Det finnes øyeblikk, midt i hverdagen, som kan omdefinere hele livsløp: Den brennhete pappkoppen med kaffe som plutselig svikter mellom bena i førersetet på motorveien. Blikket fra en forbipasserende i en rulletrapp.

For yrkesfisker og tidligere hvalfanger Joar Hesten (40) kom dette øyeblikket den 26. april i fjor, i havet utenfor Ingøy, Finnmark.

Torskefisket var nesten over for sesongen, fire uker på sjøen var egentlig slutt for Joar, broren og faren, og det hastet å komme seg hjem: I Lødingen ventet Joars høygravide samboer straks barn.

I vannet ventet imidlertid andre forpliktelser.

Go west. En hvit skygge åpenbarte seg bak fiskesjarken, kom mot det vesle mannskapet som en torpedo. Var det kveite som gikk i overflaten? Gikk hvithval så langt vest? Og hva i all verden var denne skapningen viklet inn i? Søppel? Tauverk?

Vel oppe ved siden av båten, var Joar Hesten ikke i tvil: Gnukkende desperat mot skroget var en hvit belugahval, tvunget inn i noe seletøy som boret seg inn i spekket, som ville bety infeksjoner og en smertefull død om det ikke ble fjernet umiddelbart.

– Jeg tenkte at her det noen forskere eller noe som har begått et ordentlig  kukstøkke, forsøkt fange en vill hval, sier Hesten.

Yrkesfiskere er ikke kjent for å hoppe i havet i utrengsmål, men nå gjorde Joar Hesten nettopp dét – til tross for at Fiskeridirektoratet holdt seg i båten sin, til tross for at faren hadde ropt «ikke faen om du gjør!», og til tross for at han visste at han var død om det enorme pattedyret begynte å trekke ham nedover.

Da seletøyet – med kamerafeste – endelig gled av hvithvalen, oppsto kollektiv jubel blant fremmede, som etter å ha vunnet en fotballkamp.

Redningsmannen tok så farvel med det spøkelsesaktige, hvite vesenet:

 – Jeg sa til ham: «Gå til dine nå, gå nordover. Gå og vær hval, gutten min!»

Oppfordringen ble ikke fulgt. I stedet har hvalen fulgt sin redningsmann sørover – forvirret, søkende, tilsynelatende i nød. På kjøpet? Saudi-arabiske milliardærer, amerikanske filmskapere, franske fridykkere, russisk taushet og steile motsetninger.

– Ett øyeblikk trakk jeg garn i Finnmark, det neste satt jeg i Hollywood og snakket med et synsk medium, sukker Hesten.

Ett øyeblikk trakk jeg garn i Finnmark, det neste satt jeg i Hollywood og snakket med et synsk medium

Joar Hesten – fisker

Hvalen er blitt en slags naturstridig venn, en trussel mot familielykken, en brennende plikt, et spørsmål om verdenssyn.

Hestens stemme sprekker nesten, noe står åpent i ham:

– Jeg ga han Hvaldimir et løfte. Det akter jeg å holde, koste hva det koste vil.

Down on the farm. Ved en fiskefarm i havet like utenfor Ballangen i Nordland står en gjeng mannlige oppdrettsarbeidere med hjelm, neongule overlevelsesdrakter og milde, nesten moderlige smil.

Opphavet til elskverdigheten, til den nedsatte effektiviteten på arbeidsplassen, ligger og pruster i vannskorpen foran dem: Et hvitt, bortkomment, halvannet tonn tungt mysterium, engang iført russisk kamerasele megetsigende merket «St. Petersburg Equipment».

Det er dette som er hvalens omgivelser nå, det er disse som har ham nå. Hvaldimir henger med oppdrettsnæringen.

– Det er veldig spesielt, veldig hyggelig, sier en av arbeiderne rolig, og trekker av en sigarettsneip.

Det er som en ærbødighet har tatt bolig i disse fiskeoppdretterne.

Hvaldimir har den effekten på folk, sier Joar Hesten om bord i vår båt.

Navnet på det fremmede vesenet var i noen få dager «Johannes» etter Hestens første sønn. Den ukjente fiskeren ble spurt om han hadde gitt hvalen et navn.

– Ja, så sto jeg der med internasjonal presse, forfengelig og fæl, lirte av meg det sludderet.

Den tre år gamle sønnen ble langt fra imponert. «Men det er jo jeg som er Johannes. Det der er jo en  hval!»

– Det ble en slags øyeåpner. Der måtte gutten min sette meg på plass, sier Hesten.

Gjensynsgleden mellom Hesten og hvalen minner likevel om den mellom mennesker. Fiskeren legger hendene på dyrets underlig myke, kjøttfulle hode, så pannen sin mot dens. De to speiler hverandre, har begge markante snuter, er faktisk nokså like hverandre, slår det en. To solide, men litt blottstilte typer. Kanskje den fortapte hvalen egentlig minner om oss alle. Kanskje vi alle kan gjenkjenne litt av vår ensomhet i ham.

Sånne svermerier kan naturlig nok ikke gis mye plass ved et bråkete oppdrettsanlegg. En stygg flenge kommer kjapt til syne over Hvaldimirs gap. Å se storindustri forsøke å manøvrere rundt denne skapningen skjærer i øynene. De lar seg sjarmere, men toer også sine hender. Hvaldimir trekkes mot båtskrog, mot installasjoner, vaiere. I juli var han alvorlig skadet med et lang kutt i siden, nå virker han å trives best mellom skrogsidene på en lunefull katamaran.

– Dette er ikke et miljø for en hvithval – tam eller ei, sier Hesten senere.

– På land ville dette aldri skjedd. Det er som om en gorilla skulle ha rømt fra zoo for så å løpe fritt rundt i trafikken i New York.

På land ville dette aldri skjedd. Det er som om en gorilla skulle ha rømt fra zoo for så å løpe fritt rundt i trafikken i New York

Joar Hesten – fisker

Hesten krydrer sine setninger, særlig de på et ordrikt og godt engelsk med stadige norske «holdt på si» –  hoppåsi. Han mener myndighetene må bistå i å bringe Hvaldimir til det eneste stedet på norsk territorium der det lever annen belugahval: Svalbard.

– Tenk på det vi så i dag: Hoppåsi, det er uunngåelig at han til slutt dør av omgivelser som det.

Military madness. Hesten har prøvd å si fra før. Da det umiddelbart ble tydelig at hvalen slettes ikke gikk nordover, men i stedet oppsøkte mennesker – blant dem en lokal, fri sjel som levde i den villfarelsen at hun selv hadde temmet hvalen – ble Hesten intervjuet av «God Morgen Norge» på TV 2.

Han sov ikke hele natten, var klar for å levere en tordentale mot det han allerede da anså som ansvarsfraskrivelse, men det tilmålte innslaget ble stadig knepet inn av to jenter som snakket om russebussen sin nedi Oslo. Hesten rakk å si at hans jobb som fisker nå var gjort, at nå måtte styresmaktene ta ansvar, at vi er avhengig av et økosystem, at en hval må få være en hval – et fritt dyr i riktig miljø.

«Det var en klok fisker», sa tv-kokk Wenche Andersen etter innslaget, men så ble det liksom med dét. Offisiell handlekraft lar stadig vente på seg.

Heller ikke russerne meldte sin interesse –  tross seletøyets nesten Disneyfilm-aktige hint om dyrets mulige opphav. Hvalen ble følgelig av medier karakterisert som en mulig «spionhval». 

Den ble oppdaget like i farvannet der det er en Nato-installasjon på havbunnen, og i områder rundt Norskehavet som i april 2019 var åsted for en russisk militærøvelse. Stormaktens marine skal ifølge The Siberian Times ha trent hvithval i å patruljere militærbaser i polare områder. 

Det ble også hevdet – og senere tilbakevist – at man kunne ha med den russiske basseng- og terapihvalen «Semjon» å gjøre. Reimene er overgitt Politiets sikkerhetstjeneste.

Back in the USSR. Hesten husker selv vill russisk belugahval, barndommens «kvitfæsk» fra eget fødested og morens hjemby, Vardø.

– Ikke at det spiller noe rolle lenger, men det er jo bare å ta et atlas – hvor i faen  kan  han komme fra liksom? Han er jo ikke fra Sverige. For meg kan han ha vært en selfie-hval som rike russere har stått på vannski bak, jeg har ikke anelse. Men han kan neppe ha tatt seg hit  alene  uten å være observert lenger øst i Finnmark. Hvaldimir har jo vist seg å gå langs land, «tar til venstre», er innom alt som er av tettsteder.

Da Hesten forlot sin fortapte hval første mai i fjor, var den således på vei inn i Hammerfest – muligens med hjelp av noen i en seilbåt.

– Jeg så jo hvor dette bar hen, med fulle tyskere, kosebamser, Hurtigruta og sirkus, sier Hesten.

Bilturen sørover, hjemover, den maidagen er den verste han har tatt noensinne. Telefonen duret ustanselig fra hele verden, BBC, CNN – han orket bare besvare en brøkdel av dem. Det norske Fiskeridirektoratet hadde fått  fame  og 11.000 nye følgere på Instagram. Hesten selv var i en slags sorg, og nå oppdaget han også noe i bakspeilet:

Det lå da vitterlig en østeuropeisk-registrert bil klint oppi ham hele turen?

Telefonen ringte på nytt. En russisk-klingende stemme presenterte seg som journalist: «Hvor hadde han gjort av kameraet som var festet på hvalen?»

On the beach. Joar Hesten er født, oppvokst og bor i fjæresteinen. Nå satt han der i vannkanten like ved boligen sin i Lødingen og så utover havet. Han hadde fått en sønn til, pusset opp, det var våkenetter – kjøret gikk. På to måneder hadde han ikke orket åpne en nyhetssak om denne hvalen, han orket ikke ta telefonen, orket ikke forholde seg til alt dette som gnagde i ham, som han nå uansett ikke kunne gjøre noe med.

Hvalen hadde i mellomtiden fått navnet «Hvaldimir» etter en folkeavstemning på NRK. «Joar» kom på annenplass, foran festligheter som «Hvalgets Kval» og «White Russian.» Hotellene i Hammerfest var fullbooket, ordføreren matet havnebassengets nye verdensattraksjon, det var nøkkelringer, trengsel og hvalfeber.

Noen nautiske mil unna satt Hesten og snakket – slik man litt halvforlegen ofte «snakker» inni seg når man er alene og tankefull i fjæra – til dette dyret langt unna.

– Jeg sa: «Kom deg vekk fra Hammerfest, Hvaldimir.»

Og – igjen som i en Disney-film – skulle hvalen etter hvert gå sørover i retning sin redningsmann.

Hestens samboer kunne styre sin begeistring:

– Hun kan ikke fordra hvalen. Hun sier hun egenhendig skal skyte ham om han kommer til Lødingen, ler Hesten, skynder seg å legge til at kjæresten har vært enormt raus med all tid, penger og tankearbeid han har brukt på dette.

– Men det er klart, hadde jeg ikke hatt kjerring og unger ville jeg vært med han Hvaldimir hele tiden.

Hadde jeg ikke hatt kjerring og unger ville jeg vært med han Hvaldimir hele tiden

Joar Hesten – fisker

A horse with no name. Hesten er ikke alene. Til nord har det kommet plenty med aktivister, med «hvalhippier» og delfintrenere.

– Det har vært mange som har villet hjelpe han Hvaldimir, men det er påfallende at alle har et helsikes kamera eller 20 på slep, sier Hesten.

En av dem var den amerikanske filmskaperen Regina Crosby. Sammen med 80 år gamle Ric O’Barry – kjent for å ha trent opp og skapt selveste Flipper, delfinen som ble sekstitallets store tv-stjerne – har hun dannet aktivistgruppen OneWhale. Filmprosjektet ble en personlig kampsak.

– Jeg liker jo å gi folk en sjanse. Tenkte at det kanskje kunne hjelpe han Hvaldimir, sette litt press på myndighetene. Også ble jeg vel litt blendet av å bli involvert i en film. Man er jo bare et menneske. Jeg synes det var litt stas, sier Hesten, som reiste fra Lødingen til Hollywood.

– Jeg hadde ikke vært utenlands på ti år.

I de store drømmers land møtte sjarkfiskeren fra Hålogaland en rekke svevende typer. Det hele toppet seg altså med et klarsynt «medium».

Hesten smiler:

– Hun så meg dypt inn i øynene og sa: «Men har dere spurt Hvaldimir hva  han  vil?»

For Crosby og O’Barry ble svaret på dette spørsmålet etter hvert å kjempe for et norsk  sanctuary,  et reservat der hvalen kunne boltre seg i naturskjønn trygghet.

– Skal vi liksom stenge av en hel fjord? Et lokalsamfunn? Utplassere noen hyggelige lekekamerater? spør Hesten retorisk.

– Da kommer noen til å føle seg fryktelig snille, elske ham fryktelig høyt og tjene fryktelig mye penger.

Hestens grense går ved å lage et reservat. Han har brutt med amerikanerne.

Fjæresteinene hjemme i Lødingen skulle senere også bli en scene for Hestens besettelse. Båthuset hans i havnen bærer bud om en klassisk skrotnisse – her er gamle påhengsmotorer, en Tempo-moped og slitne V-bunnede fritidsbåter tegnet av Jan Herman Linge. Hjemme drog han imidlertid flere av sine mange prosjekter – løsøre, maskinvare – rett ned i fjæra.

– Ja, jeg brant all skiten.

Han ser innbitt foran seg:

– Hva faen skal jeg pusse opp en gammal bil for, når jeg kan bruke tiden på å hjelpe han Hvaldimir?

Come together. Uti Ofotfjorden, ved oppdrettsanlegget som utgjør Hvaldimirs nåværende tilfluktssted, kjører Joar Hesten den åpne båten noen meter vekk, slår så motoren i fri for å lokke dyret – en teknikk han lærte sine på to år som hvalfanger.

Metoden fungerte da seletøyet skulle av, og sannelig funker den også i dag:

Ved båtripen glir denne kritthvite, uutgrunnelige skapningen ut av det mørke havet – fysiognomien tilfeldigvis formet i et mildt, mobilvennlig smil, som skapt for å ledsages av svulmende hjerte-emojis selv fra de mest hjerterå av oss.

Oppi båten er også en snufsende fransk friskfyraktig type, iført våtdrakt, topplue og gummistøvler.

Sammen med Hesten utgjør de et umake par, to enkeltskjebner bragt sammen av dette prustende pattedyret i vannet utenfor oss:

Fabrice Schnoller er en fridykkende sønn av en atomprøvesprenger, en Jaques Costeau-aktig knekt født på Tahiti, oppvokst i Gabon i Vest-Afrika, bosatt på øya Réunion i Det indiske hav. Han er ingeniør, frilans marinbiolog og filmskaper hvis arbeider har nådd filmfestivalene i Tribeca, Cannes og Sundance. Samtidig har han egenhendig oppfunnet og bygget en 360-graders kamera og VR-teknologi brukt av New York Times, er verdensledende arkivar av hvalers «klikk-kommunikasjon» og ulike sonardialekter, reiser kloden rundt, omgir seg med typer som prinsen av Monaco. Sistnevntes yachtkaptein har for øvrig forsøkt å få fridykkeren straffedømt for mytteri, men Schnoller ble forsvart av prinsen.

Joar Hesten er den ordblinde sivilarbeideren fra Lødingen som ble satt til å bake vaffelkake ved Norsk institutt for naturforsking i Tromsø, for så å bli hvalfanger og yrkesfisker med egen båt. Han overtok en gammel sjark ved familiens fiskebruk i Finnmark, lot seg bergta av de værharde, sparsommelige kystfolkene der oppe, særlig en gamling som het Oddmund: De sparte på alt, tok vare på avispapir, vasket plastikkposene sine, levde av multebær og måseegg. Oddmund kunne sitte i timer og floke opp gammel line selv om han hadde kilometervis med det hjemme.

– «Du skal ikke bruke mer enn du treng!» sa han, forteller Hesten.

Mon det. Arbeidet med å hjelpe Hvaldimir backes nå delvis av organisasjonen Save Our Seas, grunnlagt av den saudi-arabiske eksellensen Abdul Mohsen Abdulmalik Al-Sheikh– også kjent for å i sin tid ha blitt frastjålet et 400 millioners Picasso fra en av sine yachter.

Man tar de samarbeidspartnerne man får.

Som et tredje, nesten vel så usannsynlig, blad på dette trekløveret, finner man den amerikanske havpattedyreksperten og delfincoachen Lindsay Rubincam, med 30 års bassengerfaring fra marine temaparker.

Første gang han møtte henne, havnet de to i krangel på et hotellrom i Hammerfest, et møte mellom to ytterpunkter, iscenesatt av filmskaper Regina Crosby.

Han samarbeider nå med Lindsay Rubincam i stedet for Crosby.

– Ethvert sted du putter en blondine og en hval, blir det trøbbel, hadde Schnoller smilt tidligere, men det var uklart hvem av de to lyshårete han mente – kanskje dem begge, kanskje ingen av dem.

Ethvert sted du putter en blondine og en hval, blir det trøbbel

Fabrice Schnoller – ingeniør, marinbiolog og filmskaper

Dreams. Nå er det uansett bekymringsløse Schnoller og vederheftige Rubincam som diskuterer. Hesten mener de to er ytterpunkter, at han selv blir i en mellomposisjon, må megle. Men viktigst: De er begge etter hvert åpne for Hestens drøm – en fri Hvaldimir, hjulpet til sine egne artsfrender.

De tre har nå fått  funding  – deriblant en 12.000 kroners bruktbil – til å i det minste monitorere dyret.

– Skal vi en gang flytte Hvaldimir, hvorfor ikke få hjelp av de beste i verden? spør Hesten.

I båten, ute ved fiskefarmen, har likevel en bekymret ansiktsfold kommet til syne under strikkeluen hans.

Schnoller og DNs fotograf har gått ut i vannet med hvalen, som viser stadig flere tegn på stress, irritasjon og potensiell fare: Kjeven klapper, han gaper over kameraene, de 1500 kiloene skvetter rundt.

– Dette blir helt meningsløst. Jeg gjør dette for å gi oppmerksomhet til Hvaldimirs situasjon, men dette er siste gang jeg tar med meg noen ut med et jævla kamera, sier Hesten etterpå.

Han ser sørgmodig ut:

– Det gir Hvaldimir null, hjelper ham ikke, er egoistisk motivert og har ingenting med dyrevelferd å gjøre.

Live and let die. Å være hvalaktivist er ikke nødvendigvis noe glamorøst forehavende, tross litt saudi-arabisk lommerusk nå og da. Det er rutebusser fra Narvik, oppjulte biler, muligens noen trehytter langs E6 ved Ballangen Camping. Hesten og Schnoller har i kveld hyret seg inn på en av de sistnevnte.

Hesten, som jo er fangstmann og jeger, står ved grytene med plukkfisk – i går kokte han i hop selvskutt elggryte til oss. Han skulle en gang bli kokk, og kompisene spør gjerne spøkefullt hvorfor han ikke like gjerne bare pælmer Hvaldimir på grillen, undrer seg hva hvalen smaker.

I stedet vil Hesten ha dyret til Svalbard, til mulig avvisning fra en fremmed belugaflokk, til mulige livsfarlige fiender som spekkhoggere og isbjørner.

– Jeg vil heller gi ham  ett  godt år i et økosystem der han hører hjemme og er fri, enn 20 i denne skiten, sier Hesten.

– Det fortjener han.

Yrkesfiskeren er alene i campinghytta nå.

– Minst 75 prosent av livet til Hvaldimir er å rote hvileløst rundt fiskefarmer. Sånn som i dag. Det er rimelig åpenbart at han ikke har det bra, at han leter.

– Jeg ser et desperat dyr.

I fought the law. Hesten begynner å fable om sivil ulydighet, om  crowdfunding,  om Dyrevelferdlovens paragraf 4 – plikten til å hjelpe et dyr i nød, om at nødvendige utgifter til dette kan kreves dekket av staten.

– Det er mennesker som har satt Hvaldimir i denne situasjonen, og da må vi også redde ham ut av den. Jeg forstår det som både en moralsk og juridisk plikt. Et forvillet firebeins dyr ville blitt hjulpet for lengst. Og hvorfor er ikke dyrevernsorganisasjoner på banen?

I stedet finnes det i Hammerfest en Hvaldimir-drink. På Instagram  trender  emneknagger fra fortjuste badegjester.

– Vil folk at han skal være en Messsias-skikkelse som sjarmerer seg opp og ned kysten, langs båtpropeller og indiustrihavner, minner oss om hvor  søte og morsomme  hvaler er, hvor dumt hvalfangst er? spør Hesten lett foraktfull.

Han lar seg også irritere av alle, også de profesjonelle, som hevder å forstå enhver fakte fra hvalen, som projiserer sin egen menneskelighet og erfaringer på ham: «Nå ser han sitt eget speilbilde i kameraet. Nå blir han litt irritert, som en liten gutt.»

Hesten vrir seg:

– Det er vanskelig nok å forstå hva som beveger seg i et annet menneske som står rett opp og ned og ser på deg og snakker  norsk, hvordan skal man da forstå en hval?

Det er vanskelig nok å forstå hva som beveger seg i et annet menneske som står rett opp og ned og ser på deg og snakker norsk, hvordan skal man da forstå en hval?

Joar Hesten – fisker

– Du ser jo likevel ut til å ha en helt eget lag med ham? Han kjenner deg jo igjen?

– Ja, det er en  forbindelse, men det er ingen eksklusiv forbindelse. Hvor mange folk kan han ha møtt her nå? Sikkert tusen. Vi mennesker er jo litt innbilske, liker å tro vi oppnår noe helt eget. Hvaldimir blir veldig fort «våres kval» ethvert sted han kommer.

Tough love. På natten kan Hvaldimir kverne i hodet på sin redningsmann. Han er der alltid, bak i tankene, som et eget avkom, som en bekymring, som et ansvar. Han er vond å forlate. Hesten får av og til lyst til å bare kle seg naken, kaste seg i havet, omfavne ham.

– Men jeg  elsker  ham ikke. Det er mer snakk om en respekt.

Den samme aktelsen utelukker enhver form for reservatløsning.

– Det blir valget mellom frihet, og en trygghet i fangenskap.

En pause:

– Hoppåsi, jeg vet hva jeg selv ville valgt.

Når Hesten skal ta farvel samme natt, trekker han albuen til seg, i det som blir en ufullendt koronahilsen.

– Jeg tar meg av og til i å tenke på hvor mye lettere livet hadde vært, hadde jeg ikke møtt han Hvaldimir, sier han.

– Men det ville også vært langt fattigere.

Så rekker Joar Hesten frem hånden til det som plutselig er blitt en underlig intim og gammeldags gest.

– Det er sånn vi gjør det i Nord-Norge, sier han.  D2