En sæd story

– Det var ikke litt, det var null spermier. Helt tomt. 

Vegard Lunde (38) sitter ved kjøkkenbordet hjemme på Hasle i Oslo med yngstedatteren på fanget. 

I 2017 hadde han og kona forsøkt å få barn i nesten ett år. Etter at hun fant ut at det ikke var noe i veien med henne, gikk han til lege og tok en sædprøve. 

Svaret kom som et sjokk. 

– «Dette er ikke verdens undergang», sa legen. Det var velment, men for meg føltes det helt idiotisk å få høre, for det var jo min store livskrise: Å ikke kunne få barn. 

Etter seks år og nesten like mange spontanaborter har Vegard Lunde og kona to døtre på henholdsvis tre år og seks måneder – takket være hjelp fra sæddonorer. 

– Når treåringen er i seng om kvelden, vil hun helst at jeg leser «Dinosaurgjengen» om og om igjen. Av og til hender det likevel at jeg sniker inn «Ole er laget av et magisk rumpetroll» – som handler om et donorbarn. Jentene våre skal få vite hvordan de ble unnfanget, så tidlig som mulig, sier Lunde.

Men han vet at det kan komme til å bli litt vanskelig en dag, når datteren, kanskje i en krangel, kanskje i puberteten, i fullt sinne fyrer av: 

– Du er ikke faren min!

So sæd. En sædcelle møter et egg – og blir til et barn. Eller?

Nei, fullt så enkelt er det ikke. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) vil infertilitet i løpet av dette århundret bli den tredje mest utbredte, alvorlige tilstanden – etter kreft og hjerte-kar-sykdommer. Globalt blir det anslått at 80 millioner par nå er ufruktbare – anslagsvis én av seks mennesker.

I rundt halvparten av tilfellene handler det om mennene. Sæden er rett og slett ikke god nok.