Det første kappløpet

Året 1206. Norge herjes av borgerkrig. En konge er i ferd med å dø, avslører hemmeligheten om en uekte sønn, Håkon Håkonsson. Kongedømmets motstandere, baglerne, vil hugge hodet av guttepjokken på to år fra Østfold et sted - midt i baglerland, og han må derfor fraktes til trygge Nidaros. Det er først da de ankommer Lillehammer det virkelig begynner å bli farlig. Baglerne har fått ferten av flukten. Kongssønnen må eskorteres av skiløpere over til Østerdalen, et oppdrag opprørergruppen «birkebeinerne» tar ansvaret for. Og sant skal sies; birkebeinere var opprinnelig et spottenavn på gjengen som sluttet seg til høvding Øystein Møyla i 1174.

Så skulle det ta 800 år før birkebeinere igjen skulle bli brukt som et skjellsord, riktignok ikke om opprørssoldater, men om spreke folk som vil konkurrere på ski. Enkelte nekter å la seg assosiere med å være en birkebeiner, andre er stolte av tituleringen, men skulle de vært historisk korrekte, burde alle gått med sekken på magen. Neste helg er det i gang igjen, i 2016 kommer filmen om opprinnelsen. De råeste skiscenene til det heroiske eposet måtte oscarnominerte Nils Gaup overlate til skifilmspesialister og utøvere i verdensklasse.

Filmsettet

– Etterpå skal vi filme oppi granskogen der, eller akkurat i overgangen fra fjell til granskog, sier Filip Christensen i filmselskapet Field Production.

Han er midt i en briefing om dagens kjøreplan, i Sogndal.

– Det skal ligne litt på Sjusjøen, derfor må vi ha gran. Det er der det virkelig begynner, der jakten for alvor starter, sier han og forbereder et par av baglerstatistene på å dø en voldsom død i fjellsiden.

De skal starte med et klippestunt. Datidens helteløpere Torstein Skeivla og Skjervald Skrukka skal komme fykende med Håkon i en bylt på magen, med åtte baglere hvesende omkring dem. Alle får beskjed om å se ut som de enten vil drepe eller beskytte med sitt eget liv, være innbitte, konsentrerte og ikke minst; bevege seg som om det var på 1200-tallet.

– Det skal være bredbent og på grensen til ukontrollert hele tiden, sier Christensen som under innspillingsuken har dialog med regissør Nils Gaup hver kveld.

Dagens klipp blir oversendt, morgendagens planlagt. Målet er å lage de tøffeste skiscenene som noen gang er blitt vist i en spillefilm.

I en halvmeter nysnø ligger filmfolkene klare. Statistene pakket inn i super, ull, utallige lag med bomull. Alle har skjegg og en rikholdig ski-cv.

Helsen løs

Det var fattigfolk og bønder som sluttet seg til den opprinnelige birkebeinerflokken, de hadde hverken makt eller midler og surret bjørkenever om føttene som sko, derav navnet. I dag er den typiske birkebeineren 40, gift, høyt utdannet og opptatt av egen sluttid. I 1206 døde birkebeinere på slagmarken, i 2015 har de større risiko for å få hjerteflimmer. Både da og nå går det på helsa løs ned de bratteste bakkene.

– Kameraet går!

En bagler avgår med døden, han blir i alle fall hardt skadd. Den profesjonelle frikjøreren Asbjørn Eggebø Næss slår en slags kaotisk sidelengs salto i sin iver etter flytende kongsblod. Det hele nøye planlagt selvfølgelig, han blir liggende noen sekunder før han hever hodet og gliser.

– Det er viktig at det er et autentisk fall, som kommer overraskende på meg, sier han fornøyd.

– Ah, det blir en heltemodig død.

Næss er av typen som synes det kjekkeste med å kjøre på ski er å være i luften. Han tror, rett nok, at mange moderne mosjonister vil kjenne seg litt igjen i filmen.

– Birkebeinerne går vel nesten med dødsforakt i blikket i dag også, blodsmak i kjeften. Mye stemmer kanskje med den opprinnelige ferden, sier han og ler.

Telemarkkjører og stuntmann Sondre Loftsgarden er også jagende bagler, noe som sitter i kroppen etter fire dagers intens filming i den dype snøen.

– Dette var pur alvor i sin tid. Det er artig at det også er litt slik for noen i dag, sier han og skryter av klesdrakten han sikkert brukte en time å få på.

– Det er så mange lag med bomull at jeg svetter og svetter, og det legger seg i det ytterste laget og stivner. Slik får klærne et vindbeskyttende lag. Det er genialt, sier han.

 

Troverdig slit?

Birkebeinerarrangøren er naturlig nok også opptatt av det røffe historiske utgangspunktet: «Vi ser for oss de to menn der de kjemper seg fram over fjellet i forrykende uvær uten å tenke på å snu eller gi opp. Det var landets framtid det gjaldt, og de satte inn alt de eide av mot, krefter og vilje for å bringe i sikkerhet det barn som de håpet og trodde skulle bli Norges konge», skriver de på hjemmesiden birken.no.

Det var kanskje ikke landets fremtid det gjaldt, snarere deltagernes sikkerhet, da arrangøren ifjor avlyste rennet på grunn forrykende uvær. Diskusjonen raste et par-tre dager: var Birken plutselig blitt for pinglete?

– Men det kan også hende at kongesagaen har smurt litt tykt på i beskrivelsen av hvor hardt det egentlig var over fjellet den turen, sier middelalderhistoriker Sverre Bagge til Dagens Næringsliv.

– Det var vanlig på den tiden å legge litt på, fortsetter han, ler litt og skyter inn:

– Noe man for så vidt også gjør den dag i dag.

– Men sagaen om Håkon Håkonsson regnes for å være meget pålitelig.

Storsatsingen «Birkebeinerne» har 44,5 millioner kroner i budsjett, samt flere av landets mest kjente skuespillere i sentrale roller, blant andre Jakob Oftebro, Pål Sverre Hagen og Kristofer Hivju.

Skiscenene produseres av Field Production som blant annet har laget «Supervention», «Side by Side» og enkeltscener i serien «Kampen om tungtvannet».

– Dette er noe annet enn det vi har gjort før. Det skal være mer dramatisk, det er en jakt på ski. Det er utrolig spennende for oss, sier Christensen som startet selskapet sammen med to kompiser i 2002.

 

«Ekstra varsom»

Den andre helten han har hyret inn er fysioterapeut og frikjører Espen Arnesen. Han har selv en liten sønn, som forenkler skuespilleriet.

– Jeg blir ekstra varsom med kongssønnen. Det rykker til i kroppen hvis jeg mister balansen eller glipper ham litt, sier han og viser frem treskiene som er spesiallaget av Endre Hals, den prisvinnende industridesigneren som driver egen skifabrikk på en gård like ved Oppdal.

Men kiloene av en kongssønn på ryggen legger deltagerne neste helg i vei på den symbolske ferden. Sekken skal veie 3,5 kilo, ellers blir man diskvalifisert.

– De bør vel streng talt bære sekken på magen, slik de bar kongssønnen, sier Arnesen etter opptaket.

– Jeg har i alle fall aldri vært så sliten i ryggen før. Det er uvant å ha vekten hengende foran seg.

Men selv om birkebeinerne opprinnelig var et nedlatende kallenavn på disse fattige opprørerne, utdannet etter hvert Kong Sverre flokken til en utmerket stående hær, som snart viste seg det alminnelige landsforsvar fullstendig overlegen. Den strabasiøse skijakten over fjellet endte godt, men om det var verdt anstrengelsen for birkebeinerne, er ikke middelalderhistorikeren Bagge fullt så sikker på.

– Jeg tror ikke Håkonsson hadde blitt drept om baglerne hadde fått tak i ham, de nølte med å drepe barn, sier han.

– Så 54 harde kilometer til ingen nytte?

– Jeg vil anta at de ville være på den sikre siden, så det var vel verdt det.

 

Hedersbetegnelse

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

Å være birkebeiner ble en hedersbetegnelse. De fikk høyere stillinger, ble rike. Og Håkonssen ble Norges lengst sittende konge. 800 år senere kommer igjen gode nyheter for disse tidvis så utskjelte fjellfantene; hjerteflimmerrisikoen til tross, en birkebeiner lever nå lengre enn befolkningen for øvrig. Og det er det ingen saga som forteller, det er ren forskning.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Les hele avisen