– I det samfunnet og den krisen vi har nå, burde gjenbruks- og miljøstasjoner … Det burde liksom være det feteste stedet å dra til, sier Niels Gerner Nielsen (29). 

– Det skal selvfølgelig være noe vi gjør fordi det gir god samvittighet, er meningsfullt, bra for klimaet og sosialt. Men hvis det virkelig skal bli til noe, er det fordi man får lyst til å gå dit. Men det er vi jo langt ifra. Det er ikke en fet opplevelse å gjenbruke.

Bortsett fra i Bø i Telemark. Der er en gjenbruksstasjon i øyeblikket det feteste stedet å dra til. (I alle fall så lenge vannsklien «Magasuget» i Sommarland er stengt.)

et sånt lite kick. I Bø driver Niels Gerner Nielsen Det Gule Hus, som er det eldste og guleste huset i sentrumsgaten, men også – i overført betydning – det grønneste. 

Det Gule Hus er en bruktbutikk som ved første øyekast fører mye av det samme som andre bruktbutikker: dvd-er, servise, skjorter med 1970-tallskrager. Men Det Gule Hus er i realiteten både en tradisjonell handelsmesse og moderne delingsøkonomi med et menneskelig ansikt. 

Hver reol er en butikk-i-butikken, som leies ut til privatpersoner på uke- eller månedsbasis. Når man selger en vare, får man gjennom strekkoden automatisk varsling på mobilen, samt salgssummen, minus en provisjon til butikkeieren på 15 prosent.

Prinsippet er opprinnelig finsk – hvor det er kjent som  kirppu, som rett og slett betyr «loppe» – og er de seneste årene blitt en utbredt forretningsmodell og emneknagg i Danmark, hvor Niels Gerner Nielsen kommer fra. Han flyttet til Telemark for å være med sin danske kjæreste Sofie, som studerer ved bygdas campus av Universitetet i Sørøst-Norge, hvor hun tar en master i  kroppsøving-, idretts- og friluftslivsfag med kjønnsperspektiv, som er en veldig  Bø ting å gjøre. Det er brukthandel også blitt. 

I løpet av de to første månedene Det Gule Hus holdt åpent, ble det solgt over 4500 varer. Alle 85 reoler i butikken er nå leid ut. Noen ser nesten ut som raritetskabinetter. En reol med fargekoordinert nips i gult og oransje, en med sveipbokser av bjørkenever og matpapir av voks, en med Årgangs-Lego i håndplukkede småposer. Leietagere er daglig innom for å vedlikeholde sortimentet.

– De får et sånt lite kick, sier Niels Gerner Nielsen.

– Alle får testet sin indre businessmann.

kongen på fyllingen. Det Gule Hus er imidlertid ikke bare et gründerprogram i miniatyr. Det er også møtelokale for bygdas klimapolitiske organisasjoner, som landbruksnettverket Bærekraftige liv i Bø (BLIV) og aksjonsbevegelsen Extinction Rebellion, som kjæresteparet har startet et lokallag av.

Niels Gerner Nielsen kommer fra et politisk hjem: Han er sønn av Elsebeth Gerner Nielsen, tidligere dansk kulturminister (1998–2001) og folketingsmedlem for Det Radikale Venstre, søsterparti av Venstre i Norge. 

Men som barn var han primært, til sine foreldres forundring, «veldig interessert i logistikk». Høydepunktet i oppveksten på Falster, Danmarks sørligste øy, var den faste helgeutflukten til søppelfyllingen. Å gjøre tilhengeren klar. Stable avfall i den i motsatt rekkefølge av containerne på fyllingen, sånn at man bare kunne hoppe av og på i fart. Metall først. Niels Gerner Nielsen husker det som om det var i går.

– Å tilrettelegge den prosessen, så det gikk så hurtig som mulig, og sortere alle tingene riktig, sånn at det er overskuelig for folk. Det har jeg trukket veksel på her i butikken. Det er det som har vært suksessen ved dette konseptet, sier han. 

– Hvis jeg skal skryte litt av meg selv, så er det av det. 

Men han vegrer seg for å skryte for mye, i og med at han er skeptisk til hva han kaller «narrativet rundt entreprenøren».

– Den fortellingen kan man lese langt ned i vestlig historie, og handler bare om hvite menn som har startet forretning, sier han.

– Det jeg er opptatt av, er velferdsstaten. Alle de politiske kompromisser, forhandlinger og bevegelser som har oppstått som følge av at vi arbeider sammen. Det tillegger jeg den aller største verdi.

Han ble ikke mindre overbevist etter å ha studert ved Copenhagen Business School, Danmarks mest prestisjetunge handelshøyskole. Det var et politisk prosjekt: I stedet for å være kritisk på avstand, ville han være det fra innsiden. Det har skolen også en tradisjon for, bacheloren han tok behandler økonomisk teori med et sosiologisk og ideologikritisk perspektiv. 

– Enormt lærerikt. Men mange av dem som gikk der var ikke interessert i kritikk av økonomi, så mye som i … økonomi, sier han.

– Så ja. Det var noen lange år. Jeg følte meg ikke helt som en del av «The Wolf of Wall Street».

julius og jeg. Etterpå avreagerte han med en treårig yrkesutdannelse i båtbygging. Men helt immun mot fortellinger om store menn er han ikke blitt. I koronakrisen har han lest den britiske forfatteren Conn Igguldens 2500 sider lange fembindsverk om den romerske keiseren Julius Cæsar. 

– Så jeg er vel litt ambivalent. Jeg har jo også startet opp noe selv og driver det, påpeker Niels Gerner Nielsen.

– Men jeg er virkelig, virkelig oppmerksom på at jeg kan gjøre det takket være en velfungerende velferdsstat, min oppvekst, gratis utdannelse, hjelpen fra mine venner. Sånne ting må til for at man skal lykkes.

Og så skader det ikke å starte i Bø i Telemark.

– Alle menneskene som har vært innom butikken, er bare helt: «Fantastisk. Wow. Tenk at man kan gjøre det på den måten.» Sånn tror jeg ikke det ville vært i Oslo, sier han.

– Der ville man vært sånn:  «Ja, ja. Whatever. Det er bare en ny klimating.»  Men her er jeg liksom en av de første klimatingene.