Boken «11 meter – Straffesparkets historie» av Nils Henrik Smith

Slutten av mars ble ikke den fotballfesten Nils Henrik Smith (39) fra Bryne hadde sett for seg. I går skulle Norges herrelandslag spilt EM-playoffkamp mot Serbia på Ullevaal. Før kampen skulle han hatt et lanseringsarrangement for sin nye bok «11 meter».

Han hadde gledet seg både til å se sin sambygding Erling Braut Haaland i aksjon og til å diskutere bokens tema den kvelden. Han hadde håpet å få anledning til det under sommerens europamesterskap også.

«Utover menneskelege primærbehov er det ingenting eg deler med fleire enn kjærleiken til fotballen», skriver han i bokens prolog. «Fotballens eksistensgrunnlag er at han, for ei kort stund, let oss gløyme at vi er aleine».

Så kom koronaviruset til Nord-Italia og resten av Europa, og de fleste små og store offentlige arrangementer – fra bokslipp til EM – ble satt på vent. Brått var man veldig alene. Men Nils Henrik Smith tenker ikke egentlig på det som en unntakstilstand. «Det definerande særdraget ved mennesketilværet er den uendelege, stundom uuthaldelege einsemda», skriver han.

Det var fotballen som lærte ham det også. Det var faktisk en norditaliener.

Skjebnemøtet

17. juli 1994, en stekende ettermiddag i California, stilte Roberto Baggio seg ved ellevemetersmerket for å ta Italias siste spark i straffesparkkonkurransen av VM-finalen mot Brasil. Baggio, en 27-åring fra Veneto-regionen, som i voksen alder hadde konvertert til buddhismen og anlagt tvinnet rottehale, var Italias toppscorer i turneringen og Nils Henrik Smiths store idol.

Men da «den guddommelige hestehalen» blåste ballen over mål, forærte VM-seieren til Brasil, og ble stående alene igjen, lenge, foran drøye 94.000 publikummere, innså en 13 år gammel jærbu at «alle menneske er, djupast sett, einsame» og «framleis finst det ikkje noko betre bilete på denne eksistensielle einsemda enn Roberto Baggio, med nakken bøygd».

Sånn begynner «11 meter», med undertittelen «Straffesparkets historie», som er Nils Henrik Smiths første sakprosaverk, etter tre romaner («Manhattan Skyline», «Austerrike», «Se ilden lyse over jord»), hvorav den første ga ham Tarjei Vesaas’ debutantpris og den siste førte ham inn på Morgenbladets liste over Norges beste forfattere under 35 år.

Siden er han blitt mest lest og profilert som skribent i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere landslagssjef Per-Mathias Høgmo uttalte en gang at Josimar på sitt beste «kan gi frysninger på ryggen»: Trolig fikk han det av Nils Henrik Smith. På siden av tidsskriftets forbundskritiske journalistikk har han, med Erling Braut Haaland-aktig frekvens, pøst ut mer utpreget litterære tekster om fjern og nær fotballhistorie, som storhetstiden til Romania og tegneseriebladet Boing og (oftest) Bryne FK. Alt det dukker opp i «11 meter» også.

– Den optimale vinkelen for skuddfoten og sånn, det er hverken mitt kompetanseområde eller hovedanliggende, sier han.

– Boken handler om straffer, men den handler også om en del andre ting.

Som hvordan Kjetil Rekdals signalgule og for sin tid ikonoklastiske fotballsko, som avgjorde VM-kampen mot Brasil i 1998, var «eit eksplisitt brot med dei tradisjonelle krava til konformitet i det norske samfunnet, og kan sjåast som eit symbol for den aukande aksepten for individualisme som gjorde seg gjeldande i løpet av nittitalet».

Eller hvordan en tilsynelatende feilaktig idømt straffe til Vest-Tysklands pokalgrossist Dynamo Berlin mot øst-tyske Lokomotiv fra Leipzig kanskje «bar i seg kimen til undergang for DDR-regimet.»

Eller hvordan straffevarianten til tsjekkiske Antonin Panenka, bokens forsidefigur, som ga navn til panenkaen med sin tilsynelatende impulsive lobb i EM-finalen i 1976, kan forstås både som en referanse til litteraturhistorien – nærmere bestemt det ufullendte trebindsverket «Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen» av nasjonalforfatteren Jaroslav Hašek – og et subversivt spark til det tsjekkiske kommuniststyret.

– Jeg er historieforteller, da, og mener at det er en del ting man kan ekstrapolere eller lese ut av historien om straffespark. Det kan være en slags linse å studere samfunnet gjennom, sier Nils Henrik Smith.

– Det høres teit ut når man sier det, men det er jo sånn man jobber.

Tilbake til Buddha

Livet gikk forresten videre for Roberto Baggio etter straffemissen. Han spilte fotball i ti år til. Siden har han vært ambassadør for FNs mat- og landbruksorganisasjon og åpnet i 2014 Europas største buddhistsenter utenfor Milano. Kanskje finnes det fortsatt noe eksistensielt å lære av ham.

– Når vi må sitte på hver vår tomt, får noen hver bruk for sin indre buddhist, foreslår Nils Henrik Smith i telefonen, i alle fall delvis alvorlig.

– Nå forstår alle hvordan Roberto Baggio hadde det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.