«Now I am become Death, the destroyer of worlds», sa J. Robert Oppenheimer, atombombens far, om den grunnleggende angsten som fylte ham i etterdønningene av smellet. Ser man «Oppenheimer» på kino med forventningen om at regissør Christopher Nolan gjengir sitatet slik det ble sagt, i et tv-intervju i 1965, vil skuffelsen ramme deg når du innser at Nolan har hatt sex på hjernen.

Mens Oppenheimer (Cillian Murphy) har sex med elskeren Jean Tatlock (Florence Pugh), bestemmer hun seg midt i akten for å tre av Oppenheimer, og inspisere bokhyllen. Ja vel! Tatlock fører så fingrene over bokryggene i Oppenheimers svulmende samling, og stanser ved «Bhagavadgita», en av hinduismens helligste skrifter. Tatlock setter seg så skrevs over Oppenheimer, og instruerer ham til å lese teksten, på originalspråket sanskrit, og fortsetter akten, nå med ny giv. 

Den klumsete sexscenen markerer en slags omvendt formtopp for sex på film.

Forspill. Ja, for hvorfor har filmer sluttet å være sexy? Den kortlevde nittitallssjangeren «erotisk thriller», med toppnoteringer som «Wild Things», «Showgirls» og «Basic Instinct» var tapetsert av umotiverte sexscener, ofte kitsch og lattervekkende, men fulle av egenart og vilje. Og den romantiske komedien fra samme epoke, i sin puritanske drakt, der sex fremstilles som å kaste seg ned i en seng for å krangle om dundynen før scenen kuttes, var gjennomsyret av intimitet og forventningenes erotikk, et slags evigvarende forspill.