I en føljetong av forhåndsintervjuer har forfatteren bedyret at han har villet skape et nidskrift over litterær sjangeroppfatning. Selv har han lest seg gretten på selvforherligende og sannhetspolerte selvbiografier. Derfor har han valgt å ta skrittet fullt ut og skrive en «løgnaktig selvbiografi».

«Teori og praksis» er en fortelling som spenstig zigzager mellom nøktern realisme og boblende fantasi. Amatørfotografier som er strødd bevisst rundt i teksten, skaper en albumaktig autentisitet, mens fabulerende fotnoter à la Dag Solstads «16.07.41» gir skinn av biografi. Begge deler er moteriktige effekter som i denne boken mest fungerer som forvirrende staffasje. Heldigvis overskygger det ikke den inderlige oppriktigheten som gjør at en leser bare etter noen få sider har alle sanser åpne og gir seg hen til en forførende forteller. «Teori og praksis» er en bok som både lokker på smilet og får tårene til å renne. Det er også lett å la seg smitte av opprøret og sinnet som gjør at lokalavisen intervjuer etablerte forfatter Frobenius under tittelen «Rebellen fra Rykkin».

Piskesnert. Den samme avisen velger imidlertid å se bort fra årsaken til opprøret. Der gis det sjelden spalteplass til virkeligheten som utspiller seg i velstandskommunens bakhage.

Ikke minst derfor er det på høy tid at en poengtert forfatter skildrer oppveksten i den største drabantbyen i det som en gang var fett bondeland vest for hovedstaden. Hans versjon er et piskesnert over politisk blindhet og kynisme.

I det legendariske året 1968 vedtok kommunestyret i Bærum at det skulle bygges boliger på jordene rundt en ås. Fire år senere kunne 14.000 mennesker ta fatt på innflyttingen.

Nikolajs far var en av arkitektene bak den nye drabantbyen. Begeistret flyttet han inn i rekkehuset i sin egen utopi. Nybygd helt fra grunnen av skulle det nye boligområdet utviske alle sosiale forskjeller mellom folk. Gode og like boligforhold var selve kronen på velferdsstaten.

Det tok knappe ti år før de første ungdommene døde av overdoser.

Illusjonenes død. Nikolaj er bare seks år da familien flytter til Rykkin. Like fullt er han den mest klarsynte av dem. Helt fra starten av ser han at familiens kulturradikale grunnverdier slett ikke passer inn i den fantasiløse konformiteten som hersker mellom hageflekkene. Det viser seg at arkitekten som var så forelsket i ideene om boliglikhet, hverken liker eller ligner menneskene i nabolaget. Selv er han en lysfontene av henrykkelse og innfall. Inne sprader han helst naken. Ute trekker han i afghanerpels. Når han etter ti år innser at hans tanker om drabantbyen bare var luftslott, er familien på vei mot avgrunnen. Etter morens død søker Nikolaj tilflukt i et punkermiljø der dopen flyter. Faren er nær ved å sørge seg ihjel.

Familiedramaet veves tett sammen med makrokosmoset som Rykkin-samfunnet utgjør. Det kan neppe lastes for at en mor blir påkjørt på sykkel i høstmørket. Derimot kan politikerne godt belemres med bildet av de mange ungdommene som henger neddopede og virkesløse rundt KI-senteret. Rykkin ble bygd for å skaffe kommunen skatteinntekter. Innbyggerne fikk lite igjen for pengene. Det eneste fellesarealet var et kjøpesenter.

«Den løgnaktige selvbiografien» er også oppgjøret med en far som var så liberal og tøylesløs at det i ungdommen var umulig å gjøre opprør mot ham. Det er likevel tegnet med kjærlig hånd.

Kokt ned er «Teori og praksis» en bok om menneskets livsvilkår som man ikke trenger tilhøre Frobenius' generasjon for å bli dypt beveget av.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.