Nomaden våkner. Han reiser seg, trekker bena ned i en kamuflasjefarget skallbukse. I tillegg til kniven som alltid henger rundt halsen, har han ytterligere to til i beltet rundt livet. Overkroppen er nokså mager etter vinteren, men har fått et strøk hummerfarge i den uv-stinne luften. Klokken er nesten ti. Han kunne ikke gitt mer bengen.

– Jeg sover når jeg er trøtt, våkner når jeg våkner og spiser når jeg er sulten, sier Barstad, som i vinter ble kåret til årets villmarking av Camp Villmark, en pris Børge Ousland og Lars Monsen har vunnet før ham.

Men slike eventyrere har jo alltid vent tilbake. Barstad nekter.

– Jeg tror aldri jeg var ordentlig uthvilt nede i sivilisasjonen. Det er noe av det beste med livet her ute.

– Å sove!?

– Ja, rett og slett. Og våkne til dette.

Denne uthviltheten han snakker om må ha gjort ham like godlynt som nonnen etter nattverd. Han duller og tuller med Kvikk og med Kvass, valser rundt i lyngen etter vannkjelen, plystrer seg ned til det krystallklare fjellvannet nedenfor campen – smatter snart tilfreds og lettsindig på en røkt, svart te, med masse brunt sukker – før han setter blikket i meg:

– Så, hvordan er stemningen nede i sivilisasjonen nå da?

Hva pokker skal man svare på noe sånt? Topp stemning? Det er jo ikke det. Verden er tung å bære, kunne man kanskje sagt, full av faenskap og fantasiløse sjeler – men det er kanskje slike angstbiterske utfall han ønsker, det må jo ha vært litt deilig å ha forlatt sivilisasjonen noen måneder før den nærmest kollapset under koronautbruddet.

– Tja, hva skal jeg si.