Dette er et helt annet Amerika. Ingen brede motorveier med billboards. Ingen skyskrapere, ingen hjemløse, ingen shoppingsentre med enorme parkeringsplasser og drive thru apotek og McDonald's. Langs 16 kilometer med bratt og steinete California-kyst ligger Sea Ranch. Rundt 1800 hus skånsomt plassert og bygget i naturlige materialer så de ikke tar oppmerksomheten fra landskapet.Restauranten i The Sea Ranch Lodge serverer mat uten friterte poteter, på stiene går senete par med Patagonia-klær, brede solhatter og tynne ben. Det er montert elbilladere utenfor butikken, hvor man kan kjøpe 800 kroners-badehåndklær, med Sea Ranch-logoen designet på 1960-tallet, da ideen om denne utopiske ferielandsbyen ble født.

Siden den gang har Sea Ranch i Sonoma, California blitt brukt i undervisning av arkitektstudenter i en rekke land og vært gjenstand for reportasjer, pilegrimsreiser og utstillinger.

– Sea Ranch er et prosjekt også norske arkitekter vender tilbake til og bruker som et referanseprosjekt, sier arkitekt Svein Lund i Lund Hagem.

– Sea Ranch er på en måte en mal for hvordan man helst bygger og regulerer, mener arkitekt Kristoffer Øyen i Lie Øyen arkitekter. 

«Den innledende fasen av The Sea Ranch-utviklingen var så transformativ at den satte i gang en bølge av inspirasjon i form og typologi, som strålte langt utenfor Nord-California», skrev Joseph Becker, kurator for arkitektur og design ved San Francisco Museum of Modern Art, i forbindelse med en stor utstilling om Sea Ranch i 2019. 

«Over 50 år senere fortsetter The Sea Ranch å være en modell for progressiv livsstil i det 21. århundre,» het det i introduksjonen. Nå trekker også tek-folket fra Silicon Valley og Bay Area til Sea Ranch i privatfly og elbiler, kjøper opp boligene og henger i baren på nyrenoverte The Sea Ranch Lodge.

Underordnet. «Den mest uvanlige feriehuskolonien noensinne unnfanget av naturen og mennesket», sto det i salgsbrosjyrene da tomtene på Sea Ranch ble solgt på begynnelsen av 1960-tallet. 

Oceanic Properties, et eiendomsselskap på Hawaii, ønsket å investere i et større eiendomsprosjekt i California. Firmaets utviklingsdirektør, arkitekten Al Boeke, hadde ikke funnet noe som fristet før han i 1962 ble med en eiendomsmegler i hans propellfly og satte kursen mot et kystområde nord for San Francisco. 

De fløy i lav høyde, under dem spredte over 20.000 mål seg utover, med flere tusen beitende sauer, en buktende elv, med skog og steinete Stillehavskyst. De sirklet et par ganger over området før Boeke sa at han ikke trengte se mer, han hadde bestemt seg. 

– Den grunnleggende ideen var at vi ville respektere området. Vi ville plassere mennesker i området på en måte som var lite iøynefallende. Vi ville bygge arkitektur som virket naturlig på dette stedet, sa Boeke i et intervju med arkitekturhistoriker Kathryn Smith i 2008.

Al Boeke samlet et topplag av idealistiske unge, kreative i San Francisco-området, inkludert arkitekter, en landskapsarkitekt og en grafisk designer.

– Området skulle utvikles, men utviklingen skulle være underordnet landskapet, sier arkitekt Donlyn Lyndon (87).

Han har cowboyhatt på hodet, et varmt pledd over skuldrene der han sitter på terrassen utenfor Sea Ranch-huset han har tegnet selv.

– Wingwall! Hvor lenge har vi bodd her? spør han kona, den blinde fotografen Alice Wingwall.

– 31 år, svarer hun fra kjøkkenet.

Donlyn Lyndon er eneste gjenlevende av de fire arkitektene i firmaet MLTW – Moore Lyndon Turnbull Whitaker – som sammen med den visjonære landskapsarkitekten Lawrence Halprin planla området og de første bygningene.

– Landskapet skulle fortsatt være den viktigste kraften på stedet, sier Lyndon og peker ut over det gresskledde området som strekker seg fra huset og nedover mot havet.

– Så denne store, åpne blomsterengen her og den store steinen der, er mye mer dominerende enn bygningene. Det var radikalt å gi så mye oppmerksomhet til hvordan bygningene forholdt seg til landskapet og klimaet.