Jeg nærer en viss teknologiaversjon, og driver dermed ikke så mye med «apper». Det tok derfor litt tid før jeg oppdaget at telefonen min hadde lastet ned en ny app helt av seg selv, nemlig «Dagbok». Jeg er en ivrig skriver (og leser) av dagbøker, og bestemte meg derfor for å sjekke hva det var istedenfor å slette den uåpnet, som jeg vanligvis gjør.

«Dagbok» viser seg fort å være noe et sted mellom en interaktiv scrapbook og et sted for dagbokskrivingens selvhjelpsorienterte halvsøster: journaling. Man kan «notere ned hverdagsøyeblikk og livshendelser», forslagsvis akkompagnert av bilder, videoer og lydopptak «for å gi minnene mer kontekst», med mål om «å reflektere og fokusere på takknemlighet [...] noe forskning viser kan forbedre mentalt velvære», leser jeg på Apples nettsted.

Med andre ord: enda en mulighet til å kvantifisere livet, samt en invitasjon til å selge vårt innerste til tredjeparts-apper. 

Glemte minner. Appen er designet som om den såkalte dagbokskrivingen skulle være noe langtekkelig og kjedelig livet krever av en. For å gjøre oppgaven morsommere foreslår den innlegg med utgangspunkt i bilderullen, steder man har oppholdt seg, lydfiler man har hørt på. 

Resultatet er litt det samme som når telefonen iblant setter sammen disse små minnevideoene som popper opp i tide og utide: «Om morgenen spasertur og lyttet til 'Selected Essays'.» «Utflukt til Rouleur bar & kafé om ettermiddagen.» 

Ludditten i meg rister selvgodt på hodet: Jeg visste at Apple ikke vet hva som er et relevant «minne», men det viser seg at de heller ikke vet hva en dagbok er.

Løgn og selvbedrag. Hva er så en dagbok? Finnes det like mange motivasjoner som det finnes dagbokskrivere, eller kan de deles grovt inn i kategorier som «bevisføring», «renselse», muligens «avhengighet»? 

Dagboken som verktøy i terapi har for så vidt lange tradisjoner, fra Jungs drømmedagsbok til Julia Camerons morgensider, kjent fra selvhjelpsklassikeren «The Artist's Way». Ifølge Henry David Thoreau er en dagbok ikke en bevaring av smarte utsagn eller hendelser, men en dokumentasjon av erfaring og vekst. 

Man kan bli forledet til å tenke at dagboken representerer sannhet. Det gjør den ikke, den representerer den daglige tankevirksomheten vår, full av løgn og selvbedrag, latskap og smålighet. Dagen Bastillen ble stormet, skrev Ludvig 14. i sin dagbok: «Ingenting».

Tilværelsens kjedsomhet. Og jeg? Skriver dagbok som om jeg ble betalt for det, og yter Apples påfunn lite rettferdighet; jeg har knapt behov for forslag. 

Hadde jeg klart å mønstre interesse for noe annet enn meg selv, kunne jeg skrevet flere romaner på dette tidspunktet. I stedet har jeg tusenvis av Word-sider fylt med setninger som: «Tekstet nettopp [venn] og skrev 'såå deprimert i dag', men det er ikke helt riktig, det er mer riktig å si at jeg kjeder meg» og «Det regner, jeg kan ikke huske sist det regnet. Man blir jo helt våt».

Jeg kunne like gjerne skrevet at jeg gikk en tur om formiddagen og hørte på en podkast, eller dro en tur på bar om ettermiddagen. Antagelig har jeg gjort det. Mange ganger. Og er det ikke lindring jeg er ute etter? Å gjøre de flyktige dagene om til noe håndfast? 

Kanskje vet Apple nøyaktig hva en dagbok er: en søppelkasse for det dumme, det banale, det selvmedlidende. Det kan vel like godt foregå i en app, bortsett fra at dagboken helst, for alles del, bør føres på en måte som gjør den uleselig for ettertiden.