Jeg tilbringer siste del av Oslo-vinteren på loffen i Europa. Den første dagen i Berlin møter jeg noen nye folk, har en sånn kveld der man føler seg midt i noe på riktig måte. Den andre dagen kjøper jeg en massasje, blir seksuelt trakassert.

At jeg kan spare meg for reising som konsept har kanskje å gjøre med at jeg avskyr bomturer, kombinert med at jeg ikke tror på anbefalinger.

Massasjeopplevelsen burde avskrekket meg for resten av turen, for bomturfrykten bunner ikke engang i den type erfaringer. Jeg er bare redd for å bruke tid på noe middelmådig når jeg kunne brukt tiden på noe bra, som kanskje ligger bare ti meter lenger bort, men som jeg ikke vet om, for jeg bor ikke i denne dumme byen.

Folks anbefalinger. Hvorfor er jeg så redd for bomturer? Tror jeg tiden min er så innmari dyrebar at jeg ikke kan ofre én eneste mislykket lunsj, drink, middag? Ja. Det er akkurat det jeg tror. Livet er langt, men tiden er knapp.

Det er ikke det at jeg ikke stoler på mine forholdsvis kultiverte bekjentes dømmekraft (og du kan tro folk sitter på Berlin-tips!), men det er ofte uklart, ikke minst for meg selv, hva jeg egentlig vil ha ut av et sted.