De var samlet i skolens auditorium da det skjedde, husker Kari Nissen Brodtkorb (81): Et knippe sjeldne studiner som satt spredt blant sine mannlige medstudenter i den store salen – en glissen bukett «flinke piker» som på starten av 1960-tallet hadde sluppet inn på studiet arkitektur i Trondheim.

På podiet foran dem sto professoren, en kjent arkitekt, og presenterte dem for arkitektur generelt – og sin egen spesielt – før han «avsluttet med følgende kraftsalve»:

– «Arkitektur er så krevende at alle små piker i denne sal bør ta første tog hjem», siterer hun. 

Og det er en grunn til at nettopp dette minnet står så sterkt – til at Brodtkorb sitter her hjemme i stuen og siterer arkitekturhistoriens døde sjarmører:

– For det ble grunnlaget for mitt feministiske sinne.

Motstanden. Det er formiddag hjemme på Haslum i Bærum, i huset Kari Nissen Brodtkorb tegnet for seg og familien på starten av 1970-tallet, som har fått stå omtrent urørt siden.

Ved de store stuevinduene hun en gang hentet fra en rivningsklar bensinstasjon, har hun og ektemannen førsteradsplass til årstidenes skiftende forestilling i de store lønnetrærne utenfor.

Huset er nøkternt – hver centimeter og krone måtte telles – men har brede skyvedører som har kunnet åpne og lukke og koble rommene i et langt familieliv, som har åpnet huset for barns og barnebarns lek og hurlumhei. 

Det er en bolig for romlig bevegelse Brodtkorb har tegnet – et begrep som på sett og vis beskriver hele livsverket hennes. «Mennesker stortrives» i omgivelsene Kari Nissen Brodtkorb har skapt, skrev juryen da hun mottok Anders Jahres Kulturpris i 2014.

De tidlige boligprosjektene hennes, som Gullkroken, Hofftunet og Voksenkollen i Oslo, ble omtalt som en ny, human boligarkitektur, og som en insistering på kvalitet i en ellers slapp, samtidig hverdagsarkitektur.

Siden har hun stått bak en rekke store byutviklingsprosjekter, som Stranden på Aker Brygge, og kun ansatt kvinnelige arkitekter.

– Det er dessverre få kvinner som har drevet egne kontorer av noen størrelse. Det krever både vilje og gjennomføringskraft, sier Brodtkorb om hvorfor det finnes så få tydelige kvinner i arkitekturhistorien.

Da hun fullførte studiene våren 1965, satt det bare to kvinner igjen i det store auditoriet i Trondheim.

– Jeg har jo sagt dette om mine 55 år i byggende praksis, sier hun.

– Det har vært motstandsbasert fremdrift på alt.