-Kom igjen! Kjør på! Gass på, pysa!
BMW M3 er ikke bare høylydt bråkende via motorrom og eksosrør. Den er en bil som formelig maser om at du må kjøre hardere.
Og for noen ressurser den har.
Man kan si mye pent om Tesla Model X (DN+), som vi tilfeldigvis hadde på samme tid, men den mangler definitivt lyden og man savner vibrasjonene som gjør at du blir mer i ett med bilen. Det får du plenty av i M3, til tross for at det «kun» er en rekkesekser under panseret.
At det er ingeniørkunst, er det ingen tvil om.
Testbilen er utstyrt med en pakke som heter «Competition Package». I tillegg til litt tøffere styling, betyr det 19 hestekrefter ekstra, en aktiv differensial og et grommere eksossystem. Noe som kommer godt med i en bil som har ambisjoner om å være en versting, og konkurrerer med 510 hestekrefter sterke villstyringer som Mercedes-AMG C63S (DN+).
BMW holder seg fremdeles på relativt nøkterne 450 hestekrefter. Men de er definitivt av det viltre slaget, og effektforskjellen til konkurrenten utjevnes til dels ved lavere vekt. Noe som betyr at 100 km/t passeres etter fire sekunder blank, akkurat som den dyrere bilen fra Stuttgart.
Utviklingen går dessverre, eller heldigvis, alt ettersom øynene som ser, i retning av mindre volum og færre sylindere. Det er ikke til å komme fra at den mer eller mindre organisk deilige lyden fra en V8-er, være seg i forrige generasjon M3 eller i konkurrenten fra Mercedes, stod noen plasser lenger frem i køen da karma og sjarme ble delt ut. Men jøyemeg så effektiv denne motoren er.
Sett deg inn i de komfortable sportssetene. Bilen våkner med et snerr når startknappen trykkes inn. Ett lett kakk på den lille girspaken setter dobbeltklutsjkassen i kontakt med kreftene. Trykk inn M1-knappen på rattet og hele bilen strammes opp. Nå er det ingen vei tilbake.
-Kom igjen a!
Hendene griper hardt rundt M-sportsrattet med de karakteristiske røde og blå sømmene. Competition-pakken gir en allerede pinnestiv bil, enda stivere pris, men også fjæringskarakter. Veiens ujevnheter forplanter seg via de stive fjæringene, opp i hjuloppheng og et særs kapabelt chassis og formidles via setene som nå føles formsydde, opp i ryggmargen. Armene blir stadig påminnet om hva de holder seg fast i, gjennom at enhver bevegelse transformeres til retningsforandringer via den presise styrefølelsen. Den aktive differensialen planter kreftene ned i asfalten via brede bakhjul. Mann og maskin er ett. Livet er herlig å leve.
Derfor holder vi oss unna M2-knappen det meste av dagen. Da slås hjelpefunksjonene av, og du må stole mer på deg selv enn bilen. Heldigvis er selvtilliten til mann noe mer beskjeden enn maskin, slik at statskassen hverken får ekstra bidrag eller belastes noe etter vårt intense møte med legenden M3. Faren for det er nemlig overhengende. Hver gang.
Tross denne noe panegyriske anmeldelsen, mener jeg fremdeles at du får mer moro for pengene i lillebror M2. Spesielt i et land som Norge. En dag bak rattet i M3 er likevel en god dag.
I det du parkerer (lett overrasket over mangel på P på girspaken) og tørker svetten av pannen og gliset fra ansiktet, mumler bilen:
-Tør du ikke mer? Jeg er så vidt varmet opp!
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.