke kvinnelige advokater med en kronikk i DN. Det jeg har gjort er å forsøke å beskrive en virkelighet som omfatter en liten del av norsk advokatbransje. Jeg har ikke argumentert normativt ved å si at jeg liker denne virkeligheten, ei heller sett noen grunn til å moralisere over den.

Realiteten er at norsk advokatbransje er todelt. Den ene delen er mindre og mellomstore firmaer som tjener helt «alminnelige mennesker» og mindre næringsvirksomheter, den andre er de svære forretningsadvokatfirmaene med børsnoterte selskaper og andre ressurssterke klienter. Advokatene Anne Sofie Bjørkholt og Susanne Munch Thore, som har gått i rette med meg, er partnere i sistnevnte type advokatforetak.

Firmaene deres har ansatt mange kvinnelige advokater, men med meget høy turnover og svært få kvinnelige partnere. De to er dermed unntak fra det som ellers er realiteten; en totalt mannsdominert partnerstruktur. Dette får meg til å tenke at det er selvmotsigende – og nærmest uforståelig – at de reagerer så sterkt over min beskrivelse av det jeg mener er hovedtrekkene vedrørende disse firmaene – et beinhardt inntjenings- og arbeidspress med budsjettkrav som gjør at mange kvinner velger andre prestisjefylte jobber.

Det forsvinnende lille antallet kvinnelige partnere i de største firmaene, er kronbeviset for at min virkelighetsbeskrivelse er korrekt.

Jeg er betenkt når de formidler sin egen virkelighetsbeskrivelse til unge kvinnelige advokater med partnerambisjoner. For deres beskrivelse av egne erfaringer rimer dårlig med de henvendelsene jeg har fått de siste dagene fra kvinnelige advokater som takker meg for at jeg har turt å formidle den virkeligheten de opplever.

Det er selvsagt et problem at endel av en bransje er mannsdominert på partnernivå, men man kan ikke kreve at eiere av selskaper skal benytte annet enn nøytrale og profittfremmende kriterier for inntak av nye mennesker til eierskapet. Heldigvis er de aller fleste advokatfirmaer ikke i en slik posisjon at arbeidspresset gjør at kvinner skifter beite. Problemet gjelder først og fremst de største firmaene, der inntjeningspresset og budsjettkravene er høyest.

Advokatene Lene Sakariassen og Trine A Lorentzen er inne på mye av det jeg foran har imøtegått. Men de forsøker også å angripe meg personlig. Det er vanskelig å forstå dem annerledes, når de gir uttrykk for et «håp» om at mitt «utspill ikke er representativt for hvordan juridisk fakultet ser på likes­tilling».

De to vet utmerket godt at det er lang og sikker tradisjon for at juridiske professorer kan uttale seg om svært så kontroversielle spørsmål uten å bli identifisert med sin arbeidsgiver. Jeg har som sagt hverken formidlet egne verdier eller uttalt meg normativt, men forsøkt å beskrive et utsnitt av en virkelighet.

Endel vil nok mene at deres utspill, som trekker inn min arbeidsgiver, utgjør et noe ulekkert forsøk på å begrense min ytringsfrihet.

Det er ingen «juristrettighet» hverken å bli partner i et advokatfirma, jusprofessor eller dommer i Høyesterett. Så de to kronikkforfatterne kan glemme likestillingsloven, som de kommer trekkende med. Den problemstilling jeg beskriver, er videre størst i firmaer med likedeling, noe jeg har grunn til å tro ikke gjelder det partnerskap der de to arbeider. Jeg opplever ellers de to som svært drevne i hersketeknikker. De tillegger meg adskillige synspunkter jeg ikke har, for så å argumentere mot dem. Den plass jeg har til rådighet forhindrer meg å ta det punkt for punkt.

Cecilie Wetlesen Borge har også skrevet et debattinnlegg. Til henne vil jeg få uttrykke en ubetinget enighet. Hun angir innfallsporten til den interessante debatten. Min innfallsvinkel var og er deskriptiv og dagsrelatert – hennes fremtidsrettet. Det samme vil jeg si til jusstudentene Ida Sollesnes og Ingrid Vik Lysne.

Det er behov for flere kvinnelige partnere. Det hjelper at klientene – markedet – høylytt korrigerer, ved å påpeke at de ønsker å jobbe med advokater av begge kjønn, og også med minoriteter. Men det er naivt å tro at partnerne i de største advokatfirmaene ikke også i fremtiden primært vil bli rekruttert etter innsats og potensial for å bidra til bunn­linjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

Avslutningsvis: Jeg er brennsikker på at dersom et partnerskap har valget mellom en mann og en kvinne, velger de kvinnen – i ren egeninteresse – forutsatt at hun prioriterer sitt liv etter de samme nøytrale, profittfremmende kriterier som mannen. For det skjeve forholdstallet mellom kvinner og menn i partnerskapene, er de store firmaenes aller dårligste samvittighet.

Geir Woxholth, professor dr. juris, Universitetet i Oslo

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.