Genmanipulert Mini

Etter at den tyske bilprodusenten overtok Mini i 1994 og første generasjon av den nye Minien kom i 2001, har familien vokst seg gigantisk, ihvertfall navnet tatt i betraktning.

De siste årene har det nesten ikke vært pause mellom hver gang Mini har kommet med en ny modell. Clubman, Countryman, Paceman, Coupé og Roadster har fulgt i sporene til den vanlige tredørsversjonen av den lille bilen som har lignet mest på originalen fra 1959.

Senest i vår debuterte tredje generasjon av den «originale» Minien som en helt ny bil i varianter med ulike motorer og innovasjoner. DNs testbil har en av disse motorene, men nå kommer den også med fem dører. Har eksperimenteringen gått for langt? Er det blasfemi og suppe på en spiker, eller moro for dem som også må ha en litt praktisk bil?

Moralsk sett er selvsagt «genmanipulering» i beste fall omstridt. Også den første Minien fra 1959 kom etterhvert i mange rare versjoner, som stasjonsvogn, pickup og en firehjulsdreven jeep-aktig versjon. Da tyskerne overtok, ble det hele satt i system, og det er en plan bak det hele. Planen er nok økonomisk.

Det blir neppe verdensherredømme med Mini, men man kan ikke klage over at den nå kommer i en mer praktisk versjon. Bilen har vokst 13 centimeter i lengden for å få plass til de to bakdørene, og akselavstanden har strukket seg syv centimeter for at baksetepassasjerene skal få bedre plass. De ekstra dørene gjør unektelig bilen adskillig mer praktisk. Selv om det fremdeles er trangt for voksne å sitte i baksetet, er det mye enklere å sette seg inn. I tillegg er bagasjerommet større, så dette er en slags vinn-vinn-situasjon. Fremdeles er det en liten bil, og to dører ekstra gjør den ikke til en ideell familiebil.

Til tross for at bilen er blitt lengre enn en vanlig tredørsversjon, er det heldigvis ikke tuklet for mye med de «genene» man virkelig ønsker intakt. De engasjerende kjøreegenskapene gjør Mini til Mini, noe som for eksempel Countryman ikke har greid å beholde, men som er der i fullt monn i denne. Bilen er rett og slett artig å kjøre. Den klistrer seg som en klegg til underlaget, og styringen er så direkte som man kan ønske. I Cooper S sørger den råsterke tolitersmotoren på 192 hestekrefter for massivt skyv og svært livlige egenskaper. Likevel er de nesten 100.000 kronene ekstra en må ut med for å få en S etter Cooper, ikke verd det. Til det er tresylindermotoren i Cooper for god.

Som alt annet BMW tar i, er det også fort gjort at Mini koster hårreisende mye penger. Testbilen nærmer seg fort en halv million kroner, noe den selvsagt ikke er verd. Mini gir en muligheten til å skreddersy bilen, men det koster dyrt og er neppe noe man får igjen når bilen selges brukt. 7500 kroner for ekstra plass og to ekstra dør, er derimot vel anvendte penger.

En får mer plass samtidig som mesteparten av kvalitetene til Mini beholdes. I motsetning til for eksempel suv-en Countryman, kjører denne tilnærmet lik en vanlig Mini. Da får man heller vurdere det opp mot eventuelle prinsipper mot genmanipulering.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.