«Movies are back». Påstanden er blitt et slags mantra på Twitter – en meme man poster med jevne mellomrom, som respons til overskrifter som vekker assosiasjoner til filmens gullalder.

Tom Cruise skal hoppe ned fra Prekestolen med motorsykkel? Movies are back. Christopher Nolan ødelegger Imax-kameraer som om de var engangskameraer? Movies are back. David Graeber som hovedinspirasjonskilde i Francis Ford Coppolas «Megalopolis»? Movies are back.

Frasen sammenfatter filmpublikummets lengsel etter en filmkultur drevet av stormannsgalskap. Mange er lei trygge superheltfilmer, remakes og evig ekspanderende universer basert på støvete åndsverk. Samtidig har sosiale medier og strømmetjenester med personifiserte feeds slått sprekker i monokulturen.

Når det repeteres i det evinnelige at filmen med stor F endelig er tilbake, får det til slutt en religiøs klang over seg. En film til å redde all film.

New Hollywood. Perioden vi lengter etter, har røttene sine plantet i slutten av 1960-tallet. Den amerikanske filmindustrien befant seg i en krise. Samfunnsbevisste babyboomere var lei sensur og den polerte virkeligheten de ble presentert med på kinolerretet.