Alvor. Krig. Atomtrussel. Energikrise. Klimakrise. Matkrise. Ikke siden annen verdenskrig har det vel vært større grunn til bekymring enn nå. Fra hele Europa rapporteres det om matkøer, regninger som hoper seg opp, priser som stiger. En ny koronabølge er på vei. I Ukraina har Putin trappet opp. Hvor vil neste missil treffe?

Det har heller aldri vært vanskeligere å være journalist i et magasin med lang trykketid. Hvordan skrive om kultur og livsstil mens verden står i brann? Vil solen skinne på vår arme klode neste uke? Finnes det i det hele tatt noe glede igjen? Vi satt oss ned med en pakke saltstenger en mandagskveld på kontoret i et forsøk på å finne noen glimt av lys, ja, noe positivt å klamre seg til mens det står på som verst. Vi brukte vårt kjære alfabet som rettesnor.

Avholdenhet, Arv, Amerika, Arbeid, Askese

Barn. Tanken kan jo slå selv det sløveste sinn: Er det i det hele tatt forsvarlig å bringe et barn inn i denne verdenen? Står man ikke da i fare for å påføre et uskyldig vesen lidelse? Sant nok. Men vi kan jo ikke gi opp livet selv. Barn er selve lyset. Du ligger ikke på dødsleiet og angrer på at du ikke jobbet mer eller var snillere mot sjefen din. Du tenker på all tiden du ikke brukte med disse små variantene av mennesker. En liten hånd som griper rundt din finger. En melketann i et glass. Man angrer aldri på en gin & tonic, et bad, eller et barn.

Billig, Plan B, Boksemat, Bading, Bo i båt, Bruktklær