I 2002 betalte Sør-Afrikaneren Mark Shuttleworth 172 millioner kroner for en tidagers tur i rommet. Døgnprisen på 17,2 millioner kan synes stiv. Men man trenger slett ikke reise til rommet eller dyre hoteller i Dubai for å oppleve døgnpriser i millionklassen. Det holder å ta med seg mobilt internett til utlandet og sette i gang en stor nedlasting. Et døgn i maks hastighet på turbo-3g kan komme opp i 4,3 millioner kroner. Jeg vil påstå at romturisten fikk mer valuta for pengene.

Les også: Mobilsurf i ett døgn = 4,3 mill.

Det skal svært mye til for at man laster ned på full hastighet et helt døgn, men regninger på 20-40.000 kroner etter moderat bruk har forekommet. Det er absurd, og det er nesten utrolig at ikke hele mobilbransjen rødmer i skam. Disse prisene har ingen sammenheng med bransjens produksjonskostnader, og heller ikke verdien for kunden.

Det har alltid vært dyrt år bruke mobilen i utlandet, men det har aldri vært mulig å få så store regninger som med det nye og raskere mobile internettet. 

Man betaler nemlig dyrt for hver megabyte man laster ned, og norske teleaktører har sett seg nødt til å advare mot datanedlasting i utlandet. Det gjør de ikke velvillig, men de har ikke noe valg. De kan ikke risikere at noen må selge huset for å betale ferie-surfingen sin.

Men hva skal de gjøre? Mobilbransjen har i 15 år demonstrert at de er hjelpeløse når det gjelder priser på bruk i utlandet. De klarer rett og slett ikke å få ned prisene selv.

Resultatet er at folk som bruker mobilen i timesvis hver dag hjemme, kun sender noen tekstmeldinger i utlandet. Det kommer bransjen til å tape store penger på. Mobilt bredbånd er i ferd med å bli et massemarked nasjonalt, men det kommer ikke til å ta av på reise før folk føler seg trygge.

Problemet for bransjen er at markedet ikke fungerer. Operatørene av hvert enkelt nettverk kan selv sette den prisen de vil fra utlendinger. Folk sjekker ikke prisene på de alternative nettverkene før de reiser ut, og de operatørene som kutter prisene vil dermed ikke oppleve økt trafikk. De vil bare få lavere inntekter. Dermed blir det fristende å kreve mye, gjerne 40, 60 eller over 100 kroner per megabyte, som altså gir døgnpriser i millionklassen.

Aktørene gjør dette fordi de kan, og de vet at de ikke blir straffet selv. Regningen er det kundene som plukker opp, og resten av bransjen, som får lavere trafikk. Selv om bare noen få operatører hadde opprettholdt høye priser ville ikke brukerne følt seg trygge.

Bransjen burde ha kunnet komme frem til en forhandlet løsning, en såkalt Nash-likevekt, som vil være kjent for de som har studert økonomi eller sett filmen ”A beautiful mind” med Russel Crow. Det ville bransjen totalt sett tjent på, gjennom at brukerne etterhvert ville tørre å bruke tjenestene. Men bransjen klarer det ikke, ikke uten tvang. Derfor bør de juble, ikke stritte imot, når EUs sterke tele-kommisjonær truer med å tvinge ned prisene hvis ikke bransjen ordner det selv. Viviane Redings trusler bør være musikk i ørene på Telenor og resten av bransjen, og de bør ydmykt be om å bli straffet - hardere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.