Å kjøre i hastigheter rundt 300 kilometer i timen er vanvittig og skremmende. I en Porsche Panamera føles det hverdagslig og naturlig.
Porsche har i mange år syslet med ideen å lage en personbil for å komplettere porteføljen. På slutten av 1980-tallet var prototypen 989 en firedørs 911-variant som aldri ble satt i produksjon. Like etter holdt Porsche på å gå konkurs. Nå er situasjonen en helt annen. Porsche tjener penger som ingen andre i bilverden, og denne hybrisen holder både til å gape over langt større bilfabrikker og samtidig lansere «familiebilen» Panamera.
Tilnærmet alt stemmer med Panamera. Kompromissene som er lagt inn i denne bilen er så imponerende at strengt tatt burde Porsche tatt på seg fredsmeglerjobben i Midtøsten. Et unntak kan være utseende, som fra siden i beste fall ser noe absurd ut.
Bilder:
Bilen kommer i to motoriseringer der minste er med 400 hestekrefter. Oppgraderer man til turbo får man både firehjulsdrift og hundre hestekrefter mer, samt en bedre livskvalitet og en liten ekstraregning på 700.000 kroner.
Fartspotensialet i turboversjonen er nok til å skremme både samferdsels- og justisminister tilbake i sykemelding, samtidig som komforten er som på et åttestjerners hotell. I det ene sekundet kurrer bilens åtte sylindre rolig, og Panamera ruller stille og ekstremt komfortabelt på småveier og i bytrafikken. I neste øyeblikk sparker den illsinte turbomotoren i vei hyperspeed på autobahn. Å legge bilen inn i en krapp sving i 150 km/t er fullstendig udramatisk. Panamera forener det beste av alle ekstreme biler i ett.
Navnet er hentet fra billøpet Panamericana, men i praksis egner denne bilen seg best i fri fart på tysk autobahn. Alle som har kjørt bil i USA vet jo at restriksjonene og veiene er like elendige som i Norge. I så måte er Tyskland det eneste siviliserte landet i verden.
Problemet er bare at Tyskland blir for lite for Panamera. Bilen kunne aldri hatt navnet Pangermara. Det blir rett og slett for smått. Panamera kan nemlig glatt kjøre fra Garmisch-Partenkirchen til Kiel på noen få timer. Ved å krysse Tyskland på tvers får man knapt nok varme i motoren. Panamera er så ekstremt kvikk og behagelig at en langtur med en snittfart på 250 km/t ikke er mer anstrengende enn å legge seg til rette i en god sofa.
Noen få detaljer trekker ned. Prisen er selvfølgelig ille. Og det er også veldig merkelig at alle knappene i midtkonsollen på en bil i denne prisklassen er lagd av bakelitt av ytterst ringe kvalitet. Det at det faktisk er nesten umulig å se noe som helst bakover hverken i speil eller gjennom det mikroskopiske kikkhullet av en bakrute, er et nødvendig resultat av bilens konstruksjon, men noe irriterende i praksis. Ryggekamera er ekstrautstyr som er høyst nødvendig.
Kvaliteten på bilen er tilsynelatende upåklagelig, med unntak av den nevnte plasten. Panamera føles like thight som granitt, og turboversjonen er mer lettkjørt enn en radiobil på tivoli. På toppen av dette scorer Porsche topp i alle kvalitetstester. At Panamera i tillegg har serviceintervall på 60.000 kilometer, er en indikator på at her har noen gjort noe riktig.
Porsche har vært en av de mest profitable bilfabrikkene i hele verden de siste årene, og nettopp det er noe av årsaken til at lille Porsche i det hele tatt kan tenke på å kjøpe opp gigantiske Volkswagen. Selv i finanskrisen tjener Porsche penger, noe som vitner om at bilene i høyeste grad er overpriset. Og Panamera er intet unntak. Selv om bilen er bortimot teknisk perfekt, er den altfor dyr. Ekstrautstyret også. Det er ikke noe problem å legge til 3-4-500.000 kroner i ekstrautstyr. Keramiske bremser til 89.000 kroner og et Burmeister lydanlegg til 48.000 kroner er eksempler.
Porsche Panamera har knapt nok noen reelle konkurrenter innenfor denne veldig spesielle nisjen. Både Aston Martin og Lamborghini har riktig nok sine prosjektbiler i henholdsvis Rapide og Estoque, som muligens kommer en eller annen gang i nær fremtid. Begge disse er like konsepter som Panamera - fire seter, masse motor og en prislapp som grenser opp mot det kriminelle.
Av de bilene som faktisk eksisterer i dag er muligens Mercedes CLS 63 AMG og Maserati Quattroporte noe i nærheten av Panamera. Uten at DN har parallellkjørt bilene betviles det dog at disse har noe i nærheten av kjøreegenskapene til Panamera.
Det største problemet her til lands er at Panamera i praksis er så godt som totalt ubrukelig under norske forhold. Hva i all verden skal man med en bil som med enkelhet kan kjøres tre ganger norsk toppfart? Panamera trenger lebensraum, og det finner den ikke i Norge.