Jeg har alltid tenkt med misunnelse på 1990-tallet, da boligkrakket tilrettela for at de mest fantasirike og risikovillige kunne skaffe seg svære frognerleiligheter og kråkeslott for knapper og glansbilder, og nå sitter på verdier til titalls millioner.

Jeg samler på disse historiene. For eksempel om en kunstner, kjent for 17. mai-festene sine, som sikret seg en av Oslofjordens flotteste eiendommer ved å lyve på seg et banklån og satse på at det ordnet seg. 

Historier om etasjer på Uranienborg terrasse for halvannen million. Om enslige mødre som gikk sammen om å kjøpe hele bygårder, og sikret både sin egen økonomiske fremtid og uendelig tilgang på barnevakt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt foreldrene mine beklage seg over at de solgte hjørneleiligheten med selvrestaurerte gipsrosetter for mindre enn de kjøpte den for. Med litt is i magen kunne de beholdt den, samtidig som de bygget huset jeg i stedet vokste opp i, har jeg forstått. 

Dette har jeg alltid klandret dem for; jeg hadde ikke latt litt økonomisk risiko stoppe meg. Har jeg tenkt.