Jeg vokste ikke opp i noen sterk skikultur, men jeg fikk inn det grunnleggende. Sporadiske hytteturer til farmor og farfar på Rauland i Telemark har gitt meg levende minner om brønn, dodraug, blåfrosne fingre og iskalde appelsiner i åtte minus. 

Under maks to av disse hytteturene ble brødrene mine og jeg tatt med til slalåmbakken. Det vi fikk møte der var en radikalt annerledes skikultur enn den vi kom fra. Den var ikke rød og blå, men gul og rosa. Folk hadde høyere hår, og en mer leken tilnærming til livet. «I wanna dance with somebody» og «Billie Jean» pumpet ut fra stereoanlegget i skiheisen. 

Jeg lærte straks at dette var noe man kalte harry. Gøy? Så absolutt, men desto mer i faresonen.

Livet er en lek. Norges første skiheis ble åpnet i Tryvannskleiva i 1938. Et annet sted i Europa dette året, uten direkte tilknytning til skiheisen, fullførte den nederlandske ​​historikeren Johan Huizinga sitt filosofiske verk «Homo Ludens». Begrepet er latinsk og betyr «det lekende mennesket».