Bilentusiaster har ventet en stund på det som på papiret høres for godt ut til å være sant. For det er oppsiktsvekkende tall Alfa Romeos sportsbil 4C kan varte opp med: Midtmontert firesylindret motor på 240 hestekrefter, bakhjulsdrift og, viktigst, en vekt på under 900 kilo. Slikt kan skape forventninger hos noen hver. Etter noen timer bak rattet er det bare å slå fast at det som høres for godt ut til å være sant, i dette tilfellet faktisk er sant.
Interiøret er relativt spartansk, men kvaliteten virker ok. Vri om nøkkelen og motoren rett bak ryggen din vekkes til live med et knurr. Ett trykk på knappen merket «1», og bilen settes i gir. Inspirasjonen til girknappene er tydeligvis hentet fra søstermerket Ferrari.
Uten servostyring er bilen tung på rattet i det den ruller ut fra parkeringsplassen, men deretter åpenbarer en verden av ren kjøreglede seg.
For en styring! Her kjenner man enhver liten ujevnhet i asfalten, og for dem som har et distansert forhold til veidekke: Det er svært mange av dem i Norge. Tilbakemeldingene er så tydelige man kan få det i en bil. Hvert minste avvik kjennes rett i håndflatene. Og begge to holder godt i rattet da det føles nødvendig for å beholde asfalt under hjulene. Styringen er sylskarp, og beskrivelsen gokartfølelse har aldri stemt bedre på noen bil, til tross for at det er gått en viss inflasjon i begrepet.
Det hviner høylytt i turboen fra den 1,75 liter store motoren. Om man ikke vet hvordan en turbo høres ut, er man ikke lenger i tvil etter en kjøretur i denne bilen. I sportsmodus kommer det opp en turbotrykkmåler, men denne trengs ikke, for noen tydeligere tegn enn den tøffe hviningen, er unødvendig. Det tar litt tid før trykket er høyt nok, men mens det bygger seg opp, sitrer det tilsvarende i kroppen, før bilen skyter voldsom fart.
Den lette konstruksjonen, basert på mye karbon og aluminium, gjør at bilen er hårreisende mye raskere enn for eksempel Giulietta QV, som har samme motor. En sekstrinns dobbelclutchkasse sørger for hurtige girskift som enkelt kan overstyres via hendlene på rattet.
Det lille som er av vekt virker som det er godt fordelt mellom akslingene. Gasser man litt ekstra på, glir bakenden lett ut i sladd – selv på tørt føre.
For en akselerasjon! For en styring! For en presisjon! For en lyd! For en opplevelse! For en bil!
Å leve med en slik bil til hverdags kan nok fort bli slitsom:
Bagasjerommet er det bare å glemme. Bak motoren er det et bitte lite rom til tannbørsten og undertøy, mens den potensielle plassen under panseret har Alfa valgt å bolte igjen.
Alfa 4C er en sportsbil på godt og vondt. Fantastisk å kjøre, men etterpå er man sliten i armene etter å ha tviholdt i rattet med alle dets tilbakemeldinger, for ikke å snakke om at turboen og annen støy nesten gjør sanatoriumopphold nødvendig etter en dag i bilen, men man vil i tilfelle sitte der utslitt med et stort smil om munnen.
Dette er den ultimate løsning for 40-årskrisen, for noe mer oppkvikkende enn en tur på svingete vei i Alfa 4C finnes ikke. Hverken med eller uten resept.
