– Jeg har alltid ønsket meg en datter!

Den norsksvenske influenseren Sarah Tjulander (28) serverer kanelsnurrer, friske bær og kaffe i den hvitmalte stuen i Stockholm. 

For tre år siden fikk hun sønnen Loui med samboer Oscar Tornell (40). I sommer ble Viggo født – nå ligger han og pludrer fornøyd ved siden av henne i sofaen. Nummer tre i søskenflokken er allerede på planleggingsstadiet, de vil ha tre tette barn. Og det skal bli en jente.

Når de er klare reiser de til Cyprus IVF Centre, en privatklinikk på nordsiden av den todelte byen Nikosia på Kypros for å gjennomgå prøverørsbefruktning (IVF): Ved hjelp av PGD, preimplantasjonsgenetikk, kombineres assistert befruktning og genetisk testing. 

 I Europa er kjønnsseleksjon kun tillatt av medisinske årsaker. Nord-Kypros tilhører derimot Asia – og på denne delen av øya ligger en rekke klinikker som tilbyr PGD. 

I Norge brukes PGD for å teste embryoer for alvorlig sykdom. Men i stadig flere land kan foreldre nå bruke metoden for å teste for kjønn, sykdommer og øyefarge. Hvis du ønsker deg et jentebarn, kan du sikre deg at det rette befruktede egget velges med «99,9 prosent sikkerhet», ifølge flere av de nordkypriotiske fertilitetsklinikkenes nettsteder.

– Vi elsker guttene våre over alt i verden, sier Tjulander.

– Dette handler bare om at vi vil komplementere familien med en datter. Og når vi får denne muligheten, hvorfor skal vi da ikke gjøre det? 

PAKKEPRIS PÅ DESIGNERBABY. «Choose Your Baby’s Eye Color» reklamerer The Fertility Institutes – en klinikk som har avdelinger i USA, Mexico og India, og kunder fra hele verden, også fra de nordiske landene. 

Billedskjønne babyer pryder nettstedet, som blant annet tilbyr assistert befruktning til par som ønsker å velge kjønn og øyefarge på sitt neste barn.

«Full pakke» – både kjønn, øyefarge og full helsescreening – koster oppunder 300.000 kroner. Klinikken bistår også med hjelp til å lånefinansiere hele prosessen.

Jeffrey Steinberg, medisinsk leder og gründeren bak The Fertilitiy Institutes, sa i fjor sommer til svensk TV4 at de har en del nordiske pasienter, først og fremst for kjønnsseleksjon.

– Men når de får vite at de også kan velge øyefarge, velger omtrent ti prosent dette. Vi har hatt en kraftig økning i valg av øyefarge de siste 24 månedene. Det blir mer populært for hver dag som går, sa Steinberg – og la til at man også har merket en etterspørsel etter andre egenskaper.

Snart håper de å kunne tilby valg av både kroppslengde og hårfarge på fremtidige barn.

WHO'S YOUR DADDY? Er man ikke et par som skal få barn sammen, som Tjulander og Tornell, er mulighetene enda større for å «skreddersy» sitt ønskebarn – om man reiser til USA på jakt etter egg- eller sæddonor, eller begge deler. 

Man kan for eksempel velge en «celebrity look-a-like»-donor.

Tradisjonelt velger man sæddonor basert på etnisk bakgrunn, høyde, vekt, utdannelse, hår- og hudfarge og interesser/hobbyer – men ved California Cryobank, en av verdens største sædbanker, kan man filtrere donorer etter celebriteter donorene ligner på, som Johnny Depp, Leonardo DiCaprio, prins Harry eller «en ung» Antonio Banderas.

Firmaet gjør det klart at det ikke er noen garanti for at babyen vil se ut som den valgte stjernen, siden «selv Matt Damons baby kanskje ikke ser ut som Matt Damon». Likevel er den alfabetiske listen over «celebritets»-donorer populær.

I 2018 understreket kommunikasjonssjefen i California Cryobank til The Sun at to mannlige Hollywood-stjerner aldri kommer på listen.

– Brad Pitt og George Clooney. De navnene kom alltid opp. De er på en måte de ideelle maskuline, kjekke celebritetene, så vi bestemte oss fra første dag for å ikke gå dit.

RIKTIG KJØNN.  Ved prøverørsbefruktningen (IVF), som det svenske paret Sarah Tjulander og Oscar Tornell planlegger, får kvinnen først hormonbehandling for å øke antallet modne egg, før eggene hentes ut fra eggstokkene og befruktes med mannens sæd i et laboratorium.

Eggene deler seg og blir til embryoer, og man tar ut én celle fra hvert embryo til genetisk analyse. Så sjekker man om embryoene bærer på arvelige sykdommer og finner ut hvilket kjønn de har. Til slutt velges hvilket embryo som skal få vokse videre.

Å velge «riktig» kjønn med nær 100 prosent sikkerhet er nær sagt en «done deal», ifølge The Fertilitiy Institutes: I en promoteringsvideo snakker Jeffrey Steinberg rett til potensielle kunder: 

«You want a girl? We’ll get you a girl.»

Det er langt mer komplisert med øyefarge: 

Først må klinikken avgjøre om foreldrene bærer de genetiske kodene eller «byggesteinene» til øyefargen man ønsker å velge for barnet. Gjennom selve fertilitetsprosedyren undersøker legen om noen av embryoene bærer genene som er nødvendige for å øke sjansen for den valgte øyefargen. 

Hvis begge foreldrene har blå øyne, er det for eksempel 99 prosent sikkert at barnet også får blå øyne, mens to foreldre med brune øyne har 18,75 prosent sannsynlighet for å få et grønnøyd barn og 6,25 prosent sannsynlighet for å få et barn med blå øyne, ifølge The Fertility Institutes.

Det er med andre ord lite håp om å få et brunøyd barn hvis foreldrene er blåøyde.

HORMONSPRØYTER. – Nei, men gud! Å velge øyefarge på vår neste bebis er uaktuelt. Det høres jo helt hemskt ut, sier Sarah Tjulander, mens hun bærer rundt på yngstesønnen i stuen.

Øynene hans glipper – han er snart klar for en liten blund.

Akkurat nå har paret fullt opp med sine sønner, men Tjulander tror hun vil være klar for å starte IVF-prosessen så snart Viggo fyller ett år, mot slutten av sommeren. Første steg er som følger: 

Et halvt år før avreise til Kypros, må hun forberede kroppen sin ved å ta daglige hormonsprøyter. Formålet med hormonbehandlingen er å stimulere eggstokkene til å utvikle og modne flere egg enn det som er normalt i en naturlig menstruasjonssyklus.

Egguttaket skjer ved hjelp av en tynn hul nål som suger ut eggene fra eggstokken. Det tar 15 til 20 minutter. For hvert egg som blir hentet ut (ofte mellom fem og ti egg), tilsettes det mange tusen spermier. 

De befruktede eggene – embryoene – blir dyrket i to til fem dager, før en celle tas ut fra hvert embryo og gentestes. I påvente av testresultatene fryses embryoene ned. Ønsket embryo kan så tines og settes tilbake i livmoren, og i tilfeller der det er flere befruktede egg med de egenskapene man ønsker seg, kan disse holdes nedfryst og settes tilbake i livmoren på et senere tidspunkt.

Etter første IVF-forsøk blir omtrent hver tredje kvinne gravid, men sannsynligheten for å bli med barn øker for hvert forsøk. Samtidig påvirkes den av alder. Jo yngre man er, desto større er sjansen.

MOR/DATTER. Inspirasjonen til å skaffe seg en jentebaby fikk Sarah Tjulander og Oscar Tornell etter å ha lest om John Legend og Chrissy Teigen, celebritetsparet som i 2016 valgte å få en datter, Luna, ved assistert befruktning. Det skjedde etter at de i flere år var åpne om at de slet med å få barn. 

To år senere, i 2018, fikk de sitt andre barn på samme måte, en gutt, som fikk navnet Miles. 

I fjor fødte Teigen nok en datter, Esti, og senere samme år fikk de sitt fjerde barn, sønnen Wren, ved hjelp av surrogati. Hvorvidt de har valgt kjønn på de to siste barna sine, er ukjent.

Sarah Tjulander og Oscar Tornell har ikke hatt problemer med å få barn. Begge guttene deres ble unnfanget på naturlig vis.

– Men vi snakket om dette før vi ble gravide med vårt andre barn. At hvis det ble en gutt, skulle vi ha en jente som nummer tre, sier Tjulander.

– Jeg har alltid hatt et nært forhold til mamma og har lyst til å oppleve den samme mor/datter-relasjonen – selv om et mor/sønn-forhold også er spesielt, selvfølgelig.

– Og så kommer vi begge fra mannsdominerte familier. Selv har jeg fem brødre og har aldri opplevd å ha en søster. Det ønsker jeg at Loui og Viggo skal få oppleve, tilføyer Tornell.

Selve behandlingen for å skaffe seg en jentebaby ved hjelp av IVF ved en privatklinikk på Kypros, koster 50.000 kroner. I tillegg kommer fly og hotellopphold. 

– Ja, det er mye penger, men vi føler at det er verdt det, sier Tjulander.

D2 har kontaktet flere private fertilitetsklinikker på Nord-Kypros, blant annet for å høre hvor mange norske pasienter de har, men de har ikke besvart henvendelsene. 

DEN UETISKE SIDEN. Med over 20 års erfaring innen IVF startet Jon Hausken (61) Klinikk Hausken i 2006 – Norges største private fertilitetsklinikk. 

– Det er ikke ofte klientene våre tar opp problemstillingen, men to–tre ganger i året får jeg spørsmål om det er mulig å velge kjønn på barnet sitt. Ganger jeg opp med antall leger, vil jeg tro at klinikken får rundt 20 slike henvendelser årlig, sier han.

Han kan forstå at foreldre ønsker seg barn av begge kjønn.

– Dét er ikke etisk veldig forkastelig. I Norge har vi heldigvis en kultur der jenter og gutter er like mye verdt. Men i andre kulturer, som Kina og India, velger noen å ta abort opp til uke 20 hvis de finner ut at fosteret er en jente. Da er det et stort problem. Dessverre er den etiske diskusjonen rundt sorteringssamfunn og designerbarn nesten fraværende i disse landene.

– Har du en idé om hvor mange norske par som velger å reise utenlands for å velge kjønn på babyen sin?

– Nei. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som faktisk tar skrittet og gjør dette. IVF er ikke like easy peasy som det høres ut. Prosessen kan ta lang tid, og det er slett ingen selvfølge at man får et barn av det kjønnet man ønsker seg, understreker Hausken.

– Er vi i Norge firkantede og sære fordi vi ikke har lov å tilby kjønnsseleksjon, eller er vi et velutviklet samfunn som vil sette standarden? Jeg vet hva jeg synes: Kommersialiseringen kan ta overhånd, og når man i USA sitter og «deler ut» gener og selger det inn for alt det er verdt, da mener jeg man har gått for langt. 

Lise Boeck Jakobsen (55) er styreleder i Ønskebarn, en norsk interesseorganisasjon for ufrivillig barnløse. Hun fikk selv barn i 2012 med assistert befruktning i utlandet.

– Å velge kjønn på barnet sitt er ingen problemstilling vi har vært borti. Medlemmene våre vil ha bistand og hjelp til å få ønskebarnet sitt. Det er prioritet nummer én. Hvilket kjønn ønskebarnet har, er heldigvis irrelevant.

Hun mener denne typen utvelgelse av embryoer er uetisk, og frykter at utenlandske klinikkers markedsføringstriks kan lokke folk som har strevd lenge med å få barn.

– Jeg synes det er trist å reklamere med at det er «99,9 prosent sikkert» at barnet får «riktig» kjønn. En IVF-prosess er ofte en stor følelsesmessig påkjenning. Dette handler ikke om å kjøpe seg et barn. Det viktigste for oss er å ha gode behandlingstilbud hjemme, og ute, for å få sitt ønskebarn, ikke at man kan designe sitt eget barn.

HISTORIEN BAK PGD. Å genteste embryoer er ikke nytt. Verdens første «PGD-barn» ble født i 1990 i England. Paret som ville bli foreldre, ønsket å få en jente for å unngå at barnet fikk en bestemt sykdom som bare rammer gutter.

PGD ved alvorlig, arvelig sykdom var tillatt i første versjon av bioteknologiloven, som kom i 1994. Behandlingen var ikke tilgjengelig i Norge fordi det bare gjaldt noen få tilfeller i året, så parene ble henvist til behandling i utlandet. 

I 2003 ble loven strammet inn. PGD ble da kun tillatt ved alvorlig kjønnsbundet sykdom.

En hendelse i 2004 førte imidlertid til endring: Seks år gamle Mehmet Yildiz hadde en arvelig blodsykdom, og en mulig behandling var å hente ut stamceller fra benmargen til et søsken. Foreldrene ønsket å få et barn som kunne være donor for gutten, men å teste for det var ikke lov. Etter mye debatt åpnet Stortinget for PGD dersom det foreligger særlige hensyn, og det gjelder en alvorlig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter. Det ble også mulig å lage såkalte «redningssøsken».

Mange tusen barn har kommet til verden etter PGD, de aller fleste i USA og Kina. Til nå er PGD hovedsakelig blitt brukt for å teste og unngå alvorlig sykdom. Men grensene utvides stadig:

I 2009 ble verdens første «kreftfrie baby» født, i London. Faren til barnet hadde den farlige varianten av BRAC1-genet, som gir høy risiko for bryst- og eggstokkreft. Ved hjelp av PGD ble det valgt et embryo uten dette genet.

I USA, det mest liberale landet når det gjelder bruk av PGD, er det opp til hver enkelt klinikk hva man tilbyr av gentesting. Per nå er det mulig å genteste embryoer for kjønn, øyefarge og en lang rekke arvelige sykdommer.

UKLOK VITENSKAP. Lege Peter Fedorcsak (50) er professor ved Universitetet i Oslo, avdelingsleder ved Reproduksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus og godt kjent med PGD/PGT, siden han har forsket på reproduktiv endokrinologi, infertilitet og assistert befruktning. 

Samtidig er han tett på pasienter som en del av flerregionale behandlingstjenester.

– PGT-A for å avdekke om et embryo er gutt eller jente eller screene for kromosomtall, er ikke lov i Norge. Her er det kun lov å benytte metoden for å teste for alvorlig arvelig sykdom. Det er i utgangspunktet en tvilsom fremgangsmåte, for man velger bort mange embryoer som kunne gitt vellykkede svangerskap. Egentlig er det også et bedrag når man tester for mange sykdommer, for det er som oftest ikke genetikken som gir deg sykdommer. Derfor kan det bidra til å gi en falsk trygghet.

Han tilføyer:

– Kanskje man siler ut enkelte problemer, men det viktigste for pasienten er jo å bli gravid.

Fedorcsak peker på at enkelte former for PGT er problematisk fordi det kan skape et rangerings- og sorteringssamfunn etter genetikk.

– Det er heldigvis ikke aktuelt i Norge å kjøpe seg såkalte «perfekte» barn, for slik PGT brukes i enkelte land, er det dypt krenkende for menneskeheten. Jeg vil kalle det en uklok vitenskap.

Professoren understreker at reproduksjonsturisme har lange røtter, og undrer seg over at det skal være slik at foreldre og enslige som har råd, kan reise utenlands og «få det de bestiller».

– Men samfunnet endrer seg, og det samme gjør holdningene og tankene rundt hva teknologien kan brukes til. I noen land, som USA, er dessuten helsebransjen svært kommersialisert. Heldigvis er det en entydig oppfatning i Norge at det ikke er støtte for surrogati og kjønnsseleksjon, sier Fedorcsak, som ikke avviser at også norske par reiser ut for å velge kjønn på sin ufødte baby.

– Det er et dypt personlig valg og noe man skal respektere. Alle barn er like mye verdt, uansett hvordan de blir til.

Han tenker likevel at det er ganske uansvarlig av privatklinikkene å «love» en gutt eller jente med 99,9 prosent sannsynlighet.

– Det skaper jo håp. Ja, så lenge man blir gravid ved hjelp av IVF, er nok muligheten nær 100 prosent for å kunne velge «rett» kjønn. Men, det er ikke sånn at alle blir gravide.

STRENG BIOTEKNOLOGILOV. – Bioteknologiloven er tydelig. PGD kan kun brukes for å teste for arvelig, alvorlig sykdom der det i tillegg er stor fare for å overføre sykdommen til barnet, sier Eirik Joakim Tranvåg (40), lege og seniorrådgiver i Bioteknologirådet.

Selv om loven alltid har vært streng, er det mulige endringer på gang, forklarer han. 

Et forslag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har vært ute på høring. Kan det bli åpnet for testing av kreftrisikogener og Huntington sykdom uten å vite om foreldre er bærere?

– Det er fortsatt ikke avgjort, men selv om Bioteknologiloven blir endret på disse punktene, vil det likevel ikke rokke ved prinsippene i Norge: Regelverket forblir strengt, sier Tranvåg.

Han bekrefter at det ikke finnes tall på hvor mange nordmenn som reiser utenlands for å velge kjønn på barnet sitt, men sier på generelt grunnlag at norske helseregistre ønsker å utvide datagrunnlaget, slik at man får en bedre oversikt over blant annet assistert befruktning og PGD.

– Hva mener Bioteknologirådet om kjønnsseleksjon av ikke-medisinske årsaker?

– Det nåværende Bioteknologirådet har ikke uttalt seg konkret om det, men det er noen prinsipielle problemstillinger her, at bruk av PGD kan skape en form for sorteringssamfunn, og det er en utvikling mange ikke ønsker. Samtidig vil mange mene at det å velge en jente når man har to gutter fra før, er et mindre problem enn konsekvent å ønske seg guttebarn.

Å velge øyefarge og om noen år kanskje kroppslengde og hårfarge på barnet, tror han derimot vil bli langt mindre utbredt – også ut fra praktiske hensyn.

– Sannsynligheten for å velge riktig avtar jo flere gener som er inne i bildet. For hårfarge er for eksempel mer enn ti ulike gener involvert. I tillegg er det bare et begrenset antall embryo å velge mellom. Uansett blir dette neppe aktuelt i Norge. Loven åpner for fravalg av sykdommer, ikke tilvalg av egenskaper.

BLANDEDE REAKSJONER. I Stockholm er Sarah Tjulander og Oscar Tornell på trilletur i vinterkulden. I vognen ligger minstemann godt innpakket i dyp søvn. Storebror Loui er i barnehagen.

Tornell driver en nattklubb og har ofte fri på dagtid. Tjulander begynte å skjønnhetsblogge som 12-åring og jobber nå som influenser på heltid. Daglig deler hun små glimt fra hverdagen og mammarollen med sine 53.000 følgere på Instagram. Hun har også delt videoer fra begge fødslene på sosiale medier, filmet av samboeren.

– Det føltes derfor helt naturlig å være åpne om planene våre om å reise til Kypros for å få en datter. Vi spurte samtidig hvilke tanker følgerne mine hadde om dette og var spent på reaksjonene.

I kommentarfeltet haglet kritikken.

– «For et luksusproblem!» skrev noen. «Vær bare glade for at dere kan få barn.» Andre kritiserte oss for å designe vårt eget barn og lurte på hvorfor vi skulle «leke Gud» og selv velge hvilket kjønn babyen vår skulle få. Men det er jo ikke dét dette handler om for oss, sier Tjulander, som merket at reaksjonene som dukket opp i innboksen hennes var helt annerledes.

– Flere fortalte oss at de hadde vært på Kypros allerede, noen i skjul. Andre innrømmet at de tenkte i samme baner og ønsket mer fakta og informasjon om selve prosessen. Så det er nok flere som gjør dette enn man skulle tro.

Paret vedgår at IVF ikke er en quick fix for å skaffe seg et ønskebarn.

– Absolutt ikke. IVF kan være skittuft. Det er ikke bare å betale 50.000 og så få en jente, som en hvilken som helst ting man kjøper i butikken. Vi vet at prosessen kan bli lang og vanskelig, men vi er villig til å gjøre det. Og det aller viktigste er selvfølgelig at vi får et friskt barn, uansett om det er en gutt eller jente, sier Tornell.

– Har dere snakket om hva dere vil si til sønnene deres, når de blir litt eldre?

– Ja. Vi skal oppdra alle barna våre likt, og har bestemt oss for å være helt åpne om hva vi har gjort. Guttene våre skal ikke være i tvil om at hele søskenflokken er like mye verd for Oscar og meg, uansett hvordan de ble til. D2

– Jeg har alltid ønsket meg en datter!

Den norsksvenske influenseren Sarah Tjulander (28) serverer kanelsnurrer, friske bær og kaffe i den hvitmalte stuen i Stockholm. 

For tre år siden fikk hun sønnen Loui med samboer Oscar Tornell (40). I sommer ble Viggo født – nå ligger han og pludrer fornøyd ved siden av henne i sofaen. Nummer tre i søskenflokken er allerede på planleggingsstadiet, de vil ha tre tette barn. Og det skal bli en jente.

Når de er klare reiser de til Cyprus IVF Centre, en privatklinikk på nordsiden av den todelte byen Nikosia på Kypros for å gjennomgå prøverørsbefruktning (IVF): Ved hjelp av PGD, preimplantasjonsgenetikk, kombineres assistert befruktning og genetisk testing. 

 I Europa er kjønnsseleksjon kun tillatt av medisinske årsaker. Nord-Kypros tilhører derimot Asia – og på denne delen av øya ligger en rekke klinikker som tilbyr PGD. 

I Norge brukes PGD for å teste embryoer for alvorlig sykdom. Men i stadig flere land kan foreldre nå bruke metoden for å teste for kjønn, sykdommer og øyefarge. Hvis du ønsker deg et jentebarn, kan du sikre deg at det rette befruktede egget velges med «99,9 prosent sikkerhet», ifølge flere av de nordkypriotiske fertilitetsklinikkenes nettsteder.

– Vi elsker guttene våre over alt i verden, sier Tjulander.

– Dette handler bare om at vi vil komplementere familien med en datter. Og når vi får denne muligheten, hvorfor skal vi da ikke gjøre det?