Sjakalen

D et var en sval septemberkveld i Lakselv, 2019. Sauebonde Mads Ørjan Paulsen satt i traktoren og slo gress da et merkelig rovdyr hoppet frem bak traktoren hans.

– Det var noe med kroppsfasongen og måten det beveget seg på, som … nei, jeg hadde aldri sett noe lignende, sier Paulsen nå.

I løpet av kort tid hadde flere av naboene også sett skapningen, som kunne ligne en liten ulv, eller en rev på steroider.

Og da solen gikk ned, begynte dyret å ule.

– Jeg klarer nesten ikke beskrive lyden av den, det var en lyd man ikke glemmer så lett, sier Paulsen.

– Husker du hva du tenkte?

– At noe fremmed hadde kommet til Lakselv.

Fra sør til nord. Ett år senere hadde eksperter fått nok bilder og lydopptak til at de kunne bekrefte det ryktet på bygda sa: dette var en sjakal, en såkalt gullsjakal. Det ulvelignende rovdyret med opprinnelse sørøst i Europa, Midtøsten og helt ned til Myanmar – sto nå plutselig og ulte lengst nord i Europa.

– Det var jo ikke til å tro, sier Mads Ørjan Paulsen (39).

Sjakalen, som var kallenavnet til den beryktede leiemorderen i 1973-filmklassikeren med samme navn, og den onde Shere Khans venn i «Jungelboken», har regelrett erobret det europeiske kontinent og på rekordtid spredt seg til land den aldri har vært i før – det snakkes om en av de største og raskeste ekspansjonene til et pattedyr i verden noensinne. Og helt i enden av vandringsruten, på terskelen til det store, kalde havet, ligger altså Norge.

Hva skulle dette bety? En slags påminnelse om at globale naturendringer også angår oss? Eller var det et blaff, ville dyret forsvinne igjen like fort eller fryse i hjel?

På kokepunktet. Vi står på grensen mellom Romania og Ukraina, der elven Donau løper ut i Svartehavets urolige dyp. Rett der ute ligger Slangeøya, der krigen i Ukrainas første bomber falt og russiske soldater ble bedt om å dra til helvete.

Vi står på stranden med en kald øl, i en atmosfære tykk av håpløshet, og hører bølgene slå inn over et plaget kontinent. Vi står her på tampen av den varmeste sommeren noensinne, som har svidd seg fast i landskap og minne.

Den franske forfatteren Louis-Ferdinand Celine (1894–1961) mente det beste man kunne foreta seg i verden, var å komme seg vekk fra den. Men det var under første verdenskrig. Nå stikker mange nordover i stedet. Turistene. Vinbøndene. Fiskene. Fuglene. Ja, halvparten av verdens arter trekker nordover med en gjennomsnittlig fart på 1,6 kilometer i året. Og en av de raskeste har fire ben, null bagasje og en eksepsjonell evne til å overleve.

Reisen i sjakalens fotspor er lang – og foran oss i sanden ligger en eldre kvinne som dessverre ser ut til å ha avgått ved døden.