Justisminister Anders Anundsen publiserte mandag en 32 minutter lang video på departementets nettsider. Kapoff, sa det, og videoen var overalt på avisenes nettsteder og i sosiale medier med dertil hørende fordømmende og sjokkerte kommentarer.
- Fremstår som en blanding av førsteårs-journaliststudent og Kim Jong-un, lød det fra generalsekretær i Redaktørforeningen, Arne Jensen, i et intervju med Dagbladet. Beskrivelsen er treffende.
Produksjonen river og sliter i journalisthjertene, trass sine åpenbare svakheter. Anundsen gir seg nemlig ut for å være en slags sannhetssøkende reporter der han vandrer rundt med mikrofon og intervjuer folk på ulike nivåer i justissektoren.
Han bryter alle reglene i boken. Ikke er han kritisk, ikke er han uavhengig, ikke har han avstand til kildene. Ikke står det PROPAGANDA i blinkende rødt i høyre hjørne slik at seere til enhver tid vet hva de ser på. For i virkeligheten setter han kameraet i ansiktet på embedsmenn og andre undersotter mens han ber dem svare på utvalgte gladvinklede spørsmål om Anundsens egen fortreffelighet.
Nei, sjefen. Sånt må du ikke gjøre. Det blir klamt, og svarene som kommer er selvfølgelig ikke frie.
Anundsen åpner ballet med å klage på medier han selv henter skinnautoritet fra: Aftenposten, Dagbladet, NRK, VG. Det dypt foruroligende spørsmålet er nemlig: Kan Anundsen med dette stuntet le hele veien til stemmeurnene? Det er ikke sikkert svaret et så rungende NEI som pressefolk skulle ønske. Journalister står nemlig ikke særlig høyt i kurs, noe omdømmeundersøkelser gang på gang viser.
«Edelman Trust Barometer» fra 2014 viser at blant et representativt utvalg nordmenn mener bare 35 prosent at mediene handler til samfunnets beste. Til gjengjeld utmerker nordmennene seg med uvanlig høy tillit til myndighetene, skriver Kampanje.
Nordmenn synes heller ikke journalistyrket er veldig viktig. I en undersøkelse Kunnskapsdepartementet fikk utført i 2009 kom yrket på bunnen av en liste over ti yrker respondentene hadde fått beskjed om å rangere.
Når Anundsen sier at det er så leit at journalister bare vil skrive om det negative hele tiden, treffer han derfor trolig en nerve. Det er mange som ihvertfall i teorien er enige med ham: journalister er bare på jakt etter skandaler som kan selge.
Når innholdsmarkedsføring er i ferd med å innta de fleste seriøse medienes nettsider i tillegg, skal det ikke bli lettere å skille viktig, kritisk, gravende journalistikk fra den store sausen av avsendere der ute, en uoversiktlighet også sosiale medier og bloggsfæren bidrar til.
Anundsen bringer med sin klamme intervjurunde blant egne embetsmenn såkalt innholdsmarkedsføring, der annonsører forkler reklame som redaksjonelt innhold for å øke troverdigheten, til nye høyder.
Så skulle man tro at dette er så grisete at hele stuntet kan gravlegges som en gedigen skivebom fra den geskjeftige og triggerhappy justisministeren, uten appell til det brede lag av befolkningen den er rettet mot. Dessverre er ikke det helt sikkert.
Hvem tror du folket holder med? Diskutér saken under.
Stortingsrepresentant Geir Pollestad var raskt ute med å lage en parodi på Anundsens skrytevideo. Se den her:
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.