Porkchops and bacon, my two favorite animals.Homer SimpsonAlle skal selvfølgelig ikke ned. Helseminister Jonas Gahr Støre, for eksempel. Da han var utenriksminister, raste han gjennom det 45 kilometer lange Thorleif Haugs Minneløp på ski og tok gullmerke før han kastet seg på flyet til et møte i Hamburg.
<b>Støre gikk til gull med real tyvstart</b>
Tilbudet om å bli helseminister fikk han – passende nok – da han og statsminister Jens Stoltenberg gikk tur sammen i skogen.
De eneste gangene Støre sliter med overvekt, er når retorikken blir for svulstig.
Nå skal han sørge for at alle de som trener for lite og spiser for mye, går ut på tur og over til grønnsaker. Støre ber deg være «helseminister i ditt eget liv». Når alle skal ned, skal vi alle bevege oss minst 30 minutter per dag, spise minst fem porsjoner frukt og grønt og ha kroppsmasseindeks under 25.
Fat chance, som det heter i utlandet.
Politikere og helsebyråkrater verden over strever med det samme. For mange kilo. Verdens befolkning eser ut. Overvekt er blitt et større problem enn sult. Folk får dårligere livskvalitet og dårligere helse. Og helsebudsjettene knaker under vekten.
Noen vil gjøre usunn mat dyrere. Danskene prøvde med fettavgift. Avgiften ble innført høsten 2011 på blant annet smør, ost og kjøtt. Den ble et byråkratisk mareritt når svinefilet og bacon skulle ha ulik avgift i kjøttdisken.
Fordelingspolitisk var det heller ikke ett fett.
– Avgiften rammet sosialt skjevt, sa den venstreradikale Enhedslistens talsmann Frank Aaen etter at partiet i høst bidro til at avgiften ble opphevet etter bare et år.
Les: Enhedslisten om fettavgiften
De fattige bruker mer av inntekten på mat og spiser mer usunt enn de rike. Dermed er det folk som har lite, som rammes hardest hvis usunn mat gjøres dyrere. Det vil være en skatt for de fete og fattige.
I USA får fattige familier matkuponger for at de ikke skal sulte. Mange bruker kupongene på usunn mat som gjør dem overvektige. Staten subsidierer fedme via matkuponger. New York vil forby bruk av matkuponger på brus. Så langt har føderale myndigheter sagt nei. Staten har et ansvar for at folk ikke sulter ihjel. Men folk har ansvar selv for hvilken mat de velger å spise.
Den politikeren som prøver å ta snacksbollen fra velgerne, risikerer at det som slankes bort, er egen oppslutning
I Storbritannia dukket det denne uken opp et forslag om at folk som får pålegg fra legen om å trene, men ikke gjør det, skal få kutt i sosiale ytelser. Oppmøte på treningssenteret kan registreres på et smartkort. Slik kan det offentlige piske de slappe opp på tredemøllen. Slanking kan gå fra å være et halvhjertet nyttårsforsett til å være et pålegg fra det offentlige.
Støre har ikke lansert tvangstrening. Og han tror ikke økte avgifter er «den enkle vei». Det mest konkrete tiltaket han har, er et forslag han arvet fra sin forgjenger Anne-Grete Strøm-Erichsen om forbud mot markedsføring av usunn mat rettet mot barn og unge.
Strøm-Erichsen kom skjevt ut da hun sa at forskriften kunne bety forbud mot Kinderegg. Statsminister Jens Stoltenberg avlyste Kinderegg-forbudet. Men forskriftsforslaget er ikke dødt. Reklameforbud er fortsatt noe Støre vurderer.
Men utgangspunktet er tynt. I høst leverte Landbruks- og matdepartementet en høringsuttalelse som plukker forslaget fra hverandre. Det er «mangelfullt utredet». Det juridiske grunnlaget er «sviktende». Og aldersgrensen på 18 år gir et svært omfattende forbud.
I et intervju i Dagsavisen denne uken viser Støre til at reklameforbudet for alkohol og tobakk har virket. Det blir ikke helt det samme. Alkohol og tobakk gjør folk avhengige. Folk er avhengige av mat også, men på en annen måte. Det er vanskelig å leve uten.
Tobakk er aldri sunt, mens mat er nødvendig. Fett, sukker og salt er skadelig først hvis folk spiser for mye av det. Overvekt handler dessuten ikke bare om hva barn og unge spiser, men også om de går til skolen eller blir kjørt og om de er med på trening eller sitter stille.
Støre vil slite, akkurat som hans kolleger rundt om i verden, med å finne tiltak som virker, men som ikke fratar folk retten til å bestemme over egne kilo. Mye handler om tilrettelegging for fysisk aktivitet, blant annet på skoler og gjennom byplanlegging. Noe handler om å dytte på næringsmiddelindustrien. En del handler om å fremme sunt kosthold ved hjelp av informasjon og merking.
Mange synes det er vanskelig å slanke seg. Det er enda vanskeligere å bli slanket av en politiker. Politikere kan ikke regulere hvor mye smør folk skal ha på brødskiven eller hvor lang tur de skal gå på søndag. Og en ting er ganske sikkert:
Den politikeren som prøver å ta snacksbollen fra velgerne, risikerer at det som slankes bort, er egen oppslutning.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.
Følg @kjetilba på Twitter(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.