Bom, bom, bom. Sentralbanksjef Øystein Olsen er ikke i nærheten av å treffe det målet politikerne har gitt ham i oppdrag å sikte på. Inflasjonen er ikke 2,5 prosent, den er 1,5 prosent. Det er heller ikke tegn til at den vil ligge rundt 2,5 prosent neste år. Eller i 2015 eller 2016.
Også hans forgjenger Svein Gjedrem hadde trøbbel. Siden Norges Bank fikk et inflasjonsmål i 2001, har den årlige prisstigningen ligget under 1,8 prosent i snitt. Hadde Olsen vært en fotballspiller, ville han forlengst blitt byttet ut. Isteden snakker økonomer nå om at det muligens kunne være en god idé å bytte ut målet.
Hvis 2,5 prosent er for vanskelig å treffe, hvorfor ikke be Olsen sikte litt lavere, for eksempel på to prosent?
Argumentet for å ha et høyere inflasjonsmål i Norge enn i andre land, hviler på at innfasing av oljeinntektene ville gjøre det nødvendig med en svekkelse av norsk konkurranseevne. Man så for seg at de ekstra oljekronene ville skape «press i økonomien» og gi høy lønns- og prisvekst.
Hvilket jo er det som skjedde, med ett viktig unntak: Selv om oljeinntektene ble langt større enn ventet, uteble presset i økonomien, hovedsakelig på grunn av økt arbeidsinnvandring. Prisene holdt seg også lave som følge av billig import fra Kina.
Hadde Olsen vært en fotballspiller, ville han forlengst blitt byttet ut
I et intervju i DN nylig anbefalte sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i meglerhuset Swedbank First Securities at politikerne like godt kan gi Olsen et inflasjonsmål på to prosent. Det har blant andre Den europeiske sentralbanken (ECB) og Sveriges Riksbank. Det samme forslaget har tidligere kommet fra Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea Norge.
Tilhengere av et nytt mål for Olsen argumenterer blant annet med at det ikke er noe poeng i å legge til rette for ytterligere svekkelse av norsk konkurranseevne og at et nytt og lavere inflasjonsmål – all den stund Norges Bank ikke anstrenger seg synderlig for å få inflasjonen opp – vil styrke troverdigheten til sentralbanken.
Det er ikke vanskelig å være enig i at norsk konkurranseevne trenger all hjelp den kan få. Men det er langt fra sikkert at et lavere inflasjonsmål vil hjelpe noe særlig.
Paradoksalt nok kan det gjøre situasjonen vanskeligere.
Det kan jo vise seg at heller ikke et mål på to prosent blir enkelt å treffe. Siden endringen i seg selv kan skape forventninger om at det er blitt viktigere for myndighetene at målet nås, kan det redusere sentralbankens handlefrihet.
Steinar Holden, professor ved Universitetet i Oslo, mener derfor det er en bedre idé å gi Norges Bank et klarere mandat til å avvike fra det tallfestede målet – med andre ord en slags lisens til å bomme på mål i lange perioder.
Foreløpig er det lite som tyder på at regjeringen har planer om å foreta seg noe.
Så kan man naturligvis ikke utelukke at inflasjonen tar seg opp og at Norges Bank til endelig vil greie å treffe målet. Ifølge visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad er litt tålmodighet alt som skal til for å se sentralbanksjefen trille ballen i mål.
«Hadde vi forlenget tidshorisonten for prognosene, ville vi sett at vi hadde nådd inflasjonsmålet» sa han til DN etter forrige rentemøte.
Den som lever, får se. At inflasjonen er lavere enn det mandatet til sentralbanken foreskriver er uansett blant de mindre problemer i norsk økonomi for tiden.
Dermed bør det heller ikke være en påtrengende oppgave for politikerne å gi Olsen et nytt mål.
Les også:
Sjeføkonom: Det pågår en global rentekrig
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.