Toyotas luksusavdeling har lenge prøvd å spise kirsebær med tre tyskere. Hittil har de kun levert en litt spesiell pakke, som ikke har fremtått som noe reelt alternativ. Håpet er at den store sedanen GS med en mindre hybridpakke skal kunne utfordre i en prisklasse der det selges biler i Norge.
For da Toyotas Lexus først utfordret de etablerte tyskerne i prestisjeklassen ifjor, gikk de "all in" i det høyere prissjiktet med en bensinhybrid med 345 hestekrefter. Det betød en pris som gjør at den knapt er å se på norske veier.
Nå følger de opp med færre hestekrefter og nesten 300.000 kroner i prisavslag, dermed blir den et reellt alternativ til BMW 520d eller tilsvarende tysker.
Lexus mangler både firehjulsdrift og mulighet for stasjonsvogn. Likevel byr den på en solid pakke med oppturer, samt noen skuffelser, som kanskje gjør den uaktuell for andre enn Lexus-frelste.
Det første man merker seg når man setter seg inn, er at dette er skikkelig bygget. De elektrisk justerbare skinnsetene er gode å finne seg til rette i, og et vell av utstyr gjør at du får følelsen av å kjøre en påkostet bil, selv om den ikke er overdådig. Kontrasten er stor mellom den store og moderne navigasjonsskjermen og grafikken for temperaturregulering, som stammer fra åttitallet da hvite og grønne "digitale" tall var på moten.
Ifølge Lexus gir bensin- og elmotoren tilsammen 223 hestekrefter. Det er sikkert mulig å måle hestekreftene slik, men i praksis gjemmer girkassen dem godt bort. BMW 5-serien som kommer nærmest i antall hestekrefter er 525d med 218 i tallet. Da når den til gjengjeld 100 km/t 2,3 sekunder før Lexusen er oppe i samme fart. Den trinnløse girkassen skjuler hybrid-hestekreftene effektivt, men ser man bort fra slikt, er kjøreegenskapene gode. Bilen kjører smidig og smertefritt, men jeg savner mer dynamikk.
Den treg gassresponsen handler selvsagt om de 1,8 tonnene som skal settes i bevegelse. En BMW i samme klasse veier omkring 150 kilo mindre. Håndteringen av bilen er derimot svært god. Veigrepet er godt, og bilen lystrer godt på inputen den får via rattet.
Måten kreftene settes i sving på, sørger likevel for at kjøringen føles i overkant uengasjert og til tider litt sjarmløs. Bak rattet og pedalene har man hele tiden et distansert forold til drivlinjen, gjennom vag gassrespons og en girkasse av det litt trege slaget.
Lexus' store fortrinn skal være et beskjedent innhugg i matfatet, så også for denne. Et oppgitt forbruk på halvliteren på mila, er likevel ikke så mye bedre enn hva BMWs minste dieselmodeller klarer seg med.
GS-ens store styrke er når milene skal slukes effektivt. Bilen er ekstremt komfortabel. Den er ikke like sporty og knivskarp som alternativene fra BMW, men med pålitelighet og et raffinement man må betale masse for hos en konkurrent for å matche, er den slett ikke noe dårlig valg for dem som ikke higer etter å være raskest.
Drivlinjen, som passer godt i den mindre IS 300h-modellen, kommer litt til kort i denne større bilen. Og når den sterkere GS-modellen fort passerer millionen i pris, forblir den store sedanen mest for spesielt interesserte.
Mange vil nok mene dette er drømmebilen, og det er på ingen måte noen dårlig bil, men vi savner den lille ekstra punsjen som forventes i en bil i denne klassen.
Les flere biltester her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.