Etter at BMW gjenopplivet erkebritiske Mini i 2001, har bilen fått mye skryt. Men bilprodusenten har også gjort mye rart i de senere år, blant annet ved å utvide modellrekken med ganske så aparte modeller.
Nye motorer, ny plattform og ny teknologi. BMW leker med ilden når de tukler med Mini-genene såpass at den har vokst nesten ti centimeter i lengden og fem centimeter i bredden.
Men god plass er likevel ikke en term som vil bli mye brukt når det kommer til baksetet og bagasjerommet. Akselavstanden er ikke økt med mer enn 28 millimeter, så for de to baksetepassasjerene beholder Mini sitt navn med rette. Og selv med en økning på 32 prosent i bagasjeromsvolum, er koffertmålet omkring det samme som for tillatt håndbagasje.
Nå er heldigvis ikke Mini laget for å appellere til de praktiske sidene av bilhverdagen. Og i-landsproblemer som plassmangel og dårlig baksetekomfort fortrenges straks man ruller ut på veien. Kjøreegenskapene vektlegges heldigvis mest også i denne utgaven.
Styringen er kvikk, presis og sørger for at den korte nesen peker dit du til enhver tid ønsker. Akkurat som en Mini skal. I heftig svingkjøring er det ingen som overgår dens evne til å underholde.
Mini setter standarden og er største eksponent for at bilkjøring er langt mer enn å fraktes fra a til å. I Mini vil man innom også alle de andre bokstavene.
I Cooper-versjonen sitter det nå en fantastisk tresylindret turbomotor på halvannen liter som yter 136 hestekrefter. En nykomling som i praksis er en halv treliters rekkesekser fra BMW.
Ytelser og gange er noe vi kan berolige svorne BMW-fans med at fungerer fortreffelig. Lyden skuffer heller ikke så mye som man kunne frykte.
For første gang føles det ikke som man må ha den sterkere og nesten 100.000 kroner dyrere S-modellen. For en så fleksibel og bra liten motor tror jeg knapt finnes i andre biler på markedet. Alt dreiemoment er på plass allerede ved 1250 omdreininger. Det gjør den ekstremt tilpasningsdyktig og gir den en helt annen karakter enn forgjengeren, som måtte jages.
Nye Mini Cooper er på hugget nær sagt hele tiden, forbikjøringer og stigninger tilbakelegges langt lettere. Den sekstrinns manuelle girkassen er noe høyt giret, så ofte tar jeg meg i å overse de siste to girene. Slik kjøring gjør det neppe enkelt å nå oppgitte forbruks- og utslippstall. Men om de teoretisk er mulig å nå, er det en gåte at de i det hele tatt orker å bygge en dieseldrevet versjon. Den er i tillegg dyrere!
Innvendig er bilen blitt adskillig mer konform, men det er mest til det gode. For det første virker materialkvaliteten adskillig bedre enn på forgjengeren.
Der den store speedometerklokka har sittet midt på dashbordet, er den nå flyttet bak rattet. Midt i dashbordet sitter en skjerm som viser alt annet av informasjon på en enkel og grei måte.
Da er det verre med betjeningen, som tydeligvis er hentet fra BMW. Hjulet i midtkonsollen sitter ergonomisk ekstremt knotete til, om du bruker midtarmlene eller ei. Håndleddsbetennelse er dermed en risiko i Mini.
Ved girspaken kan man også velge kjøreprogram, noe som bare på grunn av den grafiske fremstillingen i skjermen er artig å gjøre. Selvsagt settes den i Sport for å oppnå maksimal gokartfølelse.
Gassresponsen blir adskillig kvikkere, styringen noe tyngre og demperne justeres til hakket stivere. De adaptive demperne til 5620 kroner kan anbefales. Man kjenner fremdeles dårlig vei i en Mini, men ikke like brutalt som før.
Nok en gang vippes den særegne startbryteren i midtkonsollen ned for å utføre et totalt unødvendig ærend som påskudd for å tilbringe ekstra tid i bilen. Mini Cooper har tatt kvantesprang på mange områder, og er minst like morsom å kjøre som før.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.