Store ulv

Mercedes-AMG GT erstatter på sett og vis den fantastiske SLS AMG, som riktignok var én million kroner dyrere, 61 hestekrefter sterkere og 25 kilo lettere. Selv om volumet har krympet fra forgjengerens massive 6,2-liter, har heldigvis AMG beholdt åtte sylindere i v-formasjon. Volumtapet erstattes av dobbelt turbo, noe som i vår GT S sikrer at effekten ikke faller under den magiske 500-grensen, men topper denne med ti hestekrefter.

Det gjør sitt til at bilen er like kjapp som SLS AMG, men du slipper unna med færre turer innom bensinstasjonen. Også GT er en tørst bil, selvsagt, men på langt nær like drikkfeldig som SLS.

Ubehagelig hissig

Tiden da det var spesielt krevende å kjøre sportsbil, er forbi. Moderne sportsbiler kan, så lenge du kommer deg inn og ut av dem, kjøres til og fra butikken. Dobbeltklutsjkassen er riktignok ikke så finslepen ved krypkjøring, men til gjengjeld ultrarask når du virkelig trenger det. Fem kjøreinnstillinger sørger for at du kan hisse opp bilen etter hvor mye du vil ha den på alerten. I «race» blir den nesten ubehagelig hissig, klar til å bokse deg i magen ved den minste provokasjon.

Samtidig avstedkommer slike handlinger et lydbilde ingen gjør bedre enn AMG. Selv med «ekstralyd»-knappen ute av funksjon, produserer motoren et vakkert stykke lyd som fester seg i hukommelsen.

Selv om GT ikke er mer enn ti centimeter kortere enn forgjengeren, virker den mye nettere og enklere å ha med å gjøre. Mulig det skyldes at de enorme måkevingedørene er erstattet av vanlige dører. Sittestillingen er ikke mye endret fra SLS, man tar plass i deilige sportsseter og skuer opp og ut på panser som slett ikke står tilbake for hva Mercedes før har disket opp med. Trykk inn startknappen som er elegant plassert i midtkonsollen og motoren våkner til liv med et brøl.

Lett å bli het

Interiøret er av solid kvalitet, med massive brytere av aluminium. Det som er av hyllevareknapper man finner på alle Mercedeser, har AMG gjemt oppe i taket. At skjermen ser ut om en noe malplassert Ipad, får så være. De fire lufteventilene under bærer bud om at dette er en bil man lett kan bli noe opphetet i.

Og det er det. Styringen er blitt adskillig mer presis, samtidig som også vektbalansen også virker å være hakket bedre enn forgjengeren. De brede lavprofilerte bakdekkene biter seg fast i asfalten så godt de klarer, men må av og til gi slipp, noe som belønner eller straffer, alt ettersom, sjåføren med en hvinende lyd og en sleng med rumpa. Bak rattet er dette noe du merker, for du sitter ikke mange centimeterne foran bakhjulene.

Bak skjuler det seg et ganske knuslete lite bagasjerom. Uansett er dette en mindre defekt ved bilen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

En av guttene i nabolaget som til stadighet siklet på bilen kom med følgende gullkorn: «Jeg er forelsket, nå blir det ikke noen jentekjæreste på meg.»

DNs biltester har også fått en ny favoritt fra Mercedes.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.