Jeg er en elendig standupkomiker. Og nei, dette er ikke falsk beskjedenhet i et forsøk på å få hyggelige innboksmeldinger, jeg er på tro og ære en katastrofe på standupscenen. Derfor er det blitt med ett forsøk, et forsøk som endte i et mageplask som det fortsatt snakkes om i gangene på Latter.

Fadesen fant sted i 2016, og jeg har aldri returnert, men min forkjærlighet for kunstformen er om mulig bare blitt enda sterkere siden. For jeg går veldig mye på standup. Og selv om jeg kun har selvopplevd empiri å slå i bordet med, så er jeg helt overbevist om følgende: Standup har sjelden vært mer i vinden.

Det spiller ingen rolle hvilke klubber jeg besøker, det er stort sett fullt hver bidige gang, selv på utesteder som strengt tatt ikke har livets rett på grunn av elendig plassering eller interiør fra 2007.

Lyktestolper og finérvegger som før var tapetsert med konsert-postere, må nå dele plass med standup-plakater, alltid med fem–seks smilende komikerhoder (fire menn og én til to kvinner) som svever over en digital mursteinsbakgrunn.