– Løp!

– Hva?

– Løp, de angriper!

Slik starter vår ekspedisjon gjennom kongeriket Nederland: jaget av en halsstarrig stut, en delvis de-domestisert galloway-okse, en av verdens eldste storferaser, som påminner om det semiville spanske kampkveget, som igjen har meget til felles med den opprinnelige europeiske uroksen: virkelig ville saker.

– De springer deg ned, du er jo som en matador! roper et par vettskremte venninner til D2-fotografen, sikter til hans blodrøde jakke.

Vi løper over en gresslette, en sanddyne og søker ly bak et piletre alle fire. Venninnene, Anita og Evely, er egentlig ute og trener. Geldersee Poort, heter det her, ved byen Nijmegen, helt på grensen til Tyskland. Vi er ved bredden av elven Waal, i et stykke nyrestaurert natur, med tursekken full av tørket turmat, en sixpack Leffe, en flaske primitivo – og teltet på tvers.

– Hva skal dere med det? spør Anita.

– Det er teltforbud i hele Nederland.

Eventyreren Henk van Dillen hadde åpenbart glemt å nevne – i blogginnlegget «How to wild camp for free and legal in the Netherlands» – at det vanker 5000 kroner i bot bare noen får ferten av en teltplugg.

– Så dere er nordmenn! Hva har fått dere hit? spør Anita.

– Vi skal på tur gjennom villmarken deres.

De skratter i kor:

– Hæ?

Industrinasjonen

Nederland er et av verdens tettest befolkede land, sammen med Bangladesh. Europas mest industrialiserte nasjon – og knutepunkt for internasjonal virksomhet, industri og kultur. Men natur?

Disse liberale kalvinistene som en gang oppfant aksjemarkedet, har lenge stått på kanten av stupet og sett ned i menneskehetens skrekkscenario; på 1980-tallet var det nesten ikke vill natur igjen i det lille landet. Det intensive jordbruket hadde medført en rekke miljøproblemer som særlig gikk ut over elvene. De var omtrent livløse.

I Rhinen, som renner gjennom Nederland, hadde fisken forsvunnet. Alle dyr på toppen av næringskjeden – fra flaggermus til storker – nådde historisk lave tall. Rovfugler var nesten borte fra landskapet, og en rekke storflommer satte kreativiteten i sving hos en ung generasjon økologer.

Man vet som kjent ikke hva man har, før det er borte. Nederlenderne måtte gjøre noe, og det var som om en kollektiv anger slo inn. De begynte å restaurere, kvadratmeter for kvadratmeter. De bygget opp akademiske miljøer som er blitt blant de sterkeste innen biologisk forskning globalt, og er et slags sentrum for et nytt og mer radikalt naturvern.

Kanskje er tiden moden for å lære av dem som har ødelagt alt?